Valdemar 1. den store

Valdemar 1 den store var dansk konge fra 1146 til 1182. Han var sønn av Knud Lavard. Valdemar ble konge i 1146, de første årene sammen med Knud Magnusson og Svend Grathe. Først i 1157 ble Valdemar enekonge, etter flere års tronstridigheter.

I Valdemars tid ble Danmark styrket både innad og utad gjennom et nært samarbeid mellom kongen og erkebiskop Absalon. Valdemar og Absalon beseiret venderne, erobret Rügen og la grunnen til det danske østersjøveldet. Sterke borger ble anlagt på viktige overfartssteder ved danske sund og belter. Danevirke ble forsterket med en teglsteinsmur.

I 1170 lot Valdemar sin sønn Knud bli kronet for å sikre tronfølgen, og innførte dermed arvekongedømme i Danmark. I Norge støttet han Magnus Erlingssons kongedømme. Ifølge Snorre støttet Valdemar Magnus mot et løfte om det norske landskapet Viken, som Valdemar mente den danske kongen hadde krav på. Valdemar foretok to tog mot Magnus' far Erling Skakke, som ikke ville oppfylle avtalen.