Vadsø kirke

Vadsø kirke i Finnmark er planlagt som en mulig domkirke. Den har et kraftfullt ytre som minner om et isfjell.

Vadsø kirke
Arfo forlag.

Vadsø kirke ligger i Vadsø kommune, bygget i 1958. Kirken er en treskipet basilika i betong, med 480 sitteplasser. Kirken er tegnet av arkitekt Magnus Poulsson (1881–1958).

Historie

Både byen og kirken er et resultat av Brente steders regulering, en statlig institusjon som ble opprettet for å utarbeide byplaner og reguleringsplaner for krigsskadde steder. I Finnmark ble 27 kirker og 141 bedehus og forsamlingshus brent i krigens siste fase. Det meste ble brent under tyskernes tilbaketrekning, men allerede før det hadde de allierte bombet mye i byene rundt Varangerfjorden. Trekirken i Vadsø fra 1861 ble bombet natten mellom 28. og 29. oktober 1944.

Arkitekt Magnus Poulsson fikk allerede i 1947 i oppdrag å tegne ny kirke for Vadsø. Under arbeidet med reguleringsplanen i 1947, ledet av arkitekt Johannes Borchsenius, ble det besluttet at den nye kirken skulle bygges på samme sted oppe på Galgebakken. Fra før hadde Vadsø hatt tre kirker. Den første fra omkring 1575 ble bygget ute på Vadsøya, hvor folk den gang bodde. Kirke nummer to ble reist på fastlandet omkring 1710, siden folk etter hvert hadde flyttet dit. Den store tilflyttingen fra Finland gjorde Vadsø til kvenbyen, og det ble nødvendig å bygge en ny og større kirke.

Kirkebygget

Vadsø kirke
Vadsø kirke
Av /Arfo forlag.

Kirken er en monumental langkirke med symmetrisk saltak. Den markante kirkefronten vender mot sør og fra kirkebakken er det overblikk over byen og Varangerfjorden, fra Bugøynes og mot innseilingen til Kirkenes.

«Jeg har bygget dere en ishavskirke,» sa Magnus Poulsson om kirken, noe som har åpnet for en tolkning av tårnet som et isfjell. Denne tolkningen passer overens med Poulssons allegoriske kulltegninger, hvor abstrahert natur blir arkitektur. Landskapsrommet mellom fjord og fjell fremstår som enorme byggverk, og fjellsidene blir til stiliserte fasader tilhørende en katedral. Kirken har et kneisende tårn som kan tolkes som to tårn sammenbundet i toppen med en felles gavl, alternativt som et bredt tårn med en vertikal spalte med et gullspir. Spalten og spiret splitter det massive og dematerialiserer veggen, ikke ulikt det som skjedde med veggene i gotikken.

I det ytre fremstår kirken som mektig, mye fordi den ligger høyt og fritt. Utvendig er betongen slemmet og malt grå. Overflaten er oppdelt med horisontale bånd og vertikale spor. Kirkeskipets langvegger har fem smale pilastre – den utstikkende delen av betongrammeverket som bærer taket, hvelvet og sidegalleriene.

De smårutete sidevinduene er todelt. Det kvadratiske vinduet nederst gir lys til «sideskipene», det rektangulære og høyreiste gir lys til galleriet. Omrammingen over og under vinduene har et enkelt, geometrisk mønster. Takvinkelen på hovedskipet og gavlen på tårnhjelmen er tilnærmet lik 30 grader, en relativt liten vinkel for en kirke.

Inngangsdøren er satt mellom to volumer med pulttak, en brutt gavl på barokk vis. Nisjen som oppstår, forsterkes av spalten i tårnet, som tar imot et lavere spir som skyter opp over St. Peter med bok og nøkkel. Her har billedhuggeren Tone Thiis Schjetne gitt St. Peter et nordnorsk høvedsmannsansikt. Tårnhjelmen avsluttes med nok et spir. På vimpelen er det festet en kobberslange.

Interiør

Innsiden av kirken er i større grad tonet ned, sammenlignet med eksteriøret. Betongen på innsiden er kledd med liggende panel som er beiset lyst med malte dekorasjoner. Viftedekorasjonen på den øvre delen av triumfveggen viser nordlyset og knytter hvelvet og koret visuelt sammen.

Kirkerommet er omkranset av gallerier på tre sider. Galleriene på langsiden krager ut fra de bærende pilarene og skjuler dem samtidig. Dette kan gi illusjonen av at kirkerommet virker mindre enn det er, mer langstrakt enn vertikalt. Dette er fordi kirkens konstruksjon krever to sideskip for å avstive horisontalt og for å ta opp vekten av både hvelvet og taket. Sideskipene er riktignok små og en del av sirkulasjonsarealet.

Fargene er lyse og vennlige i kirkerommet, men sprakende på alterveggen. Vertikalsnittet med tønnehvelvet og sideskipene med flatt tak er det samme gjennom hele kirkerommets lengde frem til triumfveggen. Her er det faktisk en triumfbue, men det er ikke sideskipene som har åpning inn i koret. Sakristiet på den ene siden og rommet for kirketjeneren på den andre siden stenger for det.

Altertavle og prekestol

Vadsø kirke
Fargene er lyse og vennlige i kirkerommet, men sprakende på alterveggen.
Vadsø kirke
Av /Arfo forlag.

Interiøret domineres av koråpningen og alterveggen med det store veggmaleriet «Den oppstandne og herliggjorte Kristus» av Gretha Thiis fra 1958. Alterbildet står godt til kirkens arkitektur, som både har vestlandske og bysantinske trekk. Selve alterbildet gjengir ikke Kristus i østkirkens tradisjon og fremstår med kvinnelige og mannlige trekk. Glassmaleriene kom først til i 1972/73 og er av Ragna Thiis Helland. De lavt plasserte vinduene gjør interiøret ytterligere intimt, og glassmaleriene følger opp fargeholdningen i kirken med fortellingen om årets gang, naturens kretsløp, mennesket og elementenes firedelte syklus.

Prekestolen er tegnet av arkitektene, og baldakinen bærer Haakon 7.s monogram med kors over. På gesimsen står ordene «Soli deo gloria» («Gud alene æren»). Ørnen foran på prekestolen forteller om Ordets kraft, evangelisten Johannes’ attributt. Døpefonten er av kleberstein. Døpekannen i sølv er fra 1929 og det eneste som ble reddet ut av den forrige kirken da den brant. Resten av kirkesølvet er messing av samme dato som kirken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg