På 1950-tallet var det Gamlebyen Idrettsforening (GIF) som dominerte norsk ishockey. Sesongen 1959/1960 kvalifiserte Vålerenga seg for sluttspillet (mesterskapsserien) sammen med Skeid, Gamlebyen og Tigrene, som alle var Oslo-klubber. I sluttspillet møtte lagene hverandre to ganger. Vålerenga slo både Skeid og Tigrene over to kamper. Den første kampen mot Gamlebyen endte 6–1 til Vålerenga. I den siste kampen, som ble spilt 4. mars 1960 på Jordal Amfi, vant Vålerenga og sikret seg sitt første norgesmesterskap. Lagets kaptein var Tor «Jern-Gustav» Gundersen. Andre sentrale spillere var Asbjørn Sørensen, Terje Hellerud, Leif Eriksen, Einar Bruno Larsen og Einar Rath (far til Marius Rath).
Det var Trygve «Tyten» Iversen som var ledet laget fra spillerboksen i sluttspillet. Iversen var også oppmann og klubbens «ildsjel» gjennom en rekke år.
I løpet av 1960-tallet sikret Vålerenga seg syv nye NM-gull (totalt 8) og etablerte seg som Norges beste ishockeylag med spillere som Arne Mikkelsen, Steinar Bjølbakk og Per Skjerwen Olsen. Klubben dominerte også norsk hockey på starten av 1970-tallet med tre NM-gull.
Etter at de vant NM i 1973 skjedde det et generasjonsskifte, og det skulle gå ni år før klubben igjen begynte å dominere norsk hockey. Spillere som Mikkelsen og Bjølbakk forlot Jordal, mens det ble satset på unge talenter som Jim Marthinsen, Roy Johansen og Arne Billkvam for å nevne noen. På starten av 1990-tallet opplevde Vålerenga en ny storhetsperiode med Geir Myhre som manager. Under hans ledelse vant Vålerenga «The Double» tre sesonger på rad. Espen Knutsen og Marius Rath var spillere som var viktige for klubbens dominans.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.