Supportergjengen til Vålerenga Fotball. Av /NTB. Begrenset gjenbruk

Vålerenga Fotball

Av .

Artikkelstart

Vålerenga Fotball er en selvstendig avdeling i allianseidrettslaget Vålerengens Idrettsforening, stiftet i 1913 under navnet Spring. Fotballavdelingen er delt i en bredde- og en eliteavdeling. I fotball har klubben vunnet fem serie- og fire norske cupmesterskap og nådde i 1998 kvartfinalen i den europeiske Cupvinnercupen.

Fakta

  • Hjemmebane fotball: Intility Arena (tidligere Bislett og Ullevaal)
  • Drakt: Blå trøye med rød besetning, hvit bukse
  • Supporterklubb: Klanen, kjent for sin entusiasme og en av de første supporterklubbene i Norge
  • Kallenavn: Vålerenga, 'Enga, Vål'enga

Meritter

VIF ble seriemester i fotball i 1965, 1981, 1983, 1984 og 2005, i tillegg to sølv- (1948/1949 og 2004) og fem bronsemedaljer (1960/1961, 1974, 1985, 2006, 2020). Klubben ble cupmester i 1980, 1997, 2002 og 2008 og var tapende finalist i 1983 og 1985. I 1998/1999 kom klubben til kvartfinalen i den europeiske cupvinnercupen, der det ble tap for Chelsea.

Historie

De første årene etter stiftelsen i 1913 var ikke Vålerenga annet enn et høyst ordinært lokallag, men i begynnelsen av 1920-årene begynte klubben å hevde seg på kretsnivå. I 1922 rykket laget opp i kretsens A-serie. Det nasjonale gjennombruddet kom i 1925, der klubben nådde fjerde runde i cupen, men tapte 2–3 for Odd. I 1925 tok de også andreplassen i kretsserien bak Frigg, og to år senere gikk VIF helt til topps og vant kretsserien i 1927. I 1930 rykket laget ned til B-serien, men etter ett år på nest øverste Oslo-nivå, kom VIF voldsomt tilbake og vant kretsserien tre år på rad fra 1932 til 1934. Deretter tok Vålerenga to andreplasser bak Lyn. Den siste sesongen med kretsserie, 1937, var serien inndelt i to avdelinger, der VIF ble nummer to i avdeling A etter omkamper mot Lyn og Frigg. Lyn trakk det lengste strået og slo Gjøa, som vant avdeling B, 3–1 i finalen.

Fra 1932 til 1937 hevdet VIF seg også godt i cupen, utslått i fjerde runde i 1932, 1933 og 1935, mens klubben i 1936 nådde sitt beste resultat, femte runde, men tapte 0–1 for Mjøndalen. Året etter, i 1937, nådde laget igjen femte runde, men tapte 0–1 for Vigør.

I 1937 ble Norgesserien opprettet med 11 avdelinger, der lag fra Trøndelag og sørover fikk delta. Vålerenga ble nummer 4 i sin avdeling både i 1937–38-sesongen og 1938/1939-sesongen, men gikk ikke til sluttspill.

Grunnet andre verdenskrig og Tysklands okkupasjon av Norge, ble Norgesserien i 1939/1940 avlyst våren 1940. Vålerenga lå da på nest sisteplass i sin avdeling. Under krigen spilte klubben noen illegale kamper, der Thorleif Olsen, Vålerengas store etterkrigs-stjerne, debuterte for klubben og var den toneangivende spilleren helt til tidlig i 1960-årene.

I 1946/1947 ble det arrangert en kvalifiseringsserie for Norgesserien året etter. Vålerenga kvalifiserte seg, og i 1947/1948-sesongen vant laget sin avdeling, men ble slått ut i åttedelsfinalen etter sammenlagt 2–4 for Mjøndalen. Året etter, i den nye Hovedserien, vant Vålerenga gruppe A og spilte seriefinale mot vinneren av gruppe B, Fredrikstad. Finalen gikk over to kamper, hjemme og borte, og VIF tapte begge kampene, først 1–3 hjemme, deretter 0–3 borte, som ble lagets beste plassering i Hovedserien.

Som flere andre lag i Hovedserien førte Vålerenga en heistilværelse med opprykk og nedrykk. Laget spilte i Hovedserien i fra 1954–1956 og 1959–1961. I 1961 vant laget bronse i serien.

Mot slutten av 1950-årene og tidlig i 1960-årene entret en ny generasjon spillere laget, som også var allsidige idrettsmenn. Blant de fremtredende spillerne, som kom fra klubbens nærområder, var Einar Bruno Larsen (med tre A-landskamper fotball og 60 VM- og OL-kamper i ishockey), Per «Lill-Pettern» Skjerwen Olsen (med én U-landskamp i fotball og 79 VM-og OL-kamper i ishockey) og Terje «Henger'n» Hellerud (med fire U-landskamper i fotball og seriemester i ishockey).

Mens Vålerenga tidligere var kjent som et hardtspillende lag, var den nye generasjonen en gjeng med lekne teknikere, som gjerne kommuniserte med publikum. Gjennom sprø innfall, kjappe replikker og mye humor fikk klubben tilnavnet «bohemlaget». Sportslig sett gikk det likevel ikke godt, og selv om Leif Eriksen ble toppscorer i den øverste divisjonen i 1963 med 16 mål, var klubben nær ved å rykke ned. Året etter gikk det litt bedre, og i 1965 etter at laget ble forsterket med spillere utenfra, blant annet Nils Arne Eggen og Arild Mathisen, vant klubben seriemesterskapet for første gang. Egil Olsen spilte for laget i 1964 og deretter i 1966–1967 og gikk således glipp av seriemesterskapet.

I 1968 rykket klubben ned én divisjon og i 1970 ned enda en divisjon. Etter en opptur til den øverste divisjonen og deretter nedtur klarte klubben å sikre seg Odd Iversen i 1976, og i 1977 var Vålerenga tilbake på det øverste nivået. I 1980 vant laget cupfinalen for første gang etter 4–1 over Lillestrøm, og i 1981 vant klubben igjen seriemesterskapet. Blant de fremtredende spillerne var landslagsmålvakten Tom R. Jacobsen, midtbanespilleren Vidar Davidsen og spissen Pål Jacobsen.

I 1983 og 1984 vant Vålerenga seriemesterskapet på nytt under ledelse av den svenske suksesstreneren Gunder Bengtsson. I 1983 kom de også til finalen i cupen men tapte 0–2 for Moss. Bengtsson ble etterfulgt av Olle Nordin, som sto for den samme filosofien som sin forgjenger med systematiske og gjennomarbeidede trekk både i angreps- og forsvarsfasen. Nordin vant i 1985 bronse med Vålerenga og tok seg igjen til cupfinalen, men tapte 1–4 for Lillestrøm, for øvrig etter at André Krogsæter scoret alle de fire målene for LSK. Etter at Nordin fikk trenerjobben for det svenske landslaget i 1986, gikk det nedover med laget, og i 1989 rykket klubben ned til førstedivisjon.

Nordin, som med Sverige hadde tapt alle de tre gruppespillkampene under VM i Italia og mistet jobben som landslagssjef, ble på ny ansatt for å ta klubben raskt tilbake til den øverste divisjon, men lyktes ikke. I 1993 overtok Vidar Davidsen treneransvaret og rykket opp i første forsøk. Klubben spilte i Eliteserien i 1994 og 1995 uten større suksess, og i 1996 rykket Vålerenga ned igjen. Det var i 1995 at Klanen, tidligere kjent under tilnavnet «Apeberget», under Anders Krystads ledelse tok et oppgjør med rasisme, og med støtte fra LO og NHO spilte klubben med drakter påført slagordet «Vålerenga mot rasisme».

Til tross for nedrykket i 1996 satset klubben friskt med Lars Tjærnås som trener, hentet inn spisser som Kjell Roar Kaasa fra Stabæk og junioren John Carew fra Lørenskog, vant førstedivisjon i 1997 og rykket på nytt opp i Eliteserien. Samtidig hadde laget stor suksess i cupen og tok sitt andre cupmesterskap etter 4–2-seier over Strømsgodset.

Året etter, i 1998, lå Vålerenga aller sist på tabellen et stykke ut på sommeren, men etter at Egil Olsen ble hentet inn som sportssjef, pekte pilen oppover, og laget endte til slutt på en syvendeplass. På høsten gikk det også bra i Cupvinnercupen, der laget slo Beşiktaş 1–0 på hjemmebane i andre runde. I bortekampen lå Vålerenga under 0–3 ved pause, men kom tilbake, og utlignet til slutt til 3–3 etter scoringer av Haraldsen, Kaasa og Carew. Dermed var klubben kvalifisert for kvartfinale mot Chelsea, som de imidlertid tapte sammenlagt 2–6 etter 0–3 borte og 2–3 hjemme.

Også i 1999-sesongen startet Vålerenga friskt med tre seire og en uavgjort, men deretter falt laget sammen og tapte sju kamper på rad. I midten av juni sa Egil Olsen og Lars Tjærnås takk for seg og forsvant til Wimbledon i Premier League. Den tidligere VIF-spilleren Knut Arild Løberg overtok trenerjobben, og under hans ledelse karret laget til seg nok poeng til å unngå nedrykk. Selv om laget i 2000-sesongen forsterket laget med Ketil Rekdal og ansatte Tom Nordlie som trener, ble ikke sesongen noen sportslig suksess. VIF endte tredje sist og måtte ut i kvalifisering mot Sogndal. Det endte helt galt. Etter 1–1 borte, regnet de fleste med at det ble lett match for Vålerenga på hjemmebane, men kampen endte overraskende 2–2, og Sogndal gikk til Eliteserien, mens Oslo-klubben ble sendt ned i førstedivisjon.

Med Kjetil Rekdal som spillende trener vant Vålerenga førstedivisjon i 2001, rykket rett opp og har siden holdt seg i Norges øverste divisjon. Mest dramatisk var det i 2003, da klubben på nytt måtte ut i kvalifisering og tok seg så vidt videre etter 5–3-seier i den avgjørende kampen mot Sandefjord.

Med Rekdal som trener fikk klubben en ny storhetstid, først ved at laget vant cupfinalen i 2002 med 1–0-sier over Odd. I serien gikk det også svært godt etter den dramatiske kvalifiseringskampen i 2003. I 2004 tok Vålerenga sølv, før de i 2005 gikk helt til topps og vant klubbens siste seriegull til dags dato. I 2006 tok Vålerenga bronse.

I 2008 overtok Martin Andresen som spillende manager og Tor Ole Skullerud som hovedtrener. De førte klubben til seier i cupen i 2008 etter å ha slått Stabæk 4–1 i finalen. I 2009 trakk Skullerud seg fra jobben grunnet dårlige resultater. Andresen fortsatte som spillende hovedtrener ut sesongen 2010 og ledet laget til seriesølv. I sesongene 2011 og 2012 var han kun hovedtrener.

Fra 2013 er Vålerenga blitt trent av Kjetil Rekdal (2013–2016) og Ronny Deila (2017–2020) og trenes fra februar 2020 av Dag-Eilev Fagermo. Vålerengas beste plassering i Eliteserien etter 2010 er tredjeplass (bronse) i 2020.

Kjente fotballspillere

Spillere med flest kamper

Spillere med flest obligatoriske kamper for Vålerenga Fotball gjennom tidene:

  1. Morten Berre: 348 kamper (2003–2014)
  2. Freddy dos Santos: 309 kamper (2001–2011)
  3. Thorleif Olsen: ca. 300 kamper (1945–1963)
  4. Bjarne «Bamse» Hansen: ca. 285 kamper (1947–1964).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg