Uthman ibn Affan

Uthman ibn Affan var den tredje kalif (644-656), fulgte etter Abu Bakr (regjerte 632-634) og Umar ibn al-Khattab (r. 634-644). Disse tre, sammen med Ali ibn Abi Talib (regjerte 656-661), blir i sunni-tradisjonen omtalt som «de fire rettledende kalifer» (al-rashidun).

Uthman, som tilhørte den mektige umayyade-klanen, videreførte ekspansjonspolitikken som hans forgjenger Umar hadde igangsatt. Nå gikk erobringstoktene også vestover, og de store og strategisk viktige øyene i Middelhavet kom under arabisk kontroll, først Kypros i 649, deretter Kreta og Rhodos.

Uthman utviklet en sentraliseringspolitikk: For å sikre politisk og økonomisk kontroll over guvernører og generaler i fjerne provinser, plasserte han menn fra umayyade-klanen i alle viktige posisjoner. Dette førte til anklager om nepotisme, og stadig mer av overskuddet fra provinsene fant veien inn til sentrum, det nyrike Medina. Motstanden mot denne politikken vokste raskt, ikke bare i Egypt og i byene Basra og Kufa i Irak, men også blant den religiøse eliten og deres tilhengere på Den arabiske halvøy. I 656 ble Uthman myrdet i sitt hjem i Medina av egyptiske opprørere, og drapet innledet flere år med borgerkrig. Fra nå av var det muslimske fellesskapet splittet: På den ene siden stod kalifen, Ali ibn Abi Talib, som etter flere militære oppgjør tok tilflukt hos sine støttespillere i Kufa. På den andre siden stod den mektige guvernøren av Syria, umayyade-klanens overhode, Mu’awia, med sete i Damaskus. Etter 661 var Damaskus rikets hovedstad under umayyade-kalifenes styre.

Uthmans kanskje viktigste bidrag til islams historie var å nedsette en kommisjon som samlet alle eksisterende korantekster for å etablere én kanon. Historien om Koranens samling, slik arabiske historikere formidler den, fremhever at alle tekstvarianter ble ødelagt etter at denne ene og unike teksten var etablert. Denne ferdigredigerte teksten er fortsatt i bruk og kalles «den uthmanske codex».