Usbekistans historie

Det nåværende Usbekistan tilhørte i oldtiden og tidlig middelalder i perioder Baktria, det persiske rike, det gresk-baktriske rike og til sist Kushanariket, som ble knust av heftalittene omkring 425 evt.

På ruinene oppstod det små statsdannelser, blant annet rundt Bukhara og i Fergana, som det tyrkiske kaganat på 500-tallet sikret seg kontroll over.

I 705–715 erobret araberne området og omvendte befolkningen til islam. Under det iranske samanide-dynastiet på 900-tallet løsrev man seg fra kalifatet i Bagdad, og Bukhara ble hovedstad og et stort økonomisk, kulturelt og vitenskapelig sentrum.

Fra rundt 1000 kom området som i dag er Usbekistan under de tyrkiske karakhanidene, og ble språklig tyrkisert samtidig som det tyrkiske herrefolket gikk over til islam (sunnismen). I 1220–1221 ble hele området herjet av Djengis Khan og i 1360-årene av Timur Lenk. Sistnevnte grunnla Timuride-dynastiet (1370–1507), som gjorde Samarkand til kulturelt og vitenskapelig sentrum i riket.

I 1499–1500 ble Bukhara og Samarkand inntatt av de nomadiske usbekerne, som etter hvert slo seg ned som bofaste bønder. Usbekerne grunnla tre emirater under Shaibanid-dynastiet: i Khiva (Hiva), Bukhara og Kokand, og de ble det dominerende tyrkerfolk i regionen.

I 1865–1876 erobret det russiske imperiet Usbekistan. Khanatene i Bukhara og Khiva ble protektorater, mens resten av landet ble direkte innlemmet i russisk «Turkestan». Det russiske tsar-regimet gjorde få forsøk på å russifisere folkeslagene i Turkestan. Russerne betraktet befolkningen som inorodtsy, «fremmedkulturelle», og styrte den delvis etter andre lover enn den øvrige befolkningen. Blant annet innkalte ikke russerne Turkestans innbyggere til krigstjeneste da den første verdenskrig brøt ut. Da de russiske myndighetene i 1916 likevel valgte å utskrive «inorodtsy» til militærtjeneste, utløste dette et omfattende opprør.

Russiske arbeidere ved Tasjkents fabrikker gikk i bresjen for Oktoberrevolusjonen i Usbekistan, og ble lenge kraftig motarbeidet av den innfødte usbekiske befolkningen. I 1918–1923 pågikk det harde kamper i hele regionen mellom Den røde armé og islamske nasjonalister (basmatsji-bevegelsen). Etter at motstanden var slått ned, delte sovjetiske myndigheter Turkestan opp i etnisk definerte unionsrepublikker.

Den usbekiske sovjetrepublikken ble opprettet i 1924 og kom svært godt ut av grensedragningene. Selv om Tadsjikistan i sør ble utskilt fra Usbekistan som en egen unionsrepublikk i 1929, ble viktige tadsjikiske kultursentra som Bukhara og Samarkand liggende i den usbekiske republikken. I 1936 ble Karakalpakia ved bredden av Aralsjøen overført fra russisk til usbekisk jurisdiksjon og gjort til en autonom republikk i den usbekiske sovjetrepublikk.

Usbekistan var den eneste sovjetrepublikken i Sentral-Asia som hadde store fruktbare områder, især i Ferganadalen i øst, der det var stor produksjon av blant annet sitrusfrukter. Fra midten av 1930-årene ble imidlertid jordbruket i republikken i stigende grad lagt om til bomullsproduksjon for å gjøre Sovjetunionen uavhengig av bomullsimport. Den ensidige bomullsdyrkingen ble drevet med omfattende bruk av ugressmidler, noe som har skadet økologien i området. Den krevde også omfattende irrigasjon som tappet elvene for vann og bidrog til en akselererende uttørring av Aralsjøen.

I 1920-årene ble Usbekistan styrt av nasjonalbolsjeviker som på den ene side sovjetiserte republikken, på den annen side sikret at den beholdt et klart etnisk usbekisk preg. Josef Stalin fordømte disse lederne som høyreavvikere, og to av republikkens fremste politikere, Faizullah Khodjaev og Akmal Ikramov, ble dømt til døden under den tredje Moskvaprosessen i 1938.

De neste generasjonene usbekiske ledere utfordret ikke Moskva åpenlyst, men klarte likevel å sikre etniske usbekere større makt i sin egen republikk enn det som var vanlig i regionen. Med sin høye befolkningsvekst gikk Usbekistan i 1970-årene forbi Kasakhstan som den mest folkerike republikken i Sentral-Asia. Som et uttrykk for republikkens stigende betydning i Sovjetunionen ble Usbekistans mangeårige partisjef Sjaraf Rasjidov i 1966 valgt inn som kandidatmedlem til Politbyrået.

Jurij Andropovs antikorrupsjonskampanje i 1980-årene avdekket et omfattende korrupsjonsnettverk i Usbekistan med forgreninger til Moskva. Flere usbekiske ledere ble dømt til lange fengselsstraffer. I Usbekistan var det en utbredt oppfatning at usbekerne ble gjort til syndebukker for forhold som var vanlige i alle republikkene.

Utrenskningene etterlot et politisk tomrom i republikken som ble fylt med nye folk, blant annet av Islam Karimov, partisekretær fra 1989, og president fra 1990.

Under perestrojka var det tilløp til aktiv politisk opposisjon mot kommunistregimet i Usbekistan. Partiene «Birlik» og «Erk» sprang ut av den sekulariserte intelligentsia, men også det islamske fornyelsespartiet IFS hadde betydelig oppslutning, især i Ferganadalen. Da det i juni 1989 brøt ut voldsomme etniske opptøyer i Fergana med over 200 døde, ble IFS holdt ansvarlig og forbudt.

Ved en allsovjetisk folkeavstemning i mars 1991 stemte over 90 prosent av Usbekistans befolkning for at Sovjetunionen burde bestå som en fellesstat. Etter det mislykkede kuppet i Moskva ble likevel Usbekistan proklamert som en uavhengig stat, 31. august 1991. Landet ble medlem av Samveldet av Uavhengige Stater (SUS) 21. desember samme år. Uavhengigheten ble bekreftet i en folkeavstemning 29. desember med 98 prosent tilslutning. Samtidig ble Islam Karimov valgt til president for den nye staten.

Kommunistpartiet skiftet navn til Usbekistans demokratiske folkeparti og beholdt alle maktposisjoner. En rekke medlemmer av opposisjonen ble siden arrestert, anklaget for forsøk på statskupp. Motstandere av regimet ble også kidnappet i utlandet og brakt hjem til avhør og fengsling.

• Usbekistans samtidshistorie