Ur-Leica

Ved siden av sine oppgaver på fabrikken fotograferte han i Wetzlar og omegn. Kameraer var store, tunge, bygget i tre, vanskelige og langsomme å arbeide med, og dette kombinert med astmaen hans gjorde at Barnack fikk ideen om å konstruere et kamera som var lite, enkelt, lett og raskt. Arbeidstittelen hans var Liliput Kamera og prototypen stod klar i 1914 og har for ettertiden blitt referert til som ur-Leicaen. Kameraet var ment å være et hjelpemiddel for filmfotografene, som på en enkel måte kunne få sjekket eksponering og komposisjon. Kameraet var rimelig i bruk fordi han brukte «kapp» fra filmopptakene, og kunne ta tolv bilder for prisen av én enkelt fotografisk plate.

Selv om Oskar Barnack var mekanikermester var han også fotograf, og det var nettopp denne kompetansen som gjorde det mulig for ham å identifisere de behovene kameraet skulle dekke.

Første verdenskrig satte en stopper for videre utvikling, men i 1920 besluttet Ernst Leizt å plukke opp ideen og satte Barnack i samarbeid med objektivkonstruktøren Max Berek. Barnack hadde forsøkt ulike objektiver, men objektivene til filmopptakerne dekket bare et format på 18 x 24 millimeter, og eksisterende objektiver fra Leitz eller konkurrenten Zeiss var for store. Resultatet av samarbeidet ble et uttrekkbart 50 millimeter Elmax normalobjektiv med lysstyrke 3,5, forløperen til Leicas berømte Elmarserie av objektiver. Elmax var en sammentrekning av Ernst Leitz Max Berek. Dette ble også begynnelsen for den spesielle leicatradisjonen å gi objektivene navn etter den lysstyrken objektivet har:

Oskar Barnack produserte tre versjoner av ur-Leicaen. Det første og det tredje finnes nedlåst i et hvelv på Leicamuseet i Wetzlar, mens det andre er gått tapt. Kameraene som står utstilt er håndlagede replikaer. Barnack var en av de første fotografene i verden som tok nyhetsbilder der menneskene kunne sees i sine naturlige omgivelser. Bildene fra vårflommen i Wetzlar som elven Lahn forårsaket regnes for å være de første nyhetsbildene som noensinne er tatt med et 35-millimeter kamera.

I 1923 produserte Leitz så 31 testmodeller som fikk en blandet mottakelse, samtidig som Tyskland var dypt nede i en økonomisk bølgedal. Disse kameraene fikk betegnelsen 0-serie og tolv av dem skal være bevart. Et slik kamera ble solgt for 2,97 millioner dollar på auksjon i 2018 og var på det tidspunktet det dyreste kamera som noensinne er solgt. Imidlertid produserte Leica i 2004 et begrenset opplag replikaer i anledning 125-årsdagen for Oskar Barnacks fødselsdag.

Rent teknisk kunne fotografen ikke stille inn lukkertider, men måtte bestemme bredden på spalteåpningen som passerte foran filmen og belyste den. Denne spaltebredden kunne varieres mellom 2 og 50 millimeter, tilsvarende 1/500 sekund og 1/20 sekund. Når fotografen skulle spenne lukkeren igjen, gikk spalten tilbake foran filmen, derfor måtte linselokket settes på for å forhindre at filmen ble belyst én gang til.

Ernst Leitz besluttet å lansere kameraet på vårmessen i 1924 i Leipzig under navnet Leica 1. Leica er en sammentrekning av ordene «Leitz» og «Camera». Kameraet ble en umiddelbar suksess. Kundegruppen var innledningsvis de avanserte amatørene, men snart fikk de profesjonelle fotografene også øynene opp for det lille, lette og diskrete kameraet, som Walter Bossard og senere Erich Salomon, Robert Capa, André Kertész og Henri Cartier-Bresson. Leica var de unge fotografenes kamera, og den nye generasjonen innen kunst og fotojournalistikk.

Formatet ble deretter standard for 35 millimeter analoge kameraer og formatet er videreført i fullformat digitalkameraer, såkalt FX-format.

• Oskar Barnack
• kamera
• Leica
• fotografi