Kambodsjas samtidshistorie

Kambodsja har gjennom tidene ofte stått i et avhengighetsforhold til andre makter og gjentatte ganger falt som offer for regionale og globale stormakters krigføring. Forholdet til de sterkere nabolandene Vietnam og Thailand har periodevis vært spent, blant annet som følge av grensetvister. Kina støttet lenge Røde Khmer, men skiftet standpunkt tidlig i 1990-årene.

Etter vedvarende kamper i ti år trakk Vietnam sine styrker ut av Kambodsja i 1989. FNs fredsplan, som ble undertegnet av fire stridende parter i oktober 1991, førte Kambodsja ut av isolasjonen. Sikkerhetsrådet fattet i februar 1992 vedtak om en Kambodsja-operasjon som inntil da var den største og mest kostbare i FNs historie. UN Transitional Authority in Cambodia (UNTAC) omfattet 15 900 soldater, 3600 politifolk og 2400 sivile administratorer fra 60 land, deriblant cirka 60 nordmenn. Mandatet var overvåkning av våpenhvilen, demobilisering av væpnede styrker, styring av viktige departementer og organisering av demokratiske valg i 1993; det første flerpartivalg i landet siden 1966.

Om lag 350 000 flyktninger vendte hjem fra leirer i Thailand. Problemer oppstod da FN delvis skulle avvæpne de fire hærstyrkene. Røde Khmer nektet å gi fra seg våpen, erklærte seg som motstander av valget og intensiverte geriljaen, og et titall FN-soldater ble også drept. Valget ble imidlertid holdt som planlagt i mai 1993 med valgdeltagelse på hele 90 prosent. Det rojalistiske Funsinpec-partiet under prins Ranariddh, sønn av Norodom Sihanouk, vant valget med 46 prosent. Kambodsjas Folkeparti (CPP), en avlegger av det provietnamesiske kommunistpartiet, fikk 38 prosent.

Etter hard dragkamp dannet de to partiene en koalisjonsregjering med to statsministere. Prins Ranariddh ble formelt rangert som nummer én og Hun Sen fra CPP som nummer to. Hun Sen hadde i 1977 desertert fra Røde Khmer og var i 1980-årene Kambodsjas sterke mann. Samarbeidet var preget av sterke gnisninger, med sporadiske kamper mellom koalisjonspartnernes væpnede styrker.

I 1993 fikk Kambodsja en ny forfatning som innførte et demokratisk styresett. Inntil da hadde kambodsjanerne bare hatt ulike former for diktatur: Kolonistyre, kongelig enevelde, høyrediktatur, Røde Khmers terrorstyre og en sosialistisk ettpartistat. Kambodsja skiftet igjen navn fra folkerepublikk til kongerike, og prins Sihanouk, som hadde abdisert 1955, ble gjeninnsatt som konge. Etter 1993-valget vokste nye politiske partier frem, men demokratiet var mangelfullt og preget av formynderstyre.

Røde Khmer ble splittet i august 1996; en fraksjon under ledelse av Ieng Sary nektet å adlyde ordre fra hovedfraksjonen. Utbryterne, med edelstensgruvene i Pailin som økonomisk base, gikk over til regjeringen. Ieng Sary fikk amnesti etter tidligere å ha blitt dømt til døden in absentia.

I 1997 ble Pol Pot dømt til livsvarig fengsel av sine egne i Røde Khmer, og døde året etter. Restene av Røde Khmer-styrkene, med Ta Mok som sjef, kapitulerte i 1999. Etter mangeårig internasjonalt press kom Hun Sens regjering og FN i 2003 endelig overens om å stille et fåtall Røde Khmer-ledere for en felles kambodsjansk-internasjonal krigsforbryterdomstol.

Norodom Ranariddh forhandlet i 1997 med Røde Khmer om en fredsavtale, men statsminister Hun Sen avsatte ham ved et væpnet kupp. Året etter ble prinsen dømt til fengsel in absentia, men ble benådet av sin far og fikk vende tilbake foran valget i 1998. Her vant Hun Sen en knepen seier. De to politiske rivalene ble omsider enige om ny maktfordeling. Hun Sen skulle nå være eneste statsminister i koalisjonsregjeringen, mens Ranariddh fikk rollen som parlamentspresident. Hun Sen festet ytterligere grepet om makten ved valget i 2003.

I oktober 2004 abdiserte kong Norodom Sihanouk for annen gang og overlot kongeverdigheten til sønnen Norodom Sihamoni, som i over 20 år hadde vært bosatt i Paris.

Lederen for det tredje største partiet, Sam Rainsy, gikk i 2005 i landflyktighet etter å ha blitt fratatt sin parlamentariske immunitet og stevnet for retten for påståtte injurier mot Hun Sen. I sitt fravær ble han dømt til 18 måneders fengsel, men ble benådet av kong Sihamoni og vendte så tilbake. I 2006 vedtok parlamentet å avskaffe fengselsstraff for injurier etter at en rekke opposisjonelle har sonet injuriedommer.

Ved lokalvalgene i april 2007 vant Kambodsjas folkeparti (CPP), med Hun Sen som partisjef, flertall i 1592 av landets 1621 kommuner. Sam Rainsys parti økte sine flertallskommuner fra 13 til 27, stort sett på bekostning av landets rojalistparti, Funcinpec, som ble revet opp av bitre fraksjonskamper. Denne gang fikk rojalistene kontroll over bare to kommuner. En utbryterfraksjon anført av prins Norodom Ranariddh, tidligere statsminister og partisjef, vant ikke en eneste kommune.

Prins Ranariddh var i mars 2007 blitt dømt til 18 måneders fengsel in absentia for påståtte økonomiske forbrytelser. Han skal blant annet ha villet selge Funsinpecs partihovedkvarter med sikte på egen vinning.

Hun Sen tok et enda fastere grep om makten da hans CPP la beslag på 90 av i alt 123 plasser ved parlamentsvalget (Underhuset) i juli 2008, en fremgang på 17 fra 2003. Sam Rangsi-partiet markerte seg igjen som største opposisjonsparti med 26 plasser. Bare to rojalister kom inn. CCP har stått for styret i en lengre periode med stabilitet og betydelig økonomisk vekst; samtidig er kløften mellom fattig og rik og mellom by og land blitt enda større.

Hun Sen har også styrket sin popularitet med appeller til nasjonalistiske følelser, særlig da en gammel grensetvist med Thailand blusset opp igjen i 2008. Striden sto om Preah Vihear-templet.

Bakgrunnen var Kambodsjas søknad om plass på UNESCOs verdensarvliste for det 800 år gamle templet. Det omstridte området på 4,6 kvadratkilometer var blitt tildelt Kambodsja ved en kjennelse fra Den internasjonale domstolen i Haag i 1962. Kunngjøringen fra UNESCO om at Preah Vihear var innvilget verdensarv-status, vakte imidlertid nasjonalistiske følelser også i Thailand. Begge land sendte soldater til området etter at thai-nasjonalister strømmet til Preah Vihear for å kreve templet tilbake. Militært personell fra begge land har siden sporadisk vært i væpnet konfrontasjon, med falne og sårede på begge sider.

Kambodsja har også uløste grensetvister med Vietnam.

Det provietnamesiske styret slo i 1986 inn på en økonomisk reformlinje som oppmuntret til privat næringsdrift. I 1994 kom nye eksportprivilegier og utvidet skattefrihet for utenlandske foretak. I byene vokste en velstående klasse av næringsdrivende frem. Den økonomiske veksten i 1990-årene var svært ujevnt fordelt mellom ulike næringer og sosiale lag, og hovedsakelig konsentrert til byene. Millioner av landminer, gerilja, svake administrative strukturer og mangel på faglært arbeidskraft skapte problemer.

Kambodsja ble i 1999 opptatt som medlem av det sørøstasiatiske ASEAN-forbundet, og i 2003 som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Kravet om frihandel har vært problematisk da en stor del av statens inntekter kommer fra tollavgifter.

Ved tusenårsskiftet lå produksjonen av ris og andre landbruksprodukter fortsatt under nivået fra 1960-årene. Den raskest voksende sektoren har vært tekstilindustrien som produserer for eksport; tidlig på 2000-tallet stod den for mer enn halvparten av eksporten, men med synkende tendens. Kambodsja fortsatte å være avhengig av utenlandsk bistand; 40-50 prosent av statsutgiftene dekkes av lån og bistand.

Kambodsja har i senere år stått for en relativt solid økonomisk vekst, men er fortsatt blant verdens fattigste land der om lag 35 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Regjeringen prioriterer landbruk, landbruksrelatert industri og turisme i sin næringspolitikk. Tekstilindustrien er fortsatt viktig, men møter stadig sterkere konkurranse fra andre lavkostland som India og Kina. Turistindustrien har siden tusenårsskiftet vært i ekspansjon, sentrert om Angkor, Phnom Penh og Sihanoukville.

Kinesiske investeringer og innflytelse i landet øker markant. I 2008 var Kina største bistandsgiver med 256,7 millioner amerikanske dollar, mens EU og Japan svarte for henholdsvis 214 og 112,3 millioner. Kina stiller ingen spesielle krav, mens vestlige giverland ofte har vært i disputt med Hun Sen-styret over brudd på menneskerettighetene.

Omfattende leteboring på kambodsjansk sokkel gir håp om at olje og gass kan være basis for fremtidig vekst i nasjonaløkonomien. Havnebyen Sihanoukville er base for letevirksomheten, som foregår over et område på 37 000 kvadratkilometer. Som største operatør har amerikanske Chevron (sammen med japanske Mitsui Oil) gjort et funn estimert til 400 millioner fat.

Det internasjonale pengefondet (IMF) anslo i 2007 at Kambodsjas oljeinntekter i 2020 vil komme opp i minimum 1,7 milliarder dollar. Til sammenligning var hele statsbudsjettet i 2009 på 1,9 milliarder, hvorav halvparten dekket av eksterne bistandsmidler. FNs utviklingsprogram UNDP har i en rapport anslått at med full produksjonskapasitet vil Chevron-blokken kunne gi mellom 100 000 og 150 000 fat daglig. De øvrige fem blokkene var ikke med i beregningen. Kambodsja har også betydelige mengder naturgass nordøst i landet. Det norske oljedirektoratet og Norad deltok i 2008 i en UNDP-konferanse i Phnom Penh om forvaltning av oljeinntekter. Intet tyder imidlertid på noe gjennomslag for et kambodsjansk oljefond etter norsk mønster.

Utenlandske eksperter peker på at de institusjoner som Kambodsja-regjeringen har etablert for å ta seg av forvaltningen av fremtidige oljeinntekter, bærer preg av utstrakt hemmelighold og mangel på kontrollmekanismer. Statsoljeselskapet Cambodian National Petroleum Company (CNPC) er direkte underlagt statsminister Hun Sen og visestatsminister Sok An; sistnevnte er CNPCs styreformann. Opposisjonen i nasjonalforsamlingen har klaget over et svært begrenset innsyn i statsoljeselskapets virksomhet. Millioner av dollar som er blitt betalt for konsesjoner er ikke tatt med i selskapets regnskap, ifølge britiske Global Witness, som overvåker og undersøker næringslivsprosjekter i utviklingsland.

Miljøorganisasjoner har tidligere reist sterke klagemål over at en annen av Kambodsjas fremste naturressurser – store skoger med verdifullt trevirke – er blitt nærmest uttømt de siste 10-20 årene. Bak en svært omfattende rovhugst ligger korrupsjonen innen landets politiske elite, som angivelig har latt tømmerselskapene forsyne seg uhemmet. Blant giverland og investorer omtales korrupsjonen gjerne som et hovedproblem.

Siden 2006 har Verdensbanken plassert Kambodsja blant de verste 8 prosent av alle land når det gjelder «mangel på korrupsjonskontroll». Kambodsja ble rangert som nummer 156 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks i 2014. For øvrig var landet nummer 136 av 187 på FNs indeks for levekår og menneskelig utvikling i 2013.

Kambodsjas høyesterett godkjente våren 2006 omsider dommerkollegiet i tribunalet mot et fåtall gjenlevende Røde Khmer-ledere. Det tok nesten ti års forhandlinger, preget av avbrudd og komplikasjoner, før FN og Kambodsja-regjeringen kom til enighet om sammensetningen med 17 kambodsjanske og 13 internasjonale, FN-oppnevnte dommere. Tribunalet kalles offisielt Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia (ECCC). Dette er en juridisk nyskapning idet FN og Kambodsja i fellesskap står ansvarlig. Sammensetningen med både lokale og internasjonale jurister betegnes som unik, særlig fordi de lokale er i flertall. De siktede har både kambodsjanske og internasjonale forsvarsadvokater.

Etter en langdryg og kronglete forhandlingsprosess preges tribunalet av kompromisser mellom FN og Kambodsja-regjeringen, der flere har en fortid i Røde Khmer. Menneskerettighetsgrupper legger mye av ansvaret for sendrektigheten på Kambodsjas sterke mann, statsminister Hun Sen. Som tidligere Røde Khmer-offiser, senere overløper, satte han seg lenge imot at et rettsoppgjør skulle finne sted. Flere av dagens makthavere skal være bekymret for at søkelyset rettes mot deres forbindelser med Røde Khmer. Hun Sen vil kunne øve press mot de kambodsjanske dommerne for å hindre at folk nær ham skal bli trukket inn, hevder opposisjonslederen Sam Rangsi. FN har på sin side understreket at prosessen ikke må bære preg av politisert justis.

Rettslige forundersøkelser begynte i 2007 med avhør av Kaing Guek Eav, kjent under sitt revolusjonære kallenavn «Duch». Han var sjef for det beryktede tortur- og forhørssenteret Tuol Sleng. Duch var lenge den eneste av Røde Khmer-lederne som ble holdt i forvaring etter at general Ta Mok, også kjent som «Slakteren», døde i 2006. I september 2007 ble så Nuon Chea arrestert og siktet. Som Røde Khmers sjefideolog var han i mange år topplederen Pol Pots nærmeste fortrolige. Innad i bevegelsen var ha kjent som «Broder nr. 2». I november gikk tribunalet videre med arrestordre mot Røde Khmers utenriksminister Ieng Sary og hans kone Ieng Thirith. Sistnevnte var svigerinnen til Pol Pot og sosialminister i Røde Khmer-regjeringen. Pågrepet ble også Khieu Samphan, president i «Demokratisk Kampuchea» (1976-1979) og i mange år bevegelsens ansikt utad.

De fem nevnte er de eneste siktede. Fra flere hold er kommet krav om at flere må stilles til ansvar. Imidlertid er det ikke planlagt noen form for rettsoppgjør mot tusener andre som arbeidet for Røde Khmer. Statsminister Hun Sen har gjentatte ganger stilt seg avvisende til slike krav. Han ønsker ikke at oppgjøret skal favne vidt, selv domstolen opererer med et budsjett på over 100 millioner dollar. I desember 2008 satte den kambodsjanske påtalemyndigheten en endelig stopper for forsøk på å utvide tribunalets jurisdiksjon.

Prosessen åpnet offisielt i februar 2009 med fengselssjefen Duch i tiltaleboksen. Han erkjente skyld, men anførte til sitt forsvar at han handlet på ordre ovenfra. Øvrige rettssaker fant sted i 2011–2014. Siktelsene omfatter blant annet folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Det antas at 1,7 millioner kambodsjanere – nærmere en fjerdedel av den daværende befolkningen – døde som følge av massakrer, sykdom og overarbeid under Røde Khmer-veldet fra 1975 til 1979.

Av de fem tiltalte er tre tidligere toppledere dømt til livsvarig fengsel – de kan ikke dømmes til døden. Pol Pots svigerinne, Ieng Thirith, ble etter fire år i forvaring fritatt straff på grunn av sviktende helse. Hennes mann, Ieng Sary, døde av hjertesvikt før domsavsigelsen mot ham ble fullbyrdet.

• Kambodsjas historie
• Kambodsjas befolkning
• Kambodsjas politiske system