Dans i Ungarn

Ungarsk ballett kan spores tilbake til hoffteateret i det gamle Buda og det senere profesjonelle teateret fra slutten av 1700-tallet. Etter at Budapest var blitt hovedstad i 1872, ble ensemblet ved Den kongelige opera sentrum for ballett i Ungarn. På 1800-tallet dominerte verk fra romantikken. Utenlandske ballerinaer og koreografer, særlig italienske, gjestet, men det ble også fremført balletter og pantomimer av ungarske koreografer. Den første ungarske prima ballerina var Emila Aranyvári. Nicola Guerras sjefstid i årene 1902–15 ble en blomstringsperiode for Den kongelige ballett. En rekke av Guerras verk ble uroppført. I 1930-årene var blant andre Gyula Harangozó og Ferenc Nádasi ballettsjefer; disse skulle også få stor betydning for etterkrigstidens ballettmiljø. Som den første sjef for den statlige ballettskolen i Budapest i 1949–62 la Nádasi det pedagogiske grunnlaget for dagens utdannelse av ungarske dansere. I 1950 ble også et statlig institutt for koreografi opprettet. Etter den annen verdenskrig ble det innledet et nært samarbeid med sovjetiske pedagoger og koreografer. Blant Budapest-operaens ledende koreografer de siste tiår er Antal Fodor og László Seregi, og fra 1990-årene gjør en ny generasjon av koreografer og dansere seg sterkt gjeldende.

Det statlige ungarske folkedansensemblet i Budapest og Ballet Sopianae i Pécs har internasjonalt ry. Kompaniet i Pécs ble grunnlagt 1960 av koreografen Imre Eck, og har hovedsakelig et moderne repertoar som i stor grad bygger på Ecks egne verker. Det finnes også kompanier tilknyttet teatrene i andre byer.

Blant de ungarske folkedansene er csárdás best kjent. Dansen var opprinnelig en form for frierdans, som er oppdelt i to, en langsom lassú og en hurtig friss. En annen typisk folkedans er karikázó med virvlende trinn som kvinnene utfører. Mannsdansen utmerker seg ofte med høye hopp og slag på hælene. De ungarske sigøynerdansene har også vært en del av folkloretradisjonen.