Umberto Cagni

Umberto Cagni ble født i Asti, Italia og var sønn av Manfredi Cagni. 14 år gammel startet han på marineskolen i Napoli. Han var marineløytnant da han i 1889−1891 ble kjent med Luigi Amadeo Abruzzi, hertug av Abruzzi i Italia. Abruzzi var marinekadett og ti år yngre enn Cagni da de begge tjenestegjorde på en jordomseiling med seilskipet Amerigo Vespucci. Cagni ble Abruzzis lojale ledsager gjennom resten av sin karriere i marinen og han ble med på flere av Abruzzis ekspedisjoner.

Fjellet Mount St. Elias er 3 429 meter høyt og ligger på grensen mellom Alaska, USA og Yukon, Canada. I 1897 ble Abruzzi og en gruppe på ni, som inkluderte Cagni, de første til å bestige fjellet. Tilbake i Italia fortsatte Cagni og Abruzzi tjeneste i marinen sammen.

Det var etter å ha lest om Salomon August Andrées mislykkede forsøk på å fly til Nordpolen med hydrogenballong i 1897 at Abruzzi og Cagni begynte å planlegge en egen ekspedisjon. Erfaring med kulde og is hadde de nå med seg fra Mount St. Elias. Ytterlig erfaring fikk de på en privat seiltur til Svalbard i februar 1898 hvor de gikk på både ski og truger.

En gruppe på tyve ble samlet til nordpolekspedisjonen som skulle ha utgangspunkt på Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land). Abruzzi var nå 26 år gammel, Cagni 36 og eldste mann var den norske kapteinen Julius Evensen på 47 år. Mannskapet var åtte norske sjømenn og to italienske samt en italiensk kokk. Skipet var Jason, som i 1888 hadde fraktet Fridtjof Nansen med følge til Grønland og som ble brukt av kaptein Carl Anton Larsen i Antarktis i sørsomrene 1892/1893 og 1893/1894. Abruzzi ga skipet navnet Stella Polare (Polstjerne).

Ekspedisjonen seilte til Teplitzbukta på Rudolføya (Ostrov Rudolfa), lengst nord på Frans Josef Land, hvor ekspedisjonen skulle overvintre. I september var det fare for at skipet ville bli ødelagt av isen og mennene ble flyttet i land. Cagni ledet arbeidet med å opprette teltleiren på land og sørge for det nødvendige av proviant og utstyr. Etter hvert ledet han arbeidet for å redde og reparere skipet. På en sledetur midt på vinteren forfrøs Abruzzi fingre som måtte amputeres. Cagni ble da bedt om å overta som leder for nordpolforsøket.

Et første forsøk mot slutten av februar ble mislykket på grunn av ekstrem kulde (minus 43 grader celsius). Den 11. mars startet de igjen med 10 menn, 102 hunder og 13 sleder. Planen var at to grupper skulle returnere etter å ha støttet «polgruppen» underveis. Den første gruppen som returnerte besto av nordmannen Henrik Alfred Støkken og italienerne Francesco Querini og Felice Ollier. De nådde aldri frem til leiren igjen og må ha omkommet i drivisen. Neste gruppen som besto av tre italienere kom seg trygt tilbake. Cagni fortsatte med de resterende tre italienerne selv om det var blitt klart at de ikke ville kunne nå helt frem til Nordpolen. De nådde 86 grader og 34 minutter nordlig breddegrad og slo dermed Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansens fem år gamle rekord på 86 grader, 4 minutter (av Nansen opprinnelig utregnet til 86 grader, 14 minutter). Returen til leiren ble lang da drivisen førte dem først sørover forbi Rudolføya før de kunne kjempe seg nordover igjen. De ankom 23. juni etter å ha reist omkring 1200 kilometer over isen på 104 dager.

Ekspedisjonen forlot Tepitzbukta på Stella Polare 16. august og ankom Hammerfest 5. september.

Cagni var et viktig medlem av Abruzzis 12-mann ekspedisjon til Kongo i 1906 hvor hovedmålet var å være de første til å utforske og bestige de høyeste toppene i fjellkjeden Ruwenzori på grensen mellom Kongo og Uganda. Det høyeste fjellet er Mont Ngaliema, også kalt Mount Stanley eller Margherita Peak, og er på 5 109 meter. Det er det høyeste fjellet i Den demokratiske republikken Kongo og Uganda og Afrikas tredje høyeste fjell. Reisen til og fra fjellene var en egen ekspedisjon gjennom farlig terreng og tropisk regnskog. Flere topper i Ruwenzori ble besteget av ekspedisjonens medlemmer, hvorav Cagni besteg tre inkludert Mount Cagni på 4 485 meter. Ekspedisjonen var vellykket, både med hensyn til klatringen og til utforskning og kartlegging av deler av fjellkjeden.

Den 28. desember 1908 ødela et jordskjelv to byer der sør-Italia møter Sicilia og flere enn 150 000 mennesker mistet livet. For å hjelpe hertugen av Abruzzi med nødhjelpen kapret Cagni på eget initiativ tømmerlasten fra et engelsk skip som var i området. Den humanitære hensikten avverget represalier.

I 1911 gjorde Italia et av flere forsøk på å skaffe seg kolonier, og erklærte 29. september krig mot Tyrkia for å tilkjempe seg Tripolitania og Kyrenaika i dagens Libya. Den 5. oktober 1911 ledet kaptein Cagni 1 732 marinesoldater i land i Tripoli hvor de holdt strategiske punkter i seks dager mot de tyrkiske troppene inntil italienerne fikk støtte av forsterkninger. Italienske medier roste Cagni som en helt med kallenavnet «sjøens Garibaldi». Italias kong Vittorio Emanuele 3. tildelte ham tittelen greve av Bu Meliana, et område sør for Tripoli med brønner som var byens hovedvannkilde.

Italia erklærte seg nøytralt 2. august 1914, men ble allikevel dratt inn i krigen påfølgende året. Hertugen av Abruzzi ble utnevnt til leder for de italienske, franske og britiske marinestyrkene i Adriaterhavet. Han ga Cagni kommando over en stor flåte med krigsskip som seilte nordover Adriaterhavet til Venezia. Etter at flaggskipet Giuseppe Garibaldi og krysseren Amalfi ble torpedert og sunket ble flåten regnet for å være for sårbar mot den raskere østerrikske flåten og Cagnis flåte ble lite brukt videre. I januar 1917 ledet interne italienske politiske uenigheter til at Abruzzi sa opp sin stilling og den nye ledelsen flyttet Cagni til en mindre stilling.

Cagni forlot marinen i 1923 som admiral. Han døde i 1932 og ble begravet i Asti der han ble født.

• Luigi Amadeo Abruzzi
• Italia
• ekspedisjoner i Arktis

• Barr, Susan (red.) 1995: Franz Josef Land, Norsk Polarinstitutt Oslo
• Tenderini, Mirella og Michael Shandrick (1997): The Duke of the Abruzzi. An Explorer's Life, The Mountaineers