Ullevål hageby er et boligområde i Oslo. Boligene ble oppført i årene 1918–1926 av Oslo Hagebyselskap. Med 661 leiligheter fordelt på drøyt 120 hus er dette Norges største hageby, nest etter Rjukan.
Ullevål hageby var i utgangspunktet et forsøk på sosial boligbygging, men boligene ble for dyre for folk flest.
Eiendommen lå på grunnen til Ullevål gård i Aker kommune, som Kristiania kommune kjøpte av familien Collett. Området ble utbygd som et kooperativt foretakende. Tiltaket hadde som mål å bedre arbeiderklassens boligsituasjon, men planen om at foreningens medlemmer kunne kjøpe sine egne boliger, var urealistisk. På denne tiden var det svært få som hadde inntekter som tillot dem å kjøpe en bolig, verken her eller andre steder.
De ideelle boligforeningenes ledelse, politikere og arkitekter overvurderte vanlige folks økonomi. Det samme gjentok seg i de fleste boligområdene som ble igangsatt på ideelt grunnlag. Det ble tegnet såpass få andeler at kommunen måtte ta styringen over prosjektet.
Prisen for de 661 leilighetene ble sammenlagt kr 23 300 000, eller kr 35 250 per bolig, som i snitt var på tre rom og kjøkken. Resultatet ble at kun ett av flere planlagte delområder ble bygd ut. De resterende delene var planlagt å ligge i dagens Berg og Tåsen hageby.
Hagebyen er resultat av en arkitektkonkurranse i 1913 som ble vunnet av arkitekt Ingvar Paul Oscar Hoff, med utkastet «Sol», en klar markering av arkitektens intensjoner. Bygningene består av en-, to-, og firemannsboliger på en og to etasjer med høye sal- eller valmtak. Husene, som er utført i slemmet tegl, ligger fritt i terrenget langs slyngete veier med den strengere formede Damplassen som midtpunkt. Til hver av boligene hørte en hageparsell der man kunne dyrke frukt eller grønnsaker. Senere har mange innredet kjellere og loft som en utvidelse av boligene.
Området er komponert med en slakt buet hovedakse, Sognsveien, og et lokalt sentrum, Damplassen, omkranset av ulike forretningslokaler. Området har i tillegg skole, flere mindre parker og lekeplasser. Det har en blanding av store og små leiligheter, med tre rom og kjøkken som dominerende type.
Området var påkostet, spesielt i det ytre, med arker, karnapper, buer, portaler og andre romantiske elementer. Byarkitekten Harald Hals og arkitekt Oscar Hoff regulerte planen, mens bygningene ble tegnet av Hoff i samarbeid med arkitekt Adolf Jensen Talberg.
Ullevål hageby har klare referanser til Ebenezer Howards Garden Cities of Tomorrow og den engelske hagebybevegelsen, som skulle bringe «småfolk» ut av tette og helsefarlige arbeiderstrøk og tilby sunne og gode leiligheter i grønne og helsebringende omgivelser. Howards tanke var at hagebyene etter hvert skulle vokse til selvstendige byer med et variert tilbud av arbeidsplasser. Slik gikk det ikke, i Norge er industristedene Eydeshamn, Høyanger og Rjukan blant de få eksemplene der dette er gjennomført.
En annen inspirasjonskilde til utformingen av denne og andre hagebyer er den britiske «arts- and crafts»-bevegelsen som søkte å utforme boligen ned på detaljnivå med nøkternt og funksjonelt interiør og møblering utført som godt håndverk.
Området ble utbygd som et kooperativt foretakende, men det det sviktende salget førte til at kommunen måtte ta styringen over det hele. Boligene ble så bortleid til Oslo Hagebyselskaps medlemmer. Likevel var det ikke arbeidere som flyttet inn her. En oversikt over medlemmenes yrkesfordeling ved selskapets konstituering i 1917 viser at 58 prosent var selvstendig næringsdrivende, høyere funksjonærer, advokater, leger og ingeniører. 42 prosent av medlemsmassen besto av lavere kontorfunksjonærer og arbeidere. Blant de som til slutt ble tildelt bolig, var arbeiderandelen bare på 20 prosent, og dette dreide seg om høytlønnede arbeidere, blant annet typografer.
Tidsskriftet PLAN, utgitt av Socialistiske Arkitekters Forening i perioden 1933–1936, rettet sterk kritikk mot området og dets utforming. De kritiserte de høye kostnadene og de romantiske ambisjonene: «Uten noe realargument, hverken i byregulering eller boligprogram blev denne million-idyll anlagt med både geometrisk regulering, romantisk arkitektur, egne hjem og hagebruk. Dens forkjempere blant politikerne trodde at de bygde for arbeiderklassen og tror det til dels ennu. Men ingen av Ullevåls naturlige betingelser, ingen av de prosjekter som ble fremlagt kunne gi anledning til å mene for alvor at her kunne arbeiderne flytte inn. Det ble den velavlønnede funksjonær, embedsmann, og den forretningsdrivende som kom til Ullevål – og dermed møysommelig begynte å lære seg å spa i haven, se på bygningssiluetter og rock-gardens, bo i Eventyrveien og Tyrihansstien. Vi må være takknemlig for at det ikke blev folk fra arbeiderbevegelsens verdifulle tropper som ble utsatt for denne romantiske forsumpning.»
Det kan da være av interesse å merke seg at når Harald Hals presenterte Ti aars boligarbeide i Kristiania, 1910–1920, som inkluderer Ullevål Hageby, så er undertittelen Hus for Smaakaarsfolk. Ullevål hageby var av de første «sosiale» boligprosjektene i Oslo: Frem til 1911 hadde kommunestyret ikke villet strekke seg lenger enn til å bygge herberger, som på Kiellands plass, eller brakker, som på Voldsløkka, for å avhjelpe bolignøden blant fattigfolk. Tiltakene de nå satte i gang bygget på ideelle tanker, mer enn realistiske kalkyler. Mot dette kan man si at realistiske kalkyler antakelig hadde resultert i at ingen ting ble bygget.
Det er ingen tvil om at Ullevål hageby ble for dyr for vanlige folk. Prisen på kr 35 250 er vesentlig høyere enn på Torshov, der det på samme tid ble bygget tre etasjers leiegårder med to-roms leiligheter for kr 20 765 per stykk. Mye av forklaringen ligger i at de enkelte leilighetene i Ullevål hageby er større enn på Torshov med tre mot to rom, at husene er lavere, to etasjer mot tre, og har mer komplekse former og at uteområdene er mer påkostet med natursteinsmurer og portaler. Men også på Torshov var mange familier nødt til å leie ut ett av sine to rom for å få endene til å møtes. Også Lille Tøyen hageby, tegnet av Magnus Poulsson lå nokså nær prisene på Torshov. Også her her boligene mindre, og satt sammen i lange, enkle rekker rundt store rektangulære uterom.
Den estetiske kritikken av Ullevål hageby for sine «bygningssilhuetter og rock-gardens», forteller at omtalen ble skrevet på 1930 tallet, av ortodokse funksjonalister som gjorde mye bra, men som senere selv ble kritisert for sin påtatte nøkternhet.
Både Ullevål hageby og Torshov representerte noe helt nytt og en vesentlig forbedring av boligforholdene for de som kunne flytte inn, men det var vanskelig å finne riktige løsninger for «smaakaarsfolk», da som nå.
Ullevål hageby er i dag et av Oslos mest ettertraktede boligområder, med en jevnt høy pris per kvadratmeter, som i liten grad påvirkes av skiftende konjunkturer. Beboere i dette området har i gjennomsnitt et høyt utdannelsesnivå, og det er i tillegg mange kulturarbeidere som er bosatt her. De opprinnelige sosiale målsettingene feilet, men de ekstra kostnadene som ble lagt inn i prosjektet førte likevel til suksess.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.