Ulefos jernverk

I 1649 kjøpte de to eierne av Fossum jernverk ved Skien, riksadmiral Ove Gjedde til Tønnerup og befalingsmann over Nordland, Preben von Ahnen Ulefoss herregård. Til herregården hørte også gården Holden (Holla), hvor det var blitt funnet jernmalm. Den 8. august 1657 ga den dansk-norske kong Fredrik 3. svogerne privilegier til å opprette og drive Holden jernverk. Kristian 5. fornyet privilegiene i 1672 til daværende eier Karen Olufsdatter Stranger (1617–1698).

Verket opplevde flere eierskifter og kom ikke riktig i gang før i 1672. Verket ble i all hovedsak brukt som sikkerhet for lån som eierne tok opp. Da Ove Gjedde døde i 1660 overtok sønnen hans, oberberghauptmann Brostrup Gjedde, Ove Gjeddes part i jernverket. Da også Brostrup Gjedde døde åtte år senere, overtok borgermester i Tønsberg, Anders Madsen (1609–1670), Gjeddes eiendeler. Madsen døde i 1670, og hans enke, Karen Olufsdatter Stranger (1617–1698), arvet partene i jernverket.

Verkets første egentlige driftsfase begynte i 1672 da Karen Olufsdatter Stranger tilsatte den dyktige og ambisiøse Halvor Sørensen Borse (cirka 1640–1701) som forvalter på Holden jernverk. Seks år senere kjøpte han verket. Borse forsto at malmen fra Fensfeltet, som han smeltet i masovnen til råjern, først og fremst egnet seg til produksjon av støpegods. Intet jernverk kunne imidlertid overleve på å utelukkende lage støpegods. Produktet som var mest etterspurt og ga de høyeste inntektene var stangjern. I motsetning til råjern kunne stangjern smis, det vil si at det kunne selges som halvfabrikat til lokale smeder, til gruver og verft, der stangjernet kunne smis ut til verktøy, spiker med mer.

For å lage stangjern av den urene Fens-malmen, var det behov for enorme mengder trekull. Det var imidlertid vanskelig å skaffe fordi Holden konkurrerte om trekull med Fossum jernverk. Begge hadde privilegier for å utnytte de samme skogressursene (og den samme arbeidskraften) til trekullproduksjon. Det var knapphet på råstoffet trekull som skapte det første problemet for Borse. Det bakenforliggende andre problemet var at kvaliteten på malmen var for dårlig.

Borse fant to løsninger som gjorde det mulig for ham å produsere stangjern likevel. Den første var at han i 1686 bygde en dobbel stangjernshammer på gården Kise ved Hørteelva. I dette området var det ikke konkurranse om trekull, og det var enkelt å frakte trekullet til hammerne. Sjøl om råjernet da måtte fraktes fra masovnen på Ulefos til hammerne ved Hørteelva, var det likevel lønnsomt.

Den andre løsningen var at Borse i 1692 skaffet seg privilegier for å opprette et annet jernverk (egentlig bare en masovn uten hammerverk) i nærheten, nemlig Bolvig. Der begynte han å smelte jernmalm som var blitt funnet i nærheten og som ga et råjern som lett kunne smis til stangjern. Også denne løsningen innebar å frakte råjern over større avstander til hammerne. Likevel var dette lønnsomt blant annet fordi det fantes seilbare vannveier mellom produksjonsstedene.

Opprettelsen av flere jernverk på denne tida førte til at det også ble mer konkurranse om malmen, og Borse måtte se seg om etter flere nye malmforekomster. I 1700 inngikk han kontrakt med arendalitten Torgrim Christophersen (1642–1712) om levering av malm fra Øvre Mørefjær gruve ved Neskilen. For å ha full kontroll med malmleveransene innledet han forhandlinger om kjøp av gruva. Kjøpet ble gjennomført i 1702, men Borse ble myrdet året før og kunne ikke sluttføre handelen sjøl. Før sin død rakk Borse å utvide virksomheten til å bli et vertikalt og horisontalt integrert konsern. Ved siden av de to jernverkene Holden og Bolvig eide han store jord- og skogeiendommer, flere store fartøyer og drev trelasthandel.

Etter Borses død arvet sønnen Joachim Borse (1680–1739) halvparten av farens eiendeler, og døtrene Inger Borse (1677–1714) og Kirsten Borse (1679–1721) delte den andre halvparten seg imellom. Inger var gift med Herman Leopoldus (1677–1750) og Kirsten med Nils Josten (1670–1729), slik at de tre svogerne i henhold til datidas lov delte arven seg imellom. Joakim Borse arvet blant annet Holden jernverk, mens Herman Leopoldus (gjennom sitt ekteskap med Inger Borse) arvet Bolvig jernverk. De tre svogerne ble enige om at det var mest fornuftig å ha felles ledelse for de ulike delene av konsernet. Derfor forpaktet Joachim Borse og Herman Leopoldus de to jernverkene de hadde arvet til Nils Josten. Han ble sett på som den mest kompetente til å videreføre jernverkskonsernet. Josten drev verkene fram til 1709 da han forpaktet Båseland jernverk (som senere skiftet navn til Næs jernverk).

Etter den store nordiske krig (1700–1721) var det lavkonjunktur. Holden evnet ikke å betale tiende på fem år og Joachim Borse hadde høy gjeld. I 1622 var det klart at Borse ikke var i stand til å innfri gjelda, og myndighetene bestemte at Holden jernverk (som Borse eide) måtte auksjoneres bort. Kjøperne var brødrene Peter og Johan Collett. Tre måneder senere overdro brødrene jernverket til Herman Leopoldus (som fortsatt eide Bolvig jernverk). Da myndighetene oppdaget at Joachim Borses gjeld var for stor til at salgssummen kunne dekke den, ble auksjonen erklært ugyldig og en ny auksjon tillyst i 1724.

Det var forvalter på Fossum jernverk, Lars Winter, som fikk tilslaget på den andre auksjonen. Han hadde opptrådt på vegne av Fossum jernverks eier, geheimeråd Frederik Christian Adeler (1668–1726). Herman Leopoldus, som urettmessig hadde mistet Holden jernverk, ga seg imidlertid ikke og gikk til odelssak mot Adeler på vegne av sin eldste sønn, som også het Herman Leopoldus (1701–1759). Denne Herman var Halvor Borses dattersønn, det vil si at han hadde odelsrett til Holden. Dette ble også stadfestet etter en vidløftig prosess av Høyesterett i november 1729. Holden jernverk ble tilkjent Herman Leopoldus, mot at han betalte Adeler samme sum som Adeler hadde betalt ved auksjonen i 1724. I tillegg kom en kompensasjon for investeringer Adeler hadde foretatt mens han eide verket.

Etter 1726 var Holden jernverk i Herman Leopoldus' eie, og det utviklet seg til å bli et av de mest betydelige i landet, nest etter Fritzøe jernverk. Herman Leopoldus (den yngre) ble i 1739 hevet i adelsstanden under navnet Løvenskiold. I 1750 arvet sønnen Severin Løvenskiold (1719–1776) verket, og da han døde i 1776, eide kona hans, Magdalene Charlotte Hedevig, født Numsen (1731–1796) verket fram til 1789. Ulefoss herregård ble frasolgt i 1762. Fra 1789 til 1807 overtok Michael Hermann friherre til Løvenskjold (1751–1807), amtmann i Holbeck, som verkseier. Mot slutten av 1700-tallet utvidet verket produksjonen, og en ny masovn ble bygd.

I perioden 1807–1833 eide Eggert (Aga) Christopher Løvenskiold (1788–1861), sønn av forrige eier og gift med sin tremenning Margrethe Frederikke Sophie Løvenskiold (1785–1876), verket. I tida under Eggert Løvenskiold gikk det nedover med virksomheten, og den samlet opp gjeld hos den danske stat. Denne gjelda ble overført til den norske stat i 1819 mot at staten tok pant i verket. Verket kom seg ikke, og i 1833 overtok staten eierskapet. I 1835 ble verket lagt ut på tvangsauksjon.

Det var Nicolai Benjamin Møller (1802–1860) og Diderik von Cappelen (1795–1866), gift med Henriette, født Løvenskiold (1796–1876), en søster av Frederikke Løvenskiold (1785–1876), som kjøpte verket. I 1836 og fram til 1854 var Diderik von Cappelen eneeier. Han føyde sammen egne og arvede jord- og skogeiendommer i Landsmarka, som til dels ble kjøpt i 1729 av Diderich von Cappelen (død 1768). Verket har siden da vært i Cappelen-familiens eie. Nærmere bestemt var det følgende eiere:

• 1854–1881: Severin Diderik Cappelen (1822–1881), jurist og ordfører i Holla (1856–1867), sønn av forrige eier
• 1881–1923: Diderik Cappelen (1856–1935), sønn av forrige eier
• 1923–1965: Harald Severin Diderik Cappelen (1892–1980), sønn av forrige eier
• 1965–1988: Diderik Cappelen (1923–2017), sønn av forrige eier
• 1988–d.d.: Carl Diderik Cappelen (født 1955), sønn av forrige eier

Mellom 1840 og 1860 var det gode tider for jernverket som da bare produserte støpegods. Det var et forsøk på fullstendig modernisering på 1860-tallet som mislyktes. I 1872 skal verket ha vært i en «slet tilstand». Masovnen ble blåst ned i 1875, det vil si at framstilling av eget råjern opphørte. Verket fortsatte deretter med støperivirksomhet, basert på importert råjern. Videre ble et stort sagbruk bygd (det gamle var fra 1848), og det ble anlagt et tresliperi som sto ferdig i 1897. I 1910 satset verksledelsen på foredling av egen malm (fra Fensgruvene) ved hjelp av elektrisk energi. Det ble inngått kontrakt med Tinfos Jernverk om utnyttelse av deres ovnstype. Ulefos var det eneste av de gamle norske jernverkene som klarte dette hamskiftet.

Jernstøperiets hovedproduksjon var til 1950-årene vedovner. I 1950- og 1960-åra omstilte bedriften produksjonen nok en gang, og satset på støping av kumlokk, tilbehør til vann- og avløpsanlegg og annet gategods. Fra og med 1980-åra har bedriften hatt en markedsandel på 60 prosent i Norge, og spist seg godt inn i tilsvarende markeder i Danmark, Sverige og Finland. Ulefoss har også et produksjonsanlegg i Finland.

I 1999 ble Ulefos Jernværk og det finske jernstøperiet Niemisen Valimo (grunnlagt i 1928) lagt inn under holdingselskapet Ulefos NV, hvor Cappelen Holding eier halvparten.