Ukjent soldat

Romanens struktur som kollektivroman med representanter fra ulike perspektiv og samfunnsgrupper er inspirert av den første store finske romanen, Aleksis Kivis Sju brødre.

Direkte og indirekte er boka også et svar på den finske klassikeren Fenrik Ståls sägner fra 1848/1860 av Johan Ludvig Runeberg, og på den borgerlige og offiser-baserte nasjonalpatriotiske krigspropagandaen. Et av Linnas budskap, som uttrykkes på mange måter av de ulike stemmene i romanen, er at den menige soldaten ikke først og fremst er patriot eller nasjonalist, men opptatt av å overleve.

Romanen veksler mellom kampscener og episoder fra hviletid bak frontlinjen. Den låner trekk fra mange ulike sjangre, både den saklige dokumentaraktige, den groteskt komiske pikareskromanen og den frodige folkekomedien. Personene framstilles dels som karikerte typer: rappkjeftede, helhjertede, naive og brutale. Noen av personene har fått en grundigere skildring og framstår som mer sammensatte og mangetydige.

Romanen er en kollektivroman uten én enkelt hovedperson. Løytnant Vilho Koskela er likevel en av dem som skildres bredest og grundigst. Dette henger også sammen med at han tilhører den slekta som danner den røde tråden gjennom Linnas andre hovedverk, Høyt mot nord-trilogien (1959–1962), som består av Høyt mot nord (norsk 1960), Opprør (1961) og Sønner av et folk (1963). Koskelas livsløp og historie framstår derfor særlig tydelig for leserne. Han er en mann av folket som har fått offisersgrad gjennom lang tjeneste, og framstår som en ydmyk og god leder.

Løytnant Lammio, som etterhvert blir kaptein og major, er det sterkeste nidportrettet blant offiserene. Han skildres som pedantisk, rigid og ufølsom.

Korporalen Antero Rokka er en dyktig soldat, men er samtidig egensindig og er lite lysten på å innordne seg under offiserenes kommando. Både Rokka og sersjant Urho Hietanen tilfører historien humor og flere saftige replikker. Der Rokka er brutal, er Hietanen mer av en tenker og filosof.

Korporal Yrjö Lahtinen er kommunist og skeptisk til å føre krig mot sine kamerater i Sovjetunionen. Han aksepterer premisset om fortsettelseskrigen som en krig for å gjenvinne de landområdene som ble tapt i vinterkrigen. Når kompaniet passerer den gamle grensa og går inn i Sovjet, sier han «Og her er det slutt på den retten vi har. Fra nå av er vi på røvertokt. Bare så dere veit det.»

Menig Rahikainen er en karikatur av en sjarmør, unnasluntrer og svartbørshandler. Menig Aarne Honkajoki er en rastløs spilloppmaker, mens menig Vanhala er satirikeren som punkterer den pompøse krigspropagandaen fra begge de to krigførende maktene.

Linna bruker et bredt spekter av finske dialekter for å plassere og karakterisere personene i romanen. Dette er i liten grad ivaretatt i oversettelsene. Kotilainen, ei lotte som angivelig bare er med i lottekorpset for å treffe kjekke offiserer, er også utelatt fra den svenske (og dermed også den norske) utgaven, etter forlagets ønske. Kotilainen er heller ikke med i filmen fra 1955.

Et av mange tema i romanens typegalleri er motsetningen mellom brutalitet og råskap på den ene siden, og medmenneskelighet selv i ekstreme situasjoner på den andre siden.

Romanen vakte en bred bølge av diskusjon. Til dels ble romanen vurdert og verdsatt som litteratur, men i stor grad ble den vurdert som historieskriving, og anerkjent eller avvist alt etter hvorvidt leserne og debattantene kjente seg igjen i situasjonene, karakterene og samspillet som Linna beskriver.

Romanen ble først kritisert for sine nidportretter av de finske offiserene og lottene. Senere har man sett at Linna gir varierte og nyanserte portretter fra begge disse gruppene, noen offiserer skildres med anerkjennelse, mens andre blir offer for drepende karakteristikker. Det samme gjelder lottene. Linna skrev selv i et tilbakeblikk at «Det enda jag kritiserer är det som med et folkligt uttryck kallas krigstokighet.»

En original, uredigert utgave av romanen ble utgitt i 2000, med tittelen Sotaromaani («Krigsroman»). Høsten 1954 hadde forlaget med korte frister og lite diskusjon redigert ut kommentarer om både politikk, religion og offiserer. Noen av redigeringene var nok også litterært motivert, ved at lange monologer ble beskåret.

Ukjent soldat er filmatisert tre ganger: i 1955 av Edvin Laine, i 1985 av Rauni Mollberg, og sist i 2017 av Aku Louhimies, til Finlands 100-årsjubileum.

• fortsettelseskrigen
• Finlands litteratur
• Finlands historie

• Väinö Linna. «Skriva en soldatroman». I: Fra Frostviken til Failaka : 12 nordiske prisvinnere. 1972. Les boka i bokhylla.no
• Yrjö Varpio (red.). Bilden av ett folk, en festskrift till Väinö Linna. Helsingfors, 1980
• Karsten Alnæs, Eeva-Liisa Jor. Väinö Linna (2000). Hefte til bokklubbens serie 'Århundrets bibliotek'. Les heftet i bokhylla.no
• Tage Boström. Okänd soldat och kända soldater: Beteenden, attityder och struktur i Väinö Linnas krigsroman. Umeå, 1983
• Christen Dahl. «Kjente og ukjente soldater : om soldatholdninger og adferd i litteraturen og i virkeligheten med utgangspunkt i 'Ukjent soldat'». I: Norsk militært tidsskrift; nr 7, 1987. Les artikkelen her.