Ugandas historie

Oppdelingen med kart og linjal ble etterfulgt av militær erobring, der BIEAC gjorde god nytte av leiesoldater fra leiesoldater fra Sudan og nymotens maskingeværer. Handelsselskapet administrerte først området på vegne av den britiske regjeringen, men det viste seg for svakt til å slå ned motstand rundt om i landet. I 1900 overtok Storbritannia derfor etter en avtale Buganda, som fikk beholde et utstrakt selvstyre med betydelig makt til kabakaen og hans råd. Et slikt indirekte styre ble også resultatet av avtaler med Toro og Nkore, mens Bunyoro holdt stand helt til 1930-tallet. Bunyoro ble også tvunget til å gi fra seg deler av eget land til Buganda, også kjent som «det tapte distrikter». Når disse avtalene fikk så stor betydning for Ugandas framtid, er det fordi kongene og deres allierte innenfor eliten sikret seg store jordeiendommer med privat eiendoms- og arverett. Slik ble grunnlaget lagt for sosiale konflikter og protester fra småbønder som tradisjonelt hadde hatt bruksrett til jord.

Områdene i nord, med Lango og Acholi som de viktigste provinsene, ble derimot satt under direkte administrasjon. Da var de allerede sterkt svekket etter en voldsom pest som rammet rundt to tredeler av kvegflokkene og ødela deres livsgrunnlag. Uganda ble samlet til et britisk protektorat i 1918, med Buganda som egen provins. Ettersom den bugandiske utdanningseliten ble juniorpartnere i administrasjonen i andre deler av landet, ble misnøyen med kolonistyret ofte rettet mot Bugandas økonomiske, kulturelle og politiske dominans. Buganda hadde også en egen nasjonalforsamling, lukiko, men i kolonimaktens rådgivende organ var det ingen afrikanere før andre verdenskrig.

Mens britene helt fra starten ønsket å gjøre nabolandet Kenya til en settlerkoloni, det vil si at de tildelte europeere en stor del av den beste jorda, var de lenge i tvil om hvilken kurs som skulle velges i Uganda. Ved inngangen til 1920-tallet seiret de som ønsket å satse på afrikanske bønder som dyrket kaffe og bomull til eksport, noe som ga kolonimyndighetene godt med valuta- og skatteinntekter. De første leddene i kjøp og salg ble dominert av handelsfolk med asiatisk bakgrunn, der de fleste var etterkommere etter indere som ble rekruttert for å bygge jernbanen fra kysten til Victoriasjøen. I den videre omsetningen, hvor det var mest penger å tjene, overtok britiske handelsselskaper, rederier og fabrikker.

I mellomkrigstida rettet ei rekke protester seg mot kolonisystemet, lave råvarepriser og indernes rolle som næringsdrivende, samtidig som flere afrikanske menigheter gjorde seg uavhengig av misjonskirkene. Men både etniske, kulturelle og økonomiske skillelinjer, sammen med Bugandas kamp for å bevare sin særstilling, hindret framveksten av organisasjoner eller bevegelser med et nasjonalt siktemål.

Da mulighetene til selvstyre åpnet seg mot slutten av 1950-tallet, meldte tre partier seg på i konkurransen. Democratic Party (DP) hadde sine røtter hos katolikker i Buganda som følte seg diskriminert av den protestantiske eliten. People's Congress (UPC), under ledelse av Milton Obote fra nord, håpet på sin side at deres radikale nasjonalisme ville ha bredere appell. I Buganda ønsket sterke strømninger løsrivelse og uavhengighet som egen stat, og dannet partiet Kabaka Yekka (KY), som ganske enkelt betyr «alt for kongen».

I 1961 ble det ble det avholdt valg til en lovgivende forsamling, men med boikott fra Kabaka Yekka, var det DP som vant og kunne lede overgangsregjeringen. Under forhandlingene om uavhengighet året etter, gikk Milton Obotes UPC inn i en overraskende allianse med erkefienden Kabaka Yekka for selv å bli statsminister. Kabaka Mutasa II ble på sin side president med lite annet enn seremonielle oppgaver. Ingen trodde samarbeidet ville vare, og i 1966 ble kongen tvunget i eksil etter at Obote tropper inntok palasset i Kampala.

Året etter fikk UPC flertall for å endre grunnloven, oppheve Bugandas selvstyre og avsette lederne i de tre andre kongedømmene. All makt ble sentralisert med Obote som president med vide fullmakter, og landet ble i praksis en ettpartistat. Men Uganda ble ikke lettere å styre av den grunn. Kabaka Musasa II døde i eksil i London etter noen få år, men etter en begravelse i hjemlandet ble han et enda sterkere symbol på Bugandas separatisme.

Inspirert av nabolandet Tanzania gikk Obote mot slutten av 1960-tallet inn for en mer radikal kurs med mer nasjonal kontroll over økonomien. Det var upopulært både hos indere og i et næringsliv dominert av utenlandske interesser, men før han rakk å sette den nye politikken ut i livet, ble han i 1971 avsatt etter et militærkupp. Hærsjefen, oberst Idi Amin, var blitt anklagd for korrupsjon og udugelighet, og slo til før han ble dømt og avsatt.

Idi Amin ble først ønsket velkommen av Storbritannia og Israel som et alternativ til Obotes radikale kursskifte, men landet beveget seg raskt mot økonomisk kollaps og et redselsvelde under en stadig mer stormannsgal og uberegnelig militærdiktator. Amin byttet ut store deler av hæren med lojale støttespiller fra sin egen etniske gruppe (kakwa), og avsatte, torturerte eller avlivet alle som utfordret hans makt. Kanskje så mange som én million ble drevet fra sine hjemsteder som følge av terror og uro, mens tallet på drepte i løpet av 1970-tallet er anslått til 100 000. Amin pisket også opp fremmedfiendtlige stemninger i befolkningen, og utviste rundt 80 000 asiater i en massedeportasjon i 1972. Det lammet økonomien ytterligere, samtidig som internasjonale protester førte til stans i bistand og utenlandske investeringer.

I håp om å samle landet mot en ytre fiende, ga Idi Amin sine styrker ordre om å angripe grenseområder inne i Tanzania i 1978–1979. Han hadde overlevd flere kuppforsøk, men i den påfølgende krigen gjorde den tanzanianske hæren felles sak med Obotes eksilarmé. Sammen rykket de inn i Kampala, styrtet Amins regime og utpekte et overgangsstyre med representanter for en rekke forskjellige eksilgrupperinger.

Ingen klarte å skape stabilitet, og valget i 1980 ble vunnet av UPC og Obote, som dermed ble innsatt som president for andre gang. Han sto overfor en vanskelig oppgave etter mange år med kaos og splittelse, og styrte mer og mer egenrådig og udemokratisk. Det førte til at flere opposisjonsgrupper grep til våpen, og i 1985 ble Obote styrtet på nytt. Men heller ikke det påfølgende militærstyret varte så lenge. Etter en langvarig og blodig geriljakamp, ble hovedstaden erobret av National Resistance Army (NRA) under ledelse av Yoweri Museveni.