Unix, operativsystem, utviklet tidlig i 1970-årene, som har gitt opphav til en stor gruppe av operativsystemer, ofte kalt for Unix-familien. Nesten alle operativsystemer som er i bruk per 2018, bortsett fra Windows, tilhører denne familien.

Alle systemene i Unix-familien har et tekstlig brukergrensesnitt og et grunnleggende programbibliotek som tilsvarer toppnivået i det opprinnelige Unix-systemet. Ut over dette er det store forskjeller, både i grensesnitt mot omverdenen og i måten systemene er bygget opp på innsiden.

Unix-familien deles vanligvis inn i to hovedgrupper:

  1. Sertifiserte Unix-systemer, for eksempel MacOS og MINIX.
  2. Unix-lignende systemer, for eksempel Android og andre Linux-varianter.

Den viktigste forskjellen mellom disse gruppene er at sertifiserte Unix-systemer følger standarden POSIX, slik at et program utviklet for ett sertifisert system også vil fungere med alle de andre.

Historikk

Opprinnelse

Unix var opprinnelig utviklet ved Bell Labs som på den tiden var forskningsdivisjonen til det amerikanske teleselskapet AT&T.

Unix ble tidlig lisensiert til akademiske institusjoner som brukte det til undervisnings- og forskningsformål. Dette har bidratt vesentlig, både til forskning på operativsystemer og til utbredelsen av Unix.

BSD Unix

University of California, Berkeley utviklet sin egen versjon av Unix, delvis i samarbeid med Bell Labs. Denne ble introdusert i 1977 som BSD Unix (Berkeley Software Distribution), og ble etter hvert den dominerende versjonen av Unix, spesielt etter at Bell Labs avsluttet utviklingen av det opprinnelige operativsystemet i 1989.

I 1995 avsluttet også Berkeley utviklingen av Unix og ga koden ut som åpen kildekode. Kodebasen ble da benyttet av andre aktører til å utvikle nye Unix-varianter, blant annet Sun sitt operativsystem Solaris som ble benyttet i utviklingen av Java-plattformen og NextStep som var forløperen til Apples operativsystemer.

Varemerket

Da AT&T avsluttet utviklingen av operativsystemet, solgte de varemerket «UNIX», med store bokstaver, til teknologiselskapet Novell, som i 1993 donerte det til konsortiet X/Open. Det fusjonerte senere med stiftelsen Open Software Foundation (OSF) og dannet The Open Group, et nøytalt konsortium som per 2018 har over 500 medlemmer.

Standardisering

I 1994 definerte The Open Group første versjon av The Single Unix Specification (SUS).

I 1997 definerte de, i samarbeid med The Institute of Electrical and Electronics Engineers (IEEE), første versjon av POSIX-standarden, som i dag utgjør hovedgrunnlaget for sertifisering av Unix-systemer.

Sertifiserte Unix-systemer

Det eneste delen av Unix som er beskyttet per 2018 er selve varemerket. Det forvaltes av The Open Group og kan kun benyttes av systemer som er sertifisert i henhold til hele POSIX-standarden.

Sertifiseringen gjennomføres ved hjelp av et sett helautomatiske tester som er utformet av av The Open Group og IEEE.

De viktigste POSIX-sertifiserte operativsystemene per 2018 er:

  • Alle operativsystemene i Apple-familien, det vil si MacOS, iOS, tvOS og watchOS.
  • MINIX, som benyttes i Intel Active Management Technology (AMT) for å håndtere maskinvare på innsiden av CPU-er og andre integrerte kretser.
  • Flere andre operativsystemer som er skreddersydd for ulike typer tjenester på internett.

POSIX-arkitekturen

Programmeringsgrensesnitt og kommandoer

POSIX-standarden gjenspeiler Unix, slik det fremsto på midten av 1990-tallet og er det som definerer et «ekte» Unix-system i dag. Den beskriver en samling av funksjonalitet, hovedsakelig i form av:

  • Et grunnleggende programbibliotek som benyttes i applikasjoner
  • Tekstbaserte kommandoer og verktøy som er tilgjengelige for brukere ved hjelp av et såkalt shell

Kjerne

Disse funksjonene og kommandoene må realiseres av en kjerne som håndterer maskinvare, prosesser, filsystem og så videre. Denne kjernen er ikke en del av POSIX-standarden.

Det finnes mange slike kjerner, blant annet:

  • Mach, utviklet ved Carnegie Mellon University,
  • XNU (X is not Unix) som benyttes i Apples operativsystemer
  • Linux-kjernen

Grensesnitt mot omverdenen

Standarden definerer først og fremst grensesnitt som var en del av det opprinnelige Unix-operativsystemet, f.eks shell-kommandoer, filsystem og nettverk.

De fleste operativsystemene har i tillegg grensesnitt som ikke er en del av spesifikasjonen. Dette kan være grafiske grensesnitt for brukerkommunikasjon og andre typer grensesnitt, avhengig av sammenhengen operativsystemet brukes i. For eksempel må et operativsystem for smartmobiler ha et grensesnitt som håndterer telefonfunksjoner, en web-tjener må ha et grensesnitt som kan kommunisere med nettlesere og så videre.

Unix-lignende operativsystem

Skillet mellom Unix- og Unix-lignende systemer gikk i utgangspunktet mellom de som brukte deler av den opprinnelige kodebasen og de som ikke gjorde det.

I dag er dette skillet nokså utydelig og det er mer naturlig å skille mellom de som er POSIX-sertifiserte og de som ikke er det. Det er imidlertid fremdeles mange som beholder den gamle klassifiseringen, blant annet fordi de aller fleste operativsystemer per 2018 følger deler av POSIX-standarden. De viktigste Unix-lignende systemene er

  • GNU
  • tidlige utgaver av MINIX
  • Linux

GNU

I 1983 startet Massachusetts Institute of Technology (MIT) et prosjekt som tok sikte på å bygge en Unix-versjon som kun besto av åpen kildekode. For å oppnå dette måtte de tilfredsstille følgende betingelser:

  • De måtte unngå å benytte noe av kildekoden i Unix som på den tiden var opphavsrettslig beskyttet. All funksjonaliteten i Unix måtte derfor programmeres på nytt
  • De måtte unngå å benytte patentert teknologi i Unix
  • De kunne ikke benytte ordet «Unix» i navnet på operativsystemet, siden det var beskyttet

Resultatet var operativsystemet GNU, en rekursiv forkortelse for «GNU's Not Unix».

GNU er i dag først og fremst et prosjekt, nært knyttet til The Free Software Foundation (FSF), som legger tilrette for utvikling av mange typer programvare med åpen kildekode. De forvalter også en egen linsens for utgivelse av slik progamvare som kalles GNU General Public License (GPL).

MINIX

Operativsystemet MINIX var en lignende re-implementering gjennomført av nederlenderen Andrew S. Tanenbaum ved Vrije Universiteit i Amsterdam i 1987. Hovedhensikten var å lage en Unix-variant som kunne kjøre på mindre maskiner til undervisningsformål. MINIX var opprinnelig et Unix-lignende operativsystem, men ble POSIX-sertifisert i 1997.

Linux

I 1993 startet finske Linus Torvalds utviklingen av en kjerne for MINIX som gjorde at det kunne kjøres på vanlige PC-er. Denne kjernen, som han kalte for Linux, ble etterhvert også benyttet i GNU. Kombinasjonen av GNU og Linux-kjernen ble opprinnelig kalt for «GNU/Linux», men ble senere forkortet til bare «Linux».

Per 2018 finnes det flere Linux-varianter. Siden de fleste av disse ikke benytter noe av den opprinnelige kodebasen og heller ikke er POSIX-sertifisert, blir de klassifisert som Unix-lignende.

Den viktigste Linux-varianten i dag er operativsystemet Android som benyttes i nesten alle smarttelefoner bortsett fra Apples iPhone.

Linux er også mye brukt til å realisere Internett-tjenester. Slike Linux-varianter er per 2018 mer utbredt denne typen formål enn POSIX-sertifiserte operativsystemer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Ressurser

Hjemmesider

Litteratur

Publikasjoner

Historiske kilder

  • USENET-innlegget hvor Linus Torvalds gjorde Linux-kjernen tilgjengelig for omverdenen.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg