UNIFIL – United Nations Interim Force in Lebanon

United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL); FNs fredsbevarende styrke i Libanon, opprettet 19. mars 1978 etter Israels invasjon av Sør-Libanon.

FNs sikkerhetsråd besluttet raskt, og med bred enighet, å gripe inn i situasjonen som oppsto med den israelske invasjonen. Rådet krevde at Israel måtte trekke seg ut av Libanon, og satte inn en fredsstyrke – UNIFIL – for å påse at så skjedde.

Norge var ett av de første land som stilte styrker til UNIFIL, og bidro først til 1998; deretter i 2006–07 og 2008–09. Etter Israels krig mot Hizbollah i 2006 ble UNIFIL betydelig utvidet, med den største oppsetting noen gang; med om lag 13 000 soldater. Det ble da også, for første gang i en FN-oprasjon, satt inn en maritim styrke, som Norge stilte bidrag til. Ved inngangen til 2018 besto UNIFIL av rundt 10 500 soldater fra 41 land. Over 22 000 norske kvinner og menn tjenestegjorde i UNIFIL.

Libanon støttet, som de andre arabiske stater, det palestinske kravet om selvstendighet. Libanon deltok også i den første arabisk-israelske krigen (1948), og var i 1978 fortsatt formelt i krig med Israel. Som følge av krigen i 1948 flyktet et stort antall palestinere til Libanon, der de slo seg ned i flyktningelire. I 1969 ble den såkalte Kairo-avtalen inngått mellom PLO og Libanon, etter press på Libanons regjering fra de øvrige arabiske stater. Avtalen ga PLO rett til å operere i flyktningleirene, og å trene og bevæpne palestinere for aksjoner mot Israel – fra libanesisk territorium.

Den palestinske militære oppbyggingen i Sør-Libanon tok til allerede før Kairo-avtalen ble inngått, og ble trappet opp etter at PLO ble kastet ut av Jordan i 1971. Deretter var det hovedsakelig fra Sør-Libanon at angrepene mot Israel ble gjennomført. De fleste besto av beskytning med raketter; med liten skadevirkning, og som ble besvart av Israel. Særlig i det nordlige Israel var de palestinske angrepene likevel en reell trussel, og det ble planlagt for hardere angrep mot den palestinske geriljaen i Libanon.

Episoden som direkte førte til Israels invasjon var et palestinsk gerilja-angrep mot en buss med sivile israelere ved Haifa i det nordlige Israel, 11. mars 1978. Invasjonen som så ble iverksatt 15. mars ble kalt Operasjon Litani. Den fordrev den palestinske geriljaen fra området mellom grensa og elva Litani. Etter å ha tvunget geriljaen nord for for Litani, med unntak av kystbyen Tyr, endte Israel med å okkupere en del av Libanon – i strid med internasjonal rett.

Den palestinske kampen mot Israel fortsatte, også fra Libanon, der PLOs ledelse hadde sitt hovedsete i Beirut. Israel gikk i 1982 til en ny invasjon, Operasjon fred i Galilea – for å fordrive den palestinske ledelsen og soldatene fra Beirut og det sørlige Libanon. Dermed okkuperte Israel igjen deler av Libanon, inklusive UNIFILs ansvarsområde. Deretter sto ikke konflikten mellom den palestinsk frigjøringsbevegelsen og de israelske okkupasjonsstyrkene, men mellom disse og en framvoksende libanesisk motstandsbevegelse. Israel trakk seg formelt, men ikke reelt, ut av Libanon i 1985. Nye, større israelske operasjoner i Sør-Libanon fant sted i 1993 og 1996, rettet mot motstandsbevegelsen. Denne, først mest ved Amal og deretter særlig Hizbollah, fortsatte å rette angrep mot Israel også etter at okkupasjonen opphørte med endelig israelsk tilbaketrekking i 2000. Deretter gikk Israel inn i Sør-Libanon for å nedkjempe Hizbollah i 2006. Denne krigen førte til mer enn en femdobling av UNIFILs styrke, som etter den israelske uttrekkingen var redusert til circa 2000 soldater.

Konflikten mellom Hizbollah og Israel fortsatte etter 2006, med enkeltstående angrep begge veier. Etter at Hizbollah engasjerte ser i krigen i Syria, angrep Israel våpenleveranser fra Iran til den libanesiske militsgruppen. Samtidig forberedte Israel seg på en ny krig med Hizbollah i Libanon, eventuelt støttet av Iran på Golanhøydene.

FNs sikkerhetsråd trådte sammen etter anmodning fra Libanon etter Israels invasjon. 19. mars 1978 vedtok rådet resolusjonene 425 og 426. Resolusjon 425 fastsetter mandatet for en FN-styrke. Mandatet (oppgaven) er tredelt: 1) bekrefte tilbaketrekningen av israelske styrker i Sør-Libanon; 2) gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet; og 3) bistå Libanons regjering i å gjenvinne effektiv autoritet i området. Resolusjon 426 vedtok deretter å etablere UNIFIL, i første omgang for seks måneder. UNIFILs styrkeoppsetning var først satt til 4000 soldater. 3. mai 1978 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 427 som økte rammen til 6000.

Resolusjonene ble vedtatt med 12 stemmer; ingen stemte mot, mens to land (Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia) avsto.

UNIFILs opprinnelige oppgaver sto fast til tross for en vesentlig endret situasjon som følge av Israels invasjon og okkupasjon i 1982. Sikkerhetsrådet utvidet, med resolusjon 511, imidlertid oppdraget til også å inkludere humanitære oppgaver, og å beskytte sivilbefolkningen.

Etter den israelske tilbaketrekkingen i 2000 ble resolusjon 1310 vedtatt. Den endret ikke mandatet, men understreket av UNIFIL nå skulle operere i hele sitt opprinnelig tiltenkte, men ikke klart definerte, operasjonsområde: ned til den libanesisk-israelske grensa.

Under krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006 tok Israel og USA til orde for å etablere en ny fredsstyrke, heller ledet av NATO enn FN, i Sør-Libanon. Sikkerhetsrådet valgte imidlertid å videreføre og forsterke UNIFIL. Gjennom resolusjon 1701 vedtatt i 2006 ble mandatet justert. Den største endringen besto i at UNIFIL skulle operere med, og støtte, de libanesiske regjeringsstyrkene som skulle utplasseres i Sør-Libanon, ned til grensa. Aktiviteten skulle koordineres med den libanesiske og israelske regjering. Et forslag om utplassering av UNIFIL langs grensa til Syria, for å kontrollere eventuell våpensmugling, ble ikke akseptert av syriske og libanesiske myndigheter.

UNIFILs mandat har blitt regelmessig fornyet, oftest med ett år om gangen. I debatten om fornyelse høsten 2017 var det større uenighet enn normalt, da USA, støttet av Israel, forsøkte å få inn formuleringer om at styrken skulle være mer aktiv i å overvåke oppbyggingen av Hizbollahs våpenlagre i Sør-Libanon, men særlig Frankrike, og Libanon, motsatte seg dette. Kompromisset i resolusjon 2373 ble at UNIFIL skal spille en mer aktiv rolle i å assistere Libanons hær i å patruljere grenseområdene, og selv ha en mer synlig tilstedeværelse, med økt patruljering.

OPPDRAGET

UNIFILs oppdrag er fastsatt gjennom Sikkerhetsrådets mandat. Styrkens funksjon var i utgangspunktet som en buffer mellom to stridende parter. Disse inkluderte ikke staten Libanon, som var vertsnasjon, og som anmodet om at en FN-styrke ble satt inn. Partene var særlig Den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO), som hadde etablert baser i Sør-Libanon, og staten Israel.

Mandatet gitt med resolusjon 425 var særlig på ett vesentlig område uklart: Det definerte ikke det geografiske området FN-styrken skulle ha ansvaret for; det såkalte Area of Operation (AO). Buffer-funksjonen ble imidlertid undergravd av Israel, dal landet i siste fase av uttrekkingen – og i strid med mandatets intensjon – ikke overlot de siste posisjonene til UNIFIL, men til en alliert libanesisk militsgruppe (South Lebanon Army, SLA). Derved ble det etablert et område nærmest grensa, den såkalte Enklaven, som ble kontrollert av SLA – og indirekte fortsatt av Israel – og ikke av UNIFIL. Dette førte også til av UNIFILs AO ble delt i en vestre og østre del, der den norske batajonen (Norbatt) fikk ansvaret over den østre, som geografisk var avsondret fra den vestre.

En annen forutsetning som ikke lot seg gjennomføre var at enheter fra den libanesiske regjeringshæren (Lebanese Army, Leb Army) også skulle utgrupperes i det samme området. Dette var dels vanskeliggjort av at hæren var splittet og svak, men direkte av at SLA motsatte seg, og forhindret, Leb Army i å utplassere enheter i Sør-Libanon.

Først etter Israels tilbaketrekking i 2000 kunne UNIFIL operere i hele sitt opprinnelig tiltenkte ansvarsområde. Og det var først etter krigen i 2006 at Leb Army utplasserte større styrker i det samme området.

UNIFIL ble satt som andre FN-styrker på den tid, med en offiser som militær styrkesjef (Force Commander, FC), underlagt FNs hovedkvarter – med politisk og administrativ ledelse – i New York. FC etablert sitt hovedkvarter med stab i Naqoura.

UNIFILs autoriserte styrke, altså tillatt størrelse, fastsettes av Sikkerhetsrådet. Ved opprettelsen i mars 1978 ble den satt til inntil 4000; i mai utvidet til 6000. Den faktiske styrken har variert med den militære og sikkerhetspolitiske situasjonen.

På det meste har UNIFILs militære styrke vært på rundt 13 000 soldater (2006–07); på det minste om lag 2000 (2002–05). Ved inngangen til 2018 var faktisk styrken på vel 11 300 personer – innenfor et styrketak på 15 000 – hvorav circa 10 500 soldater fra 41 land. De største bidragsyterne var da Indonesia, Italia og India.

Styrkens sammensetting, både hva gjelder avdelinger og land, har variert gjennom årene. Hovedtyngden av UNIFIL har hele tiden bestått av infanteribataljoner med støtteavdelinger. Til disse hører særlig logistikk, med transportkontroll, forsyninger og verksteder, samt sanitet og militærpoliti; senere også en utrykningsstyrke. Etter 2000 er det satt inn egne enheter for minerydding; fra 2006 en maritim styrke: UNIFIL Maritime Task Force. UNIFIL har hele tiden hatt helikoptre til transport og medisinsk evakuering. Styrkens hovedkvarter har hele tiden vært i den gamle libanesiske tollstasjonen Naqoura på kysten, utenfor UNIFILs eget operasjonsområde.

Troppebidrag har kommet fra en rekke land. Ved innsettingen i 1978 bidro først Frankrike, Nepal, Nigeria, Norge og Senegal. Deretter, da rammen ble utvidet til 6000, stilte også Fiji, Irland og Iran bidrag. I tillegg bidro Kanada og Sverige (og Iran) med styrker utlånt fra andre FN-operasjoner.

Styrken har hele tiden inkludert sivilt personell; dels fra FNs internasjonale stab, dels lokalt ansatte.

FN-observatører fra UNTSO har fra innsettingen i 1978 samarbeidet med UNIFIL, blant annet gjennom sin gruppe i Libanon: Observer Group Lebanon (OGL).

FNs sikkerhetsråd brukte kort tid på å behandle situasjonen med Israels invasjon av Libanon i 1978. Innsetting av en FN-styrke ble raskt vedtatt, og de første styrkene – overført fra andre FN-operasjoner – kom tidlig på plass. UNIFIL var, som navnet bevitner, forutsatt å være av midlertidig (interim) karakter, først og fremst for å overvåke at Israel trakk seg tilbake, og at libanesiske styrker etablerte kontroll. Situasjonen i Sør-Libanon, i Libanon for øvrig, så vel som i regionen, har ført til at UNFIL er blitt værende. Den er dermed den lengst stående av FNs væpnede styrker (observatørstyrker unntatt) etter UNFICYP på Kypros.

Sikkerhetsrådet har ved sin behandling av mandatet (årlig eller hyppigere) har i liten grad stilt spørsmål ved om UNIFIL skal videreføres eller ikke. Derfor ble heller ikke styrken trukket ut etter Israels invasjon i 1982, da mandatets forutsetninger ikke lenger var til stede – og deler av FN-styrken, også den norske bataljonen, ble liggende innenfor området Israel okkuperte. Med Israels uttrekking i 2000, og enda mer etter utplasseringen av libanesiske regjeringsstyrker i Sør-Libanon fra 2006, var hovedoppgaven til UNIFIL i enda større grad løst. Likevel ble den sikkerhetsmessige situasjonen i området vurdert slik, at det fortsatt var behov for FN-styrken til stabilisering og for støtte til regjeringsstyrkene. Bak dette lå særlig en vedvarende spent situasjon mellom Hizbollah og Israel, og deretter mellom Iran og Israel – ikke minst som følge av krigen i Syria fra 2011.

De første ordinære styrkebidragene ankom fra Frankrike og Norge; henholdsvis 23. mars og 26. mars. De første FN-enhetene ble ble satt inn før dette. Avdelinger fra allerede eksisterende operasjoner i Midtøsten ble øyeblikkelig avsett til UNIFIL, og satt inn fra om med 22. mars. Disse ble satt inn for å ta fatt på oppdraget og tilrettelegge for innsetting av hovedstyrken. Et forsterket iransk kompani ble overført fra UNDOF, et svensk kompani fra UNEF, så vel som et transportkontrollelement og en sambandsgruppe fra den kanadiske UNEF-kontingenten. Det svenske kompaniet, Swedecoy, settes inn i øst, og blir erstattet av den norske bataljonen, Norbatt, fra 3. april. Med bidrag også fra Fiji, Iran, Nepal, Nigeria og Senegal – samt den libanesiske regjeringshæren – ble UNIFIL komplett oppsatt i begynnelsen av juni. I tillegg til styrker i eget AO ble det etablert nærvær i Beirut, dels for kontakt med libanesiske myndigheter, dels for å ta imot personell og forsyninger. Det ble også opprettet en logistikkbase og utplassert militærpoliti i Tyr, utenfor AO. MP-personell ble også stasjonert i Israel.

Før UNIFIL var på plass med egen ledelse ble operasjonen ledet fra FNs observatørstyrke i Midtøsten: UNTSO. UNIFILs første styrkesjef var UNTSOs øverstkommanderende, generalløytnant Emmanuel A. Erskine fra Ghana.

Perioden 1978–82: Oppdraget gitt av Sikkerhetsrådet har til dels vært det samme hele tiden, men med noen tillegg under veis, og det har vært løst på grunnleggende samme måte. Etter å ha overvåket Israels tilbaketrekking i 1978, og bekreftet uttrekkingen i 2000, har hovedoppgaven vært å bidra til sikkerhet og stabilitet, først og fremst ved å hindre uautoriserte militære grupper fra å ta seg inn i det FN-kontrollerte området, for derfra å angripe Israel. UNIFIL har gjort dette ved å søke å holde oversikt og kontroll i sitt operasjonsområde. Det er gjort ved å kontrollere veitrafikk med sjekkposter (CP) og holde oversikt fra observasjonsposter (OP) rundt om i AO, samt bruk av patruljer for å forhindre infiltrasjon. Fra 2006 blir også den libanesiske kysten patruljert med marinefartøyer, vesentlig for å hindre innførsel av våpen.

Særlig etter 1982 har UNIFIL hatt humanitære oppgaver, ved å bistå lokale myndigheter og internasjonale organisasjoner. Til dette hørte også beskyttelse av sivilbefolkningen. Særlig etter 2006 har minerydding vært en viktig oppgave.

UNIFILs første oppgave var å påse at de israelske styrkene (Israel Defence Forces, IDF) trakk seg ut i henhold til planen. Dette skjedde i samarbeid med IDF, helt til siste fase, og med posisjonene nærmest grensa. Disse ble ikke overdratt til UNIFIL, men til den kristne militsen støttet av Israel; senere kjent som South Lebanon Army (SLA), ledet av maor Saad Haddad.

UNIFIL ble satt inn som en fredsbevarende styrke. Den hadde per definisjon ikke fiender, og skulle ikke involvere seg i kamp – ut over i selvforsvar. Den var derfor utstyrt med et defensivt mandat og oppsatt med lette avdelinger og våpen. Like fullt, og strid med forutsetningene, ble UNIFIL umiddelbart involvert i stridshandlinger.

Militære konfrontasjoner skjedde i første rekke med palestinske geriljagrupper og SLA. Andre libanesiske grupperinger forsøkte å ta seg inn i det FN-kontrollerte området, og ble forsøkt hindret av UNIFIL, med noen sammenstøt. Etter at Israel gikk inn igjen i 1982 befant UNIFIL seg, i den nye Sikkerhetssonen, fysisk sett mellom de israelske okkupasjonsstyrkene (og deres allierte SLA) og de libanesiske motstandsgruppene som angrep IDF og SLA. Særlig derfor kom det til konfrontasjoner mellom UNIFIL og den muslimske militsen Amal, deretter også Hizbollah. Det var også flere sammenstøt mellom UNIFIL og IDF.

Ved innsettingen i 1978 kom franske, fijianske og norske styrker i kamp med palestinske grupper. Ikke alle var blitt fordrevet av IDF, og ble gitt anledning til å oppholde seg i det FN-kontrollerte området; under oppsyn av UNIFIL, og uten å kunne operere militært. PLO var mot innsettingen av UNIFIL, og utfordret FN-styrkens autoritet. Norbatt kom i kamp med palestinske styrker i 1978–79, blant annet i landsbyen Kaoukaba 9. mai 1978. Den norske bataljonen lå nært hovedkvarteret til SLA, og ble ofte provosert, inklusive med artilleribeskytning, av denne styrken. SLA angrep også andre deler av UNIFIL, inklusive styrkens hovedkvarter i Naqoura, både i april 1979 og april 1980.

Perioden 1982–2000: 6. juni 1982 invaderte Israel på ny Libanon. Styrker fra IDF tok seg gjennom det FN-kontrollerte området både i vest og øst. UNIFIL hadde ordre om ikke aktivt å motsette seg invasjonen, men flere avdelinger gjorde motstand, særlig ved å blokkere veier for invasjonshæren. Norbatt utplasserte stridsvognhindre. Én FN-soldat, norske Erling Robert Ekrheim, ble drept under invasjonen; av et granatnedslag.

UNIFIL kom i en vanskelig stilling etter Israels invasjon i 1982. Ansvarsormådet ble okkupert av en fremmed makt, som også etablerte militære posisjoner innenfor AO; inklusive i og ved den norske bataljonens område i øst. Okkupasjonen førte til at de palestinsk styrkene ble drevet nordover, og dels tvunget ut av Libanon. Men den førte til framveksten av en libanesisk motstandsbevegelse, og fortsatt krigføring – også i UNIFILs område.

Israel trakk seg formelt ut av Libanon i 1985. IDF opprettet da en såkalt sikkerhetssone under kontroll av SLA. Deler av UNIFIL AO, inklusive hele den norske bataljonens område, ble liggende innenfor denne. Ved at Israel reelt kontrollerte SLA, og fortsatt hadde egne rådgivere og operatører i Sør-Libanon, ble Israel fortsatt ansett som okkupasjonsmakt. Militær motstand mot denne ble da folkerettslig legitim. UNIFIL ble fra israelsk hold kritisert for ikke å gripe inn mot militsgruppene, mens disse anklaget FN-styrken for å forhindre motstandskampen. Men forutsetningene i mandatet fra 1978 var borte i og med at Israel var tilbake som okkupasjonsmakt. UNIFILs rolle ble mest å observere og rapportere, og yte humanitær hjelp.

Det var i denne perioden flere alvorlige sammenstøt mellom UNIFIL og Amal, så vel som med SLA. Særlig i 1986 rettet Amal flere angrep mot UNIFIL, spesielt mot de franske styrkene – etter en konfrontasjon ved en fransk sjekkpost, der en Amal-leder ble drept. Dette førte til at de franske styrkene måtte trekkes tilbake til hovedkvarteret for sin egen sikkerhet. Den krevende situasjonen førte til at en flernasjonal, mekanisert utrykningsstyrke, Force Mobile Reserve (FMR; senere benevnt Force Commander Reserve) – også med norsk deltakelse – ble etablert. FN-soldater ble ved flere anledninger tatt som gisler, av ulike aktører.

I 1993 og 1996 iverksatte Israel større militære operasjoner mot motstandsbevegelsen. Under Operation Accountability i 1993 ble hovedkvarteret til den nepalesiske bataljonen, Nepbatt, truffet av en flybombe. Under Operation Grapes of Wrath i 1996 ble en av posisjonene til den fijianske bataljonen, Fijibatt, truffet av israelsk artilleri. På grunn av forutgående ildgivning mellom Hizbollah og israelske styrker, hadde et stort antall sivile søkt tilflukt i FN-posisjonen i Qana. I det israelske angrepet ble 106 sivile libanesere drept.

Etter Golfkrigen i 1990–91 ble det avgitt et mindre styrkebidrag fra UNIFIL, også med norsk deltakelse, til etableringen av United Nations Iraq–Kuwait Observation Mission (UNIKOM).

Perioden 2000–: Ved Israels fulle uttrekking fra Libanon våren 2000 overvåket UNIFIL løpende tilbakerekkingen, og var bindeledd mellom den israelske og libanesiske hæren. Deretter bisto styrken FNs spesialutsending Terje Rød-Larsen i arbeidet med formelt å bekrefte uttrekkingen, i henhold til resolusjon 425 fra 1978. For dette formålet ble grensa mellom Israel og Libanon klarlagt av en ekspertgruppe fra FN, som UNIFIL deltok i. Denne definerte den såkalte Blueline, på 120 kilometer. Dette er den FN-anviste linja som bekrefter tilbaketrekkingen, og som i hovedsak sammenfaller med den geografiske grensa mellom Israel og Libanon fra 1923 og våpenhvilegrensa fra 1949. Enkelte mindre områder, som Shebaa farms på Golan, er omstridt hva gjelder hvilket land de tilhører. Blant annet Hizbollah anser at området fortsatt er okkupert av Israel, og har brukt det som argument for å opprettholde sin militære styrke. Dette igjen har ført til enkelte angrep mot israelske mål – med israelske represalier – også etter 2000, hvilket i sin tur førte til Israels invasjon i 2006.

Etter den israelske uttrekkingen i 2000 kunne UNIFIL for første gang utplassere soldater ned til grensa, i tråd med mandatet fra 1978. Hizbollah inntok IDFs og SLAs gamle posisjoner i det forlatte området. Blueline er fra 2007 fysisk og synlig markert av UNIFIL. Samtidig ble UNIFILs AO sammenbundet til ett område mellom Litania i nord og Blueline i sør.

Den libanesiske borgerkrigen endte formelt med den såkalte Taif-avtalen i 1989. Denne forutsatte avvæpning av milits-grupper, men Hizbollah – som en nasjonal motstandsgruppe – fikk beholde sine våpen. Med støtte særlig fra Iran bygde Hizbollah opp sin militære styrke, også i Sør-Libanon, og ble av Israel ansett som en reell militær trussel. Etter at Hizbollah rettet et angrep mot sivile og militære mål i Israel i juli 2006, der tre IDF-soldater ble drept og to kidnappet, gikk Israel igjen inn i Sør-Libanon, i et forsøk på å fordrive Hizbollah. Etter en 34 dagers krig framforhandlet FN en avtale som førte til at de israelske styrkene ble trukket ut. Med resolusjon 1701 fikk UNIFIL utvidet sitt mandat, og sin styrkeoppsetting.

Som følge av 1701 utvidet UNIFIL det operasjonelle samarbeidet med det libanesiske forsvaret, Lebanese Armed Forces (LAF), og særlig hæren og marinen. Libanesiske hærstyrker og UNIFIL bemanner sammen posisjoner og utfører felles patruljer. Det er også felles øvelser, og UNIFIL bidrar til opplæring av libanesiske regjeringsstyrker.

Som følge av krigen har UNIFIL operert også en maritim styrke, med baser i Libanon, så vel som på Kypros og i Tyrkia. Innsettingen av UNIFIL Maritime Task Force (MTF) medførte av Israel hevet sin maritime blokade av Libanon. MTF støtter Libanons marine i å overvåke libanesisk territorialfarvann, med inspeksjon av fartøyer for å forhindre illegal innføring av våpen. UNIFILs maritime operasjonsområde dekker hele Libanons kyst, ut til internasjonalt farvann.

Etter 2006 har UNIFIL hatt en rolle som bindeledd mellom libanesiske og israelske militære myndigheter (LAF og IDF), gjennom en treparts-mekanisme der FN-styrken tilrettelegger for møter mellom partene.

Som følge av krigen i 2006 har problemet med udetonerte miner og andre eksplosiver i Sør-Libanon økt . UNIFIL bidrar, sammen med United Nations Mine Action Service (UNMAS) til minerydding.

Se også Midtøsten-konflikten og Libanon (historie).

Norge deltok først i UNIFIL fra 1978 til 1998, med i alt 21 326 soldater. 21 av disse mistet livet under tjenesten; åtte av dem i stridsrelaterte handlinger. I perioder var Norge det land som bidro med flest soldater til UNIFIL, på det meste nærmere 900.

Da Israel trakk seg ut av Libanon i 2000 ble et fornyet norsk bidrag til UNIFIL politisk drøftet, men ikke virkeliggjort. Etter krigen i 2006 bidro derimot Norge på nytt, med mindre bidrag for to kortere perioder: Først i 2006–07; så i 2008–09.

FN henvendte seg til Norge med forespørsel om å stille bidrag til UNIFIL 21. mars 1978. Regjeringen vedtok å tilby styrkebidrag etter en ekstraordinær regjeringskonferanse dagen etter; først i form av en infanteribataljon. Norge ble kort tid etter anmodet om å stille flere avdelinger, og regjeringen vedtok 7. april å bidra også med et verkstedkompani (Normaintcoy); en helikopterving (Norair) og et sanitetskompani (Normedcoy).

Størstedelen av de norske bidragene ble hentet fra den trente FN-beredskapsstyrken som den gang fantes, og kunne derfor på kort varsel innkalles og innsettes. De første norske soldatene til bataljonen (Norbatt) ankom Libanon i to frampartier, 26. og 28. mars. Hovedstyrken ble satt inn mellom 1. og 4. april. Norair ble overført i begynnelsen av april; Normedcoy og Normaintcoy i slutten av april.

Perioden 1978–98: Norge deltok fra etableringen av UNIFIL med fire avdelinger: En infanteribataljon (Norbatt, til 1998); et verkstedkompani (Normaintcoy, til 1996); et sanitetskompani (Normedcoy, til 1980) og en helikopterving (Norair, til 1979). Norbatt hadde sitt hovedkvarter i Ebel es Saqi (senere på Falkehøyden); Normaintcoy i Tibnine; mens Norair og Normedcoy var forlagt i Naqoura.

I tillegg stilte Norge personell til uike funksjoner ved hovedkvarteret i Naqoura, samt til de to multinasjonale avdelingene MP Coy og Force Mobile Reserve (FMR, etablert i 1986), samt til transportkontrollenheten Movcon.

Perioden 2006–09: Ved utvidelsen av UNIFIL fra 2006 vedtok Regjeringen med Stortingets samtykke å bidra med maritime kapasiteter, til styrkens nye Maritime Task Force (MTF) Bidraget besto av fire missiltorpedobåter og et støttefartøy, med rundt 130 personer, og inngikk i den multinasjonale marinestyrken som patruljerte kysten av Libanon. Den norske styrken hadde base i Larnaka på Kypros, og var på plass i perioden oktober 2006–april 2007.

I perioden august 2008–august 2009 stilte Norge et Civil Military Cooperation-lag (CIMIC) på fem personer til UNIFIL. Oppgaven til dette var å støtte den militære operasjonen ved å legge til rette for at lokale myndigheter og sivile organisasjoner best mulig skulle kunne drive gjenoppbygging etter krigen.

Norge hadde én gang posisjonen som UNIFILs øverste sjef (Force Commander), med generalmajor Trond Furuhovde (1993–95).

Norge stilte fem ganger med UNIFILs nestkommanderende (Deputy Force Commander), med oberst I Martin Vadset (1979); oberst I Ole Nilsen (1979–80); oberst I Bjørn Cato Ødegaard (1980–81); oberst I Gabriel Lund (1983–84); oberst I Ole Johan Silseth (1991–92).

Etter Tysklandsbrigaden er UNIFIL den internasjonale operasjon i Forsvarets historie med størst antall deltakere: vel 22 000, med langt de fleste i perioden 1978–98. Innsettingen i 1978 skjedde i hovedsak gjennom bruk av avdelinger i den daværende De norske FN-beredskapsstyrker. Deretter ble personell rekruttert i sivilsamfunnet, med et mindretall tjenestegjørende befal.

Med unntak av den første bataljonen som ble satt inn i 1978 hadde avdelingene begrenset forutgående samtrening, og var – sammenlignet med operasjoner i nyere tid – mindre forberedt på oppdraget. UNIFIL var en fredsbevarende operasjon, men hvor styrken i store deler av operasjonsperioden ble utsatt for angrep, og enkelte avdelinger ble involvert i kamphandlinger.

På samme måte som utvelgelsen (seleksjonen) var mindre krevende enn senere, var dimmisjonen (debriefingen) av en mer lempfeldig karakter enn hva som senere ble tatt i bruk – blant annet på bakgrunn er erfaringene med veteraner fra Libanon.

Mange Libanon-veteraner har slitt med psykiske senskader, herunder post-traumatisk stress-syndrom (PSTD), som i den tidligere UNIFIL-perioden var lite kjent. Forsvarets sanitet har gjennomført to store helseundersøkelser blant Libanon-veteraner; UNIFIL-undersøkelsene fra 1993 og 2016. Hensikten var å kartlegge psykiske lidelser. Den siste var den grundigste, med over ti tusen besvarelser, fra hele operasjonsperioden.

Hovedfunnet var at den psykiske helsetilstanden til veteranene ikke avviker vesentlig fra sammenlignbare befolkningsgrupper. Likevel er det kartlagt at mange har slitasjer. Dette tilskrives blant annet stressende opplevelser under tjenesten, inklusive at 44,7 prosent oppga å ha blitt beskutt, mens 2,5 prosent ble såret. Om lag én tredel oppga å ha havnet i kryssild mellom stridende parter; rundt halvparten oppga å ha blitt beskutt med ulike typer våpen. Flest slike hendelser fant sted i de tre første kontingentene (1978–79), samt den som var i området under Israels invasjon i 1982. Av de som deltok i undersøkelsen i 2016 oppga 1,5 prosent (152 personer) å ha tatt liv under tjeneste i UNIFIL. Til sammen 12,6 prosent oppga at de opplevde FN-tjenesten i Libanon som ganske eller svært belastende.

  • Magnes, Frank (2018). Norske FN-soldater i skuddlinjen. Libanon 1978–1998. Ares.
  • Strømmen, Wegger og Leraand, Dag (2005). :i kamp for fred. UNIFIL i Libanon – Norge i UNIFIL 1978–1998. Gazette bok.
  • Erskine, Emmanual A. (1989). Mission with UNIFIL. An African Soldier's Reflections. St. Martin's Press.
  • Skogmo, Bjørn (1989). UNIFIL. International Peacekeeping in Lebanon, 1978–1988. Lynne Rienner Publishers.
  • Tveit, Odd Karsten (1985). Nederlag. Israels krig i Libanon. Cappelen.
  • Hohle, Per (1983). Norske FN-styrker i Libanon I–II. Norsk Arkivforskning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.