Tysklands historie fra 1806 til 1918

Tidlig på 1800-tallet kjempet de to tysk-romerske statene Østerrike og Preussen mot de franske revolusjonshærene under revolusjonskrigene, og senere mot Napoleon Bonaparte i napoleonskrigene. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet og om lag 130 000 kvadratkilometer landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet i 1805 «den tredje koalisjon», mens Preussen holdt seg passiv.

Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte. Det tysk-romerske rikes formelle eksistens opphørte da Frans 2 i 1806 måtte gi avkall på tittelen tysk keiser; fra da av kalte han seg keiser av Østerrike.

I 1807 kom også Preussen i strid med Napoleon, men ble slått. Ved freden i Tilsit i 1807 mistet Preussen halvparten av sine provinser, som ble omgjort til kongedømmet Westfalen for Napoleons bror, Jérôme, og til hertugdømmet Warszawa for kongen av Sachsen. Hele nordsjøkysten og en del av østersjøkysten ble innlemmet i Frankrike av hensyn til kontinentalsperringen.

I disse årene vokste det frem en sterkere og mer bevisst nasjonalfølelse i Tyskland, og særlig den prøyssiske staten forberedte en frihetskamp ved blant annet å innføre reformer som opphevelsen av livegenskapet. Napoleon tvang Preussen til å ta del i invasjonen av Russland i 1812, men Napoleons motgang ble signalet til Preussens «frihetskrig» i 1813–1815, som ble støttet av Storbritannia, Russland og Østerrike. Napoleon tapte «folkeslaget» ved Leipzig i 1813 og trakk seg tilbake til Frankrike.

Etter Wienkongressen i 1815 ble de tyske statene forent i et meget løst statsforbund (Deutscher Bund, det tyske forbund), som på det meste hadde 39 medlemmer, med Østerrike som leder og med en felles forbundsdag i Frankfurt am Main. Mellom 1812 og 1842 lyktes det Preussen å forene alle tyske stater unntatt Østerrike i det tyske tollforbund (Zollverein).

Den liberale bevegelsen vokste i 1820-årene, og ble stimulert av julirevolusjonen i Frankrike i 1830. I mars 1848 utbrøt det under en økonomisk krise, og påvirket av februarrevolusjonen i Frankrike, en revolusjon i Tyskland. Den var ledet av borgerskapet, særlig den akademiske middelstand, og programmet var et samlet Tyskland med en liberal forfatning.

I begynnelsen av mars 1848 ble det innført liberale forfatninger i de tyske småstatene og i mars brøt revolusjonen ut i Wien og Berlin. Både keiseren av Østerrike og kongen av Preussen ble tvunget til å ta liberale regjeringer og love frie forfatninger. I mai ble det valgt en tysk nasjonalforsamling, som trådte sammen i Frankfurt (Frankfurtparlamentet). Den ble delt mellom «stortyskere» som stod under ledelse av sørtyske liberale og ville ha Østerrike som ledende makt, og «lilletyskere» som ble ledet av de prøyssiske liberale, som ønsket et Tyskland uten Østerrike.

Nasjonalforsamlingen valgte en østerriksk erkehertug til riksforstander. Den slesvigske opprørskrigen mot Danmark i Schleswig-Holstein i 1848–1850 ble støttet av Preussen, men da både den russiske og den britiske regjering støttet Danmark, trakk Preussen seg ut av kampen. Høsten 1848 seiret reaksjonen både i Østerrike og i Preussen. I mars 1849 vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlov for Tyskland og valgte kongen av Preussen til keiser av et «lilletysk» rike.

Kongen nektet imidlertid å motta tilbudet, og den radikale fløyen i nasjonalforsamlingen forsøkte å sette i gang en ny revolusjon. Den ble slått ned av prøyssiske tropper. Etter at Østerrike hadde slått Sardinia og med russisk hjelp også knust opprøret i Ungarn, ble maktbalansen i Tyskland mellom Østerrike og Preussen gjenopprettet ved avtalen i Olmütz i 1850. Året etter ble forbundsavtalen fra 1815 satt i kraft igjen, og utpreget konservative krefter fikk makten i de enkelte statene.

Preussen beholdt imidlertid en landdag som var valgt etter et «treklassesystem», som sikret de øvre sosiale lag flertall.

1850-årene var en politisk reaksjonstid, men det var stor fremgang for industrien, og utbyggingen av et effektivt jernbanenett skjøt fart. Preussen kom til å gå i spissen for arbeidet med en samling av Tyskland, og kunne i dette arbeidet bygge på økonomiske realiteter, nemlig tollunionen fra 1834, der Østerrike ikke var med.

I Preussen var imidlertid fortsatt den adelige godseierklassen, «junkerne», sosialt og politisk førende. De hadde stilt seg skeptisk til den liberale og nasjonale bevegelses krav om Tysklands samling. I slutten av 1850-årene ble denne bevegelsen på ny aktiv, delvis på grunn av Italias samling.

Fra 1862 var junkeren Otto von Bismarck ministerpresident, og han regjerte mot landdagens flertall. Bismarck forstod at samlingen var uunngåelig, men han ville gjennomføre den med den prøyssiske hær under ledelse av huset Hohenzollern og derved sikre at de prøyssiske junkere beholdt den politiske makt i et samlet Tyskland. I 1863 støttet Bismarck Russland under opprøret i Polen, og oppnådde at Russland holdt seg utenfor da Preussen og Østerrike i 1864 sammen erobret Schleswig og Holstein fra Danmark.

Etter å ha sikret seg Russlands og Frankrikes nøytralitet og sluttet en allianse med Italia, tok Bismarck i 1866 den avgjørende kampen med Østerrike om herredømmet i Tyskland (Den tysk-østerrikske krig). Ved freden ble Østerrike tvunget til å trekke seg ut av Tyskland, og avstå Venezia til Italia. Preussen annekterte flere tyske småstater, blant annet Hannover, og overtok Schleswig-Holstein.

I 1867 ble Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) opprettet under Preussens ledelse. De nasjonalliberale oppgav sin opposisjon og gikk over til å støtte Bismarck i håp om tysk samling og en sterk og liberal stat.

Etter seieren over Østerrike begynte Bismarck å forberede oppgjøret med Frankrike. Den tysk-franske krig brøt ut i juli 1870, den skapte en sterk nasjonal stemning i Tyskland, og den tyske hær vant store seire. Ved freden i Frankfurt i mai 1871 måtte Frankrike avstå Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) og betale fem milliarder francs i skadeserstatning.

Den 18. januar 1871 hadde de tyske fyrstene i Versailles utropt kong Vilhelm av Preussen til tysk keiser. Keiserrikets forfatning bygde på den nordtyske av 1867. Det tyske riket ble en forbundsstat av 26 stater, men i realiteten ble Preussen den førende staten. Den utøvende makt lå hos keiseren, som også var konge av Preussen. Den lovgivende og bevilgende myndighet lå hos en riksdag valgt ved alminnelig stemmerett for menn, men etter en valgordning som begunstiget landdistriktene, og et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte land. Rikskansleren, som i regelen også var statsminister i Preussen, var direkte ansvarlig overfor keiseren, det var ingen parlamentarisme. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen.

Etter mordet i Sarajevo i juni 1914 støttet keiser Vilhelm Østerrike-Ungarns krigspolitikk, og først i de siste dagene av juli gjorde han et svakt og mislykket forsøk på å avverge katastrofen. Ved utbruddet av første verdenskrig gikk det en nasjonalistisk stemningsbølge over det tyske folk, og det ble sluttet politisk borgfred. Etter som krigen trakk i langdrag og Tyskland ble utsatt for en streng blokade, måtte landet gjennomføre en streng krigsøkonomi, sette industrien under statskontroll og innføre rasjonering av råstoffer og matvarer.

Krigsøkonomien stod i de første krigsår under ledelse av industrimannen Walther Rathenau. Den politiske makt gikk mer og mer over til generalstaben, særlig etter at generalfeltmarskalk Paul von Beneckendorff Hindenburg og general Erich Ludendorff i august 1916 hadde fått den militære ledelse. Vinteren 1916–1917 var meget hard, og det oppstod uro i landet. USAs inntreden i krigen svekket troen på seier.

I januar 1916 dannet Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg en illegal revolusjonær organisasjon, der Spartakusbund, som var mot krigen og borgfreden og gikk inn for en sosialistisk revolusjon. Våren 1917 ble det stiftet et eget «uavhengig» sosialdemokratisk parti som gikk inn for fred uten skadeserstatning og anneksjoner. I juli 1917 vedtok et flertall av riksdagen, etter forslag fra sentrumspolitikeren Matthias Erzberger, en resolusjon om fred uten anneksjoner. Rikskansler Theobald von Bethmann-Hollweg gikk av, men begge de følgende kanslerne var avhengige av generalstaben, og denne fastholdt sine krigsmål: kontroll over Belgia, anneksjon av industridistriktene i Lorraine og opprettelse av vasallstater i Polen, de baltiske land og Ukraina. Den russiske revolusjon høsten 1917 åpnet nye perspektiver, og opposisjonen trådte i bakgrunnen. En streikebevegelse i januar 1918 ble slått ned av Erich Ludendorff.

I slutten av september 1918 gikk Bulgaria ut av krigen, og det ble klart at Østerrike-Ungarn var i ferd med å bryte sammen. Generalstaben krevde nå at det ble dannet en parlamentarisk regjering som kunne slutte våpenhvile. Den 2. oktober dannet den liberale prins Max av Baden en ny regjering, hvor også sosialdemokratene var med. Den vendte seg til USAs president Woodrow Wilson for å oppnå våpenhvile på grunnlag av dennes «14 punkter». Etter en noteveksling ble våpenhvileavtalen undertegnet ved Compiègne nord for Paris 11. november 1918.

• Tysklands historie