Tysklands arkitektur i etterkrigstiden

Riksdagsbygningen.

iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Kanzleramt i Berlin.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Potsdamer Platz, Berlin.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Utviklingen etter krigen ble preget av en antiideologisk holdning, og impulser ble hentet fra Skandinavia og fra den internasjonale stil i USA. I gjenoppbyggingen av de utbombede byene ble nye planprinsipper om separering av funksjoner anvendt. Av bygg fra denne perioden bør nevnes Hentrich Petschniggs elegante høyhus for Thyssen-konsernet i Düsseldorf (1960), Egon Eiermanns Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche i Berlin (1963) og Mies van der Rohes Neue Nationalgalerie i Berlin (1968).

Gottfried Böhm var en av de mange arkitekter som reagerte på det som ble kalt næringslivsfunksjonalismen. Valfartskirken i Neviges (1962) og rådhuset i Bensberg (1967) er eksempler på en mer ekspressiv betongarkitektur. Den samme trang til et mer uttrykksfullt formspråk finner vi i Hans Scharouns konserthus Philharmonische Halle i Berlin (1963). Et annet viktig anlegg fra denne perioden er Olympiaparken med sine store telttakskonstruksjoner, tegnet av Günther Behnisch og Frei Otto til de olympiske sommerleker i München 1972.

Et markant byggverk er James Frazer Stirlings utvidelse av Die Neue Staatsgalerie i Stuttgart (1984), en bygning som er blitt stående som et av hovedverkene fra postmodernismen. Den internasjonale byggutstillingen i Berlin, IBA (1979–87), ble en manifestasjon av postmodernismen og hadde bidrag fra en rekke av verdens fremste arkitekter. Den førte med seg en ny pluralisme i tysk arkitektur. Mens Oswald Ungers i bygningene på Frankfurtmessen (1984) konsekvent holder fast ved en typologisk bestemt arkitektur, med en forkjærlighet for kvadratet og kuben, arbeider Günter Behnisch i Postmuseet i Frankfurt (1990) mot en mer demokratisk modernisme.

Tysk arkitektur ble i 1990-årene og fremover preget av flere store byggeprosjekter, ikke minst den storstilte renoveringen og fornyelsen av Berlin, slik at den igjen kunne fremstå som Tysklands hovedstad med bygninger for regjering og parlament. Før flyttingen til Berlin var vedtatt, ble det igangsatt bygging av en ny, moderne Forbundsdagsbygning i Bonn, arkitekt Günter Behnisch (1993). Det var toneangivende utenlandske arkitekter som i første rekke preget utbyggingen i Berlin, men også flere ledende tyske arkitekter bidrog. Ombyggingen av den gamle Riksdagsbygningen for Forbundsdagen, med ny plenumssal og stor glasskuppel på taket, ble gjennomført etter tegninger av Foster and Partners (1999), og det nye Kanzleramt (2001) ble tegnet av Axel Schultes. Det mest omfattende prosjektet var den store nybyggingen ved Potsdamer Platz (1994–99), der en rekke internasjonale storkonserner fikk oppført administrasjonsbygninger. Av arkitektene som deltok kan nevnes Renzo Piano, Christoph Kohlbecker (reguleringsplan og bl.a. Daimler Center), Arata Isozaki/Steffen Lehmann, Hans Kollhoff, Lauber + Wöhr, José Rafael Moneo, Richard Rogers og Helmut Jahn (Sony Center). To andre viktige Berlin-prosjekter var Daniel Libeskinds jødiske museum ved Berlin Museum (1999), bygd på en kombinasjon av dekonstruktivistisk tenking og symbolsk billedbruk idet den knekkede bygningskroppen skal gi assosiasjoner til fragmenter av en brukket davidsstjerne, og det store Holocaust-monumentet (2005) like ved Brandenburger Tor, utformet av Peter Eisenman som et bølgende felt av 2700 store kubiske steinblokker. Det siste store ferdigstilte prosjektet i Berlin var den nye hovedjernbanestasjonen, Hauptbahnhof Berlin – Lehrter Bahnhof, bygd der den gamle Lehrter Bahnhof lå (2006). Den fem etasjes store stasjonsbygningen med gjennomgående spor ble tegnet av Meinhard von Gerkan.

Også andre steder i Tyskland ble store byggeprosjekter gjennomført i 1990-årene. I Frankfurt kom det flere nye høyhus, det mest kjente er Commerzbank-bygget (1997), Europas høyeste hus (259 m), tegnet av Foster & Partners. I Leipzig ble det oppført et stort nytt utstillingsanlegg for Leipzigermessen (1996), tegnet av Meinhard von Gerkan/Marg & Partner. Det kanskje mest spesielle byggeprosjektet var gjenoppbyggingen av Frauenkirche i Dresden, et av de største gjenoppbyggingsprosjekter i nyere tid. Den store barokkirken hadde ligget som en ruin siden bombingen av byen i februar 1945. I begynnelsen av 1990-årene bestemte man seg for å gjenoppføre den. Arbeidet startet 1993, og høsten 2005 kunne kirken nyinnvies. Siden midten av 1990-årene har man også diskutert gjenoppbygging av det gamle slottet i Berlin; hvorvidt dette blir realisert er ennå usikkert. I dette spennet mellom pietetsfull byreparasjon og kulturminnebevaring og dristig, nyskapende byutvikling har Tysklands arkitektur markert seg i årene etter gjenforeningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.