Tyskland har en rik arkitekturhistorie.

Romerne

Romerne la garnisoner langs Donau og Rhinen i de første århundrer fvt. og reiste anselige bygninger, for eksempel den befestede porten Porta Nigra i Trier.

Middelalderen

Domkirken i Ulm

Det tok lang tid før gotikken trengte gjennom i Tyskland. Bildet viser den tyske gotikks siste store byggeforetak, domkirken i Ulm, kjent for sitt høye tårn (162 m). Den er Tysklands største gotiske kirke etter Kölnerdomen, reist 1377.

Av /NTB Scanpix ※.
Domkirken i Worms

Under de ottonske og frankiske keisere (962–1137) ble det reist en rekke praktfulle byggverk. Bildet viser den romanske domkirken i Worms, 1170–1230.

Av /KF-arkiv ※.

Under «den karolingiske renessanse» (cirka 800–950) søkte Karl den store å skape en kunst som svarte til samtidens oppfatning av de klassiske idealer. Først og fremst kom dette til syne ved hans murbygde residens i Aachen (cirka. 800). Dens rundbygning og tårndisponering skulle få stor betydning for vesteuropeisk arkitektur.

Etter en oppløsningsperiode da skapende virksomhet lå nede, vokste kunsten på 900-tallet frem til ny utfoldelse i den såkalte «ottonske renessanse» (cirka. 950–1040). Sakserne var det ledende folket, og en rekke betydelige kirkebygg ble reist, for eksempel Michaelskirken i Hildesheim (1010–1033) med kor i vest og i øst for å skaffe alterplass.

Under de frankiske keisere, da en fullt utviklet romansk kunst rådde (1030–1150), ble domkirken i Speyer (1030–1061) oppført som keiserlig gravhelligdom. Rundt 1050 ble domkirken i Trier utvidet og St. Maria im Kapitol i Köln bygd.

Overgangen til gotikken, som begynte under det hohenstaufiske dynasti (fra 1138), gikk langsomt. I Nord-Tyskland reiste Henrik Løve domkirken i Braunschweig (1170-årene) blant annet med spisse skjoldbuer, westfalerne bygde saler med jevnhøye skip (Hallenkirchen) og brukte telt- eller kuppelaktige ribbekonstruksjoner, for eksempel i Münster domkirke (1125–1165).

Deretter lærte man også å bruke teglsteinen på lombardisk vis. Korbygningen ved byen Brandenburgs domkirke innleder en rik arkitektur i dette materiale på de steinfattige slettene. Eksempel på slottsbygg gir Henrik Løves borg Dankwarderode i Braunschweig (1166–1172) og Thüringergrevens residens Wartburg (cirka 1220).

Selvstendig praktisering av de gotiske prinsipper finnes først i Elisabethkirken i Marburg (1235–1283), og Vår frue kirke i Trier (cirka. 1235–cirka 1260). Men gjennombruddsåret ble 1248 da Köln-domen ble påbegynt med en plan som svarte til den ved katedralen i Amiens. Ifølge nedarvet tysk smak bygde man imidlertid i andre halvdel av 1200-tallet gjerne enklere og med større ubrutte murflater, for eksempel domkirkene i Freiburg og Halberstadt. Ellers førte tendensen til samlet romvirkning som i de ofte anvendte «hallkirker», i St. Maria zur Wiese i Soest (påbegynt 1343). Etter samme prinsipp ble koret i Helligkorskirken i Gmünd (1351) oppført av mester Heinrich, likeledes koret i Freiburgdomen (1354).

Retningen fikk også anvendelse i profane bygg. Rundt 1280 var de tyske ordensridderes firkantede kastelltype utformet, stormesterborgen Marienburg (1311), likesom det i en rekke byer ble reist rådhus med store, gjennombrutte fasader, for eksempel i Münster (1335) og Lübeck (1226–).

I kirkebygningen utfoldet sengotikken stor virtuositet, for eksempel ved domkirken i Ulm, som var planlagt som hallkirke, da Ulrich von Ensinger tok ledelsen (1392) og planla det høye tårnet. Med vekten lagt på høy reising og dekorativt ribbeverk var det imidlertid hallkirken man utviklet videre. Fremragende prøver på typen gir koret ved St. Lorenz i Nürnberg (1445–1472) og Frauenkirche i München (påbegynt 1468) med strebepilarene vendt innad, og slottet Albrechtsburg i Meissen (1471–1485) av Arnold fra Westfalen.

Renessansen

Renessansen kom mest til syne i detaljeringen, som skyldtes påvirkning fra Italia. Bygningenes kropp og disponeringen av rommene bevarte i vesentlig utstrekning sin middelalderlige karakter, for eksempel rådhusene i Heilbronn (1535), Mühlhausen (1551–1554) og Altenburg (1562). Avgjort italiensk karakter utmerket derimot Fuggerfamiliens gravkapell med Annakirken (1509–1513) så vel som familiens bypalass i Augsburg. Etter hvert fikk imidlertid renessansen i den nederlandske utforming stor utbredelse med bygninger for en vesentlig del oppført under ledelse av nederlandske byggmestere.

Barokk

Erkebiskopens residens i Würzburg

Et av hovedverkene i tysk barokkarkitektur er erkebiskopens residens i Würzburg, påbegynt 1720.

Erkebiskopens residens i Würzburg
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Etter det kulturelle tomrommet under trettiårskrigen viste bygningskunsten stor oppfinnsomhet og variasjon i tilknytning til den ekstreme retning innenfor italiensk høybarokk. Toneangivende ble Theatinerkirken i München (1665–1675) ved Agostino Barelli fra Bologna. Den har mange likhetspunkter med Johann Dientzenhofers domkirke i Fulda (1704–1712) med hoved- og sideskip som griper inn i hverandre, oppløsning av de omsluttende former og suggererende romvirkning.

I pakt med de absolutistiske tendenser i tiden tok slottsbyggene for alvor til igjen i siste tredel av 1600-tallet, først med det italienske palazzo til mønster for blant annet slottet i Berlin (påbegynt 1698) ved Andreas Schlüter og hans etterfølger Johann Friedrich Eosander. Versailles fikk også stor forbilledlig betydning, for eksempel i Bruchsal (1720–) ved Maximilian von Welsch og bispepalasset i Würzburg (1719–1753) ved Balthasar Neumann. Først og fremst er det den italienske barokken, gjennom Borromini-linjen, som setter sitt preg på tysk barokkarkitektur.

Rokokko

Under rokokkoen fortsatte omskapningsprosessen av kirkehuset til et enhetsrom med flytende grenser, for eksempel valfartskirken Vierzehnheiligen av Balthasar Neumann (1742–). Også i lystslottet Amalienburg, som François Cuvilliés bygde i Nymphenburg slottspark (1734–1739), tjente hans fantasifulle, elegante rokokkodekorasjon til å oppheve inntrykket av vegger og tak som stengende skranker. Wenzeslaus von Knobelsdorff reiste slottet Sanssouci i Potsdam (1745–1747).

Nyklassisismen

Utkast til det keiserlige palass Orianda

Den ledende arkitekt i tysk byggekunst i første halvdel av 1800-tallet var Karl Friedrich Schinkel. Han oppførte i Berlin og omegn en rekke bygninger i nyklassisistisk stil. Tegningen er et utkast til det keiserlige palass Orianda på Krim. Staatbibliothek, Berlin.

Av /KF-arkiv ※.

Nyklassisismen brøt igjennom med Brandenburger Tor i Berlin (1789) av Karl Gotthard Langhans. Blant dens fremste representanter var også Friedrich Gilly, og videre Leo von Klenze i München. Men sin betydeligste representant fikk den i Karl Friedrich Schinkel, som i spesiell grad gav det sentrale Berlin karakter med hovedverker som Schauspielhaus (1819–1821) og Altes Museum (1824–30). I 1820–1830-årene forsøkte Schinkel i Werderkirche og Bauakademie i Berlin en kombinasjon av gotikk og klassisisme.

Historismen

Riksdagsbygningen

Den gamle Riksdagsbygningen i hovedstaden Berlin, der Forbundsdagen holder til. Bygningen er bygd om etter tegninger av Norman Foster, med en eggformet glasskuppel.

Riksdagsbygningen
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Historismen utviklet seg mot midten av 1800-tallet, med nygotikk, nyromansk stil og nyrenessanse. Gottfried Semper nyskapte renessansen i Dresdens Hoftheater (1838–1841), Malerigalleriet (1847–) og så videre. Konrad Wilhelm Hase ved den polytekniske høyskolen i Hannover gjenoppfrisket den nordtyske teglsteinsgotikken og fikk stor betydning ikke minst for norsk arkitektur gjennom skolens mange norske elever. Etter 1870 fikk «tysk renessanse» en kraftig oppblomstring, og mot slutten av 1800-tallet vokste det frem en kraftig nybarokk, for eksempel i Paul Wallots Riksdagsbygning i Berlin (1884–1894) og Friedrich von Thiersch' justispalass i München (1902–).

1900-tallet

Bankbygg fra 80-tallet

En nygotisk kirke speiler seg i speilglassfasaden til et bankbygg fra 1980-årene.

Av /KF-arkiv ※.
Ludwig Mies van der Rohe

Ludwig Mies van der Rohe. Rekkehus i Stuttgart fra 1927.

Av /NTB Scanpix ※.
Faguswerk i Berlin

Walter Gropius' bygninger for Faguswerk (1910–1911) i Berlin, viser sammenhengen mellom nye funksjoner og ny form for materialbruk som preget den fremvoksende modernismen.

Av /KF-arkiv ※.

Østerrikeren Joseph Maria Olbrichs bygninger på Mathildenhöhe i Darmstadt (1901–1908) gjorde byen til et sentrum for tysk jugendarkitektur, mens den ellers nøkterne tyske jugend først og fremst er representert ved Otto Eckmann og August Endell (Buntes Teater, Berlin, 1901). I årene frem mot den første verdenskrig var en moderne form for nybarokk på moten, ofte med innslag av jugend. Denne stilen fikk også markante nedslag i de nordiske land, og kalles ofte nordisk nybarokk.

Verken de klassiske formlene, jugendstilen eller den nye nybarokken var egnet for løsning av 1900-tallets nye store byggeoppgaver: maskinhallene, fabrikkbygningene og boliganleggene. Peter Behrens' turbinhall (1908–) og Walter Gropius' bygninger for Faguswerk (1910–1911), begge i Berlin, viser den sammenhengen mellom nye funksjoner og ny form for materialbruk som preget den fremvoksende modernismen.

Et særtrekk i tysk mellomkrigsarkitektur er ekspresjonismen. Som eget stiluttrykk kulminerte den med Erich F. Högers Chilehaus i Hamburg (1922–1923), men man finner den også i Gropius' krigsmonument i Weimar (1922) og i Ludwig Mies van der Rohes skyskraperprosjekt i glass fra 1921. Erich Mendelsohns Einstein Turm og Rudolf Steiners to Goetheanum-bygg fra årene rundt 1920 er interessante, eksperimenterende bygg.

Bauhaus-skolen, startet av Gropius i Weimar 1919, ble sentrum for utviklingen av tysk modernisme, og fikk dessuten avgjørende innflytelse for den internasjonale funksjonalismen, blant annet gjennom Gropius' bygg for skolen i dens andre periode i Dessau (1925–1926). Hans arbeid ble fulgt opp av Mies van der Rohe, som blant annet var hovedarkitekt for boligutstillingen i Weissenhof i Stuttgart i 1927, der det felles idégrunnlaget i europeisk modernisme kom til uttrykk.

Hugo Häring, opprinnelig sekretær for den radikale grupperingen «der Ring», utviklet et mer organisk formspråk i opposisjon til den hvite, abstrakte funksjonalismen.

Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble Bauhaus-skolen stengt. I motsetning til i Italia, der den fascistiske bevegelsen falt sammen med 1920-årenes rasjonalisme, ble ikke det moderne formspråket tolerert av nazistene. I Tyskland var det nyklassisismen som var den foretrukne stilretningen. En rekke store nyklassisistiske prosjekter ble prosjektert og gjennomført, men det største av dem alle, Albert Speers plan for bygging av et nytt Berlin, forble på modellstadiet.

Utviklingen i tysk arkitektur etter andre verdenskrig ble preget av en antiideologisk holdning, og impulser ble hentet fra Skandinavia og fra den internasjonale stilen i USA.

Gjenoppbygging

Frauenkirche i Dresden

Frauenkirche i Dresden var et av de største gjenoppbyggingsprosjektene i nyere tid.

Av /NTB Scanpix ※.
Messeturm

Fra 1980-årene opplevde Vest-Tyskland en bygge-boom. Et av prosjektene som så dagens lys var Messeturm i Frankfurt am Main, som med sine 256,5 m er EUs tredje høyeste hus.

Av /NTB Scanpix ※.
Potsdamer Platz

Nybyggingen ved Potsdamer Platz (1994–1999) var et omfattende prosjekt, der en rekke internasjonale storkonserner fikk oppført administrasjonsbygninger.

Potsdamer Platz
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

I gjenoppbyggingen av de utbombede byene ble nye planprinsipper om separering av funksjoner anvendt. Av bygg fra denne perioden bør nevnes Hentrich Petschniggs elegante høyhus for Thyssen-konsernet i Düsseldorf (1960), Egon Eiermanns Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche i Berlin (1963) og Mies van der Rohes Neue Nationalgalerie i Berlin (1968).

Gottfried Böhm var en av de mange arkitekter som reagerte på det som ble kalt næringslivsfunksjonalismen. Valfartskirken i Neviges (1962) og rådhuset i Bensberg (1967) er eksempler på en mer ekspressiv betongarkitektur. Den samme trangen til et mer uttrykksfullt formspråk finner vi i Hans Scharouns konserthus Philharmonische Halle i Berlin (1963). Et annet viktig anlegg fra denne perioden er Olympiaparken med sine store telttakskonstruksjoner, tegnet av Günter Behnisch og Frei Otto til de olympiske sommerlekene i München i 1972.

Et markant byggverk er James Frazer Stirlings utvidelse av Die Neue Staatsgalerie i Stuttgart (1984), en bygning som er blitt stående som et av hovedverkene fra postmodernismen. Den internasjonale byggutstillingen i Berlin, IBA (1979–1987), ble en manifestasjon av postmodernismen og hadde bidrag fra en rekke av verdens fremste arkitekter. Den førte med seg en ny pluralisme i tysk arkitektur. Mens Oswald Ungers i bygningene på Frankfurtmessen (1984) konsekvent holdt fast ved en typologisk bestemt arkitektur, med en forkjærlighet for kvadratet og kuben, arbeidet Günter Behnisch i Postmuseet i Frankfurt (1990) mot en mer demokratisk modernisme.

Tysk arkitektur ble i 1990-årene og fremover preget av flere store byggeprosjekter, ikke minst den storstilte renoveringen og fornyelsen av Berlin, slik at den igjen kunne fremstå som Tysklands hovedstad med bygninger for regjering og parlament. Før flyttingen til Berlin var vedtatt, ble det igangsatt bygging av en ny, moderne Forbundsdagsbygning i Bonn ved arkitekt Günter Behnisch (1993). Det var toneangivende utenlandske arkitekter som i første rekke preget utbyggingen i Berlin, men også flere ledende tyske arkitekter bidrog.

Ombyggingen av den gamle Riksdagsbygningen for Forbundsdagen, med ny plenumssal og stor glasskuppel på taket, ble gjennomført etter tegninger av Foster and Partners (1999), og det nye Kanzleramt (2001) ble tegnet av Axel Schultes. Det mest omfattende prosjektet var den store nybyggingen ved Potsdamer Platz (1994–1999), der en rekke internasjonale storkonserner fikk oppført administrasjonsbygninger. Av arkitektene som deltok kan nevnes Renzo Piano, Christoph Kohlbecker (reguleringsplan og blant annet Daimler Center), Arata Isozaki/Steffen Lehmann, Hans Kollhoff, Lauber + Wöhr, José Rafael Moneo, Richard Rogers og Helmut Jahn (Sony Center).

To andre viktige Berlin-prosjekter var Daniel Libeskinds jødiske museum ved Berlin Museum (1999), bygd på en kombinasjon av dekonstruktivistisk tenking og symbolsk billedbruk idet den knekkede bygningskroppen skal gi assosiasjoner til fragmenter av en brukket davidstjerne, og det store Holocaust-monumentet (2005) like ved Brandenburger Tor, utformet av Peter Eisenman som et bølgende felt av 2700 store kubiske steinblokker.

Det siste store ferdigstilte prosjektet i Berlin var den nye hovedjernbanestasjonen, Hauptbahnhof Berlin – Lehrter Bahnhof, bygd der den gamle Lehrter Bahnhof lå (2006). Den fem etasjes store stasjonsbygningen med gjennomgående spor ble tegnet av Meinhard von Gerkan.

Også andre steder i Tyskland ble store byggeprosjekter gjennomført i 1990-årene. I Frankfurt kom det flere nye høyhus. Det mest kjente er Commerzbank-bygget (1997), som er Europas høyeste hus (259 meter) og tegnet av Foster & Partners. I Leipzig ble det oppført et stort nytt utstillingsanlegg for Leipzigermessen (1996), tegnet av Meinhard von Gerkan/Marg & Partner.

Det kanskje mest spesielle byggeprosjektet var gjenoppbyggingen av Frauenkirche i Dresden, et av de største gjenoppbyggingsprosjektene i nyere tid. Den store barokkirken hadde ligget som en ruin siden bombingen av byen i februar 1945. I begynnelsen av 1990-årene bestemte man seg for å gjenoppføre den. Arbeidet startet i 1993 og høsten 2005 kunne kirken nyinnvies. Siden midten av 1990-årene hadde man diskutert gjenoppbygging av det gamle slottet i Berlin, og i 2020 var arbeidet med Berliner Schloss ferdig. I dette spennet mellom pietetsfull byreparasjon og kulturminnebevaring og dristig, nyskapende byutvikling har Tysklands arkitektur markert seg i årene etter gjenforeningen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg