Tuvalu

Atollene er lave og utgjør toppene til en undersjøisk vulkankjede; høyeste punkt er cirka 4,5 meter over havet på Niulakita. Atollene er svært utsatt for havstigning og en del land er skylt bort som følge av hyppigere stormer og ekstremt høyvann. To av ni øyer er registrert som synkende og det fryktes at atollene skal forsvinne helt. Det er få naturlige havner; Funafuti er eneste dypvannshavn. Jordsmonnet er skrint og det er ingen vassdrag. Tuvalu mangler drikkevann og må derfor lagre regnvann. Som et tiltak for å håndtere klimaendringer opprettet Tuvalu et nasjonalt program for klimatilpasning kalt National Adaption Programme of Action (NAPA) i 2007. Programmet inkluderer syv hovedområder for klimatilpasning, inkludert kyst, vannforsyning, landbruk, fiskeri, katastrofehåndtering (slik som sykloner), og helseutfordringer knyttet til klimaendringer. Målet er å utarbeide strategier for å håndtere konsekvenser av irreversible klimaendringer.

Vegetasjonen er hovedsakelig gress, bregner, kokospalmer og skruepalmer. En tredjedel av landarealet er dekket av skog.

Det eneste pattedyret med naturlig forekomst er polynesiarotte, men ved kystene finnes delfiner og knølhval. I tillegg til andre fuglearter på trekk hekker ni arter av sjøfugler og fire arter av landfugler på Tuvalu. Det er en rekke krypdyr, blant annet gekkoer, skinker, havskilpadder og noen arter av giftige havslanger. Det er identifisert 199 fiskearter (2019) (607 arter i 2010) og mange arter av koraller, muslinger og snegler.

Tuvalu har tropisk havklima med regntid fra november til april og tørketid fra mai til oktober. Funafuti har en middeltemperatur på 28,9 °C i januar og 27,2 °C i juli samt en årsnedbør på 4000 millimeter. Januar har mest regn, og øya rammes årlig av ekstremt høyvann kalt «king-tides» i denne perioden. Juni–august er de tørreste månedene. Værfenomenet El Niño øker frekvensen av sykloner, som landet ble rammet av senest i 2020, og tropiske stormer, mens La Niña øker virkningene av tørke.

• Les mer om Tuvalus plante- og dyreliv

Etniske polynesiere utgjør 96 prosent og mikronesiere 4 prosent av befolkningen, som er mer enn fordoblet siden 1980 (om lag 11 000 i 2021). 59,7 prosent av befolkningen er urban (2015) og mer enn halvparten bor i Funafuti.

Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 68,41 år for kvinner og 64,01 år for menn (2015).

98,4 prosent av befolkningen er kongregasjonalistiske protestanter (Church of Tuvalu), 1,4 prosent er syvendedags-adventister, mens baha'i har tilslutning fra 1 prosent.

Offisielle språk er tuvalsk og engelsk. Noen snakker også samoansk som resultat av at majoriteten av de kristne misjonærene på 1800- og 1900-tallet kom fra Samoa. På øya Nui snakker også en del av befolkningen I-Kiribati. Grunnen til dette kan være at befolkningen har kommet fra det tidligere Gilbert Islands (nå Kiribati).

26,3 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2010).

• Les mer om Tuvalus befolkning

Tuvalu er et parlamentarisk-demokratisk konstitusjonelt monarki og medlem av Samveldet av nasjoner. Statsoverhodet, den britiske monarken, er representert ved en generalguvernør som må være tuvalsk statsborger. Sir Tofiga Vaevalu Falani er generalguvernør siden september 2021. Utøvende makt ligger hos statsministeren og regjeringen. Opptil fire ministre utnevnes av generalguvernøren etter forslag fra statsministeren. Parlamentet, Palamene o Tuvalu, har 15 medlemmer som velges i allmenne valg for fire år, men kan oppløses før valg. Det er ingen politiske partier.

Det er valgte råd på seks medlemmer samt noen ex officio-medlemmer på de åtte atollene, som har begrenset selvstyre.

Tuvalu har ikke eget forsvar; landets sikkerhet ivaretas av Australia.

Tuvalu er medlem av FN og enkelte av FNs særorganisasjoner, Samveldet av nasjoner, Pacific Islands Forum og Cotonou-avtalen.

• Les mer om Tuvalus politiske system og Tuvalus forsvar

De første innbyggerne kom trolig nordfra for 2000–3000 år siden. Tuvalu er først omtalt i europeiske kilder i 1568 av spanjolen Álvaro de Mendaña (1542–1595), men han gikk ikke i land. I 1819 seilte den britiske kapteinen Arent Schuyler de Peyster (1736–1822) gjennom det sørlige Tuvalu med skipet Rebecca, og kalte øyene Ellice Islands etter Edward Ellice, eieren av skipets last. Mellom 1862 og 1864 tok slavehandlere fra Peru mer enn 400 mennesker fra Funafuti og Nukulaelae til fange. Ingen av dem vendte tilbake.

I 1865 begynte misjonærer fra Samoa evangelisering på Tuvalu, og på 1920-tallet ble hele befolkningen identifisert som kristnet. Europeiske handelsfolk innførte en rekke nye, dødelige sykdommer, deriblant meslinger. Som følge av dette sank befolkningen fra omkring 20 000 i 1850 til omkring 3000 i 1875. Britene tok over styringen av øyene fra 1877 og de ble en del av protektoratet Gilbert and Ellice Islands Colony i 1892. Protektoratet ble koloni i 1916 frem til 1975. Øygruppen ble brukt som base for den amerikanske marinen under andre verdenskrig og var viktig i kamper mot japanskokkuperte områder i Kiribati. Tuvalu lå utenfor kampsonene.

I 1974 stemte befolkningen på Elliceøyene for å skille lag med Gilbertøyene, og året etter ble Elliceøyene den britiske kolonien Tuvalu. I 1978 ble Tuvalu et selvstendig monarki innenfor Commonwealth. Landets fiskerisone ble i 1983 utvidet til 1,3 millioner kvadratkilometer. I 1989 advarte FNs miljøprogram om at Tuvalu er én av fem øygrupper som er særlig truet av havstigning, og korallrevene som utgjør atollene er utsatt med økt temperatur i havet. I 2022 er konsekvensene av havnivåstigning synlig med kraftigere stormer, ekstremt høyvann («king-tides») som årlig oversvømmer atollene. I 2000 ble Tuvalu medlem av FN.

• Les mer om Tuvalus historie

Tuvalu har få naturressurser utenom fisk. Jordbruket er sentrert omkring dyrking av kokospalmer, delvis til eksport, skruepalmer, taro, papaya, brødfrukter og bananer. Svin, høns og geit er de viktigste husdyrene. Statsinntekter kommer fra salg av fiskelisenser og leasing av landets elektroniske nasjonalitetsbetegnelse (domenenavn) «.tv», og fra investeringsfondet Tuvalu Trust Fund (TTF). Tuvalu har også inntekter fra landets skipsregister og salg av frimerker.

Industrien er lite utviklet; produksjon av kopra for eksport, fiskeforedling og flettet håndverk er de viktigste næringene. Siden landets beliggenhet er så isolert, er turismen minimal; det satses mest på økoturisme. Tjenestesektoren står for 70 prosent av statsinntektene (2012).

Om lag 15 prosent av de mannlige yrkesaktive arbeider i utlandet; mange av dem sender penger hjem til familien.

• Les mer om Økonomi og næringsliv på Tuvalu

Tuvalu har gratis og obligatorisk grunnskole for barn i alderen 6–13 år. Barneskolen er 8-årig. Etter to år på vidregående skole gjennomgår alle elevene en eksamen. Resultatene på denne eksamen avgjør om de får fortsette på et tredje år der de får et vitnemål som gjelder i hele det sørlige stillehavet (South Parific Form Seven Certificate, SPFSC), eller om de får fortsette på et program som gir dem et lokalt vitnemål (Certificate IV).

Det finnes grunnskoler på alle øyene og to offentlige videregående skoler for hele landet. Eneste høyere utdanningsinstitusjon er en maritim skole. Annen utdanning kan tas i Fiji eller andre land etter stipend.

Tuvalu har et svært begrenset mediemarked, men pressefrihet. En offisiell avis, først Sikuleo o Tuvalu og Tuvalu Echoes kom ut omtrent hver 14. dag i perioden 1983–2007 på tuvalsk og engelsk, men bare i noen få hundre eksemplarer. Det religiøse tidsskriftet Te Lama utkommer av og til. Det er én statlig radiostasjon, Radio Tuvalu, som sender på tuvalsk og engelsk. Den videreformidler også BBC World Service. Tuvalu Media Corporation sender et begrenset lokalt TV-tilbud, og via satellitter får man inn noen utenlandske TV-sendinger.

Bibelen ble oversatt til tuvalsk i 1987. Forfatter og musiker Afaese Manoa (1942–) skrev tekst og musikk til nasjonalsangen, og er landets mest kjente forfatter.

De viktigste kunstformene er design av blant annet klær, armbånd og tradisjonelt kunsthåndverk som dekorering av vifter og matter.

Populære sportsgrener er blant annet kilikiti (samoansk cricket) og ano (en lokal form for volleyball) og fotball.

Diplomatiske forbindelser mellom Tuvalu og Norge ble opprettet i 2010. Det er ingen norsk utenriksstasjon på Tuvalu. Den norske ambassade i Canberra (Australia) er sideakkreditert til Tuvalu.

• Stillehavet
• klimaendringer

• FN-sambandet om Tuvalu
• Utenriksdepartementets landside om Tuvalu
• BBCs landside om Tuvalu
• CIA World Factbook om Tuvalu