Turks- og Caicosøyene

De viktigste av hovedøyene er Grand Turk, Providenciales, South Caicos, Middle Caicos og Salt Cay. Caicos-øyene er adskilt fra Bahamas av Caicos-passasjen. Turks Island-passasjen skiller Turks-øyene og Caicos-øyene. Høyeste punkt er Flamingo Hill, 48 meter over havet, på East Caicos.

De åtte hovedøyene og et stort antall mindre øyer er hovedsakelig lave og flate kalksteinsøyer med myrområder og mangrovesumper omgitt av 332 km² med sandstrender. Jordsmonnet er lite fruktbart. Det er flere arter av blant annet mangrovetrær, casuarina, kaktus og tornebusker, og det er områder med saltenger. 36,2 prosent av arealet er skogdekt (2011).

Turks- og Caicosøyene har mange endemiske (stedegne) arter av planter og dyr, deriblant det største landdyret, iguan-arten Cyclura carinata. Det er fem flaggermusarter, disse er de eneste nålevende av de opprinnelige pattedyrene. Esel, mus og rotter, samt frosker og padder er innført. Turks- og Caicosøyene er viktige hekkeområder for sjøfugler, og det finnes blant annet fiskeørn, flamingo, fregattfugler, pelikaner og hegrer. I havet er det mange arter av hvaler, fisk og koraller.

Det er omkring 350 soldager i året og klimaet er relativt tørt og marint tropisk. Temperaturene er jevne året rundt (27-31 ^oC) og overstiger sjelden 33 ^oC. Nattetemperaturene i vinterhalvåret faller sjelden under 18 ^oC. Passatvinder er svalende. Det er mest nedbør i i september-desember. Årsnedbøren er cirka 605 millimeter. Orkaner opptrer i juni-november.

De fleste innbyggerne bor på øya Providenciales, men Grand Turk har tettest bosetning. 87,6 prosent av innbyggerne er av afrikansk opprinnelse. Hvite utgjør 7,9 prosent, mennesker av blandet opprinnelse 2,5 prosent og østasiater 1,3 prosent av befolkningen (2006). 21,87 prosent av befolkningen er under 14 år (2016). Urbaniseringsgraden er på 92,2 prosent (2015).

Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 82,7 år for kvinner og 77,1 år for menn (2016).

72,8 prosent av befolkningen er protestanter, 35,8 prosent av disse er baptister. Romersk-katolikker utgjør 11,4 prosent og andre trosretninger 14 prosent (2016).

Engelsk er det offisielle språket og det snakkes kreolsk, som på Bahamas. Innvandrere fra Haiti taler haitisk-kreolsk og innvandrere fra Den dominikanske republikk og Cuba snakker spansk.

Turks- og Caicosøyene er et britisk oversjøisk territorium. Den nåværende forfatningen er fra 2012. Statsoverhodet er dronning Elizabeth 2. som er representert av en guvernør. Nigel Dakin har vært guvernør siden 2019. Regjeringssjefen er lederen for majoritetspartiet og utnevnes av guvernøren, statsministeren er Washington Misick (2021–). Parlamentet har ett kammer, House of Assembly, med 19 representanter som velges hvert fjerde år.

Turks- og Caicosøyene er inndelt i seks administrative distrikter, fire på Caicos-øyene og to på Turks-øyene.

Forsvaret er Storbritannias ansvar.

De første innbyggerne var en gren av tainoer, lucayanere. Øyene ble muligens oppdaget av Columbus i 1492 og spanjolen Juan Ponce de Léon gikk i land i 1512. Lucayanerne på Turks- og Caicosøyene døde ut få år senere.

Omkring 1700 var øyene tilholdssted for pirater. I 1799 ble Turks- og Caicos-øyene annektert av Storbritannia, som en del av Bahamas. Afrikanske slaver arbeidet på bomullsplantasjer og det ble raket havsalt på strendene.

Turks-og Caicosøyene var en del av Bahamas til 1848 og deretter en separat koloni. I 1874 ble øyene en del av kolonien Jamaica, fram til 1959. Da Jamaica ble en uavhengig stat i 1962, ble Turks- og Caicosøyene en britisk kronkoloni. I 1965 ble guvernøren av Bahamas også guvernør for Turks- og Caicosøyene. Da Bahamas ble uavhengig i 1973 fikk Turks- og Caicosøyene egen guvernør. Siden 1976 har Turks- og Cacicosøyene hatt egen regjering.

Alle borgerne fikk fullt britisk statsborgerskap i 2002. I 2009 suspenderte Storbritannia øygruppens selvstyre etter beskyldninger om økonomisk korrupsjon på ministernivå og overtok ledelsen av regjeringen. En ny grunnlov ble vedtatt og hjemmestyre gjeninnført i 2012.

• Les mer om Turks- og Caicosøyenes historie.

Tidligere var saltproduksjon en hovednæringsvei, men den opphørte på 1960-tallet. I dag er turisme og offshore finansvirksomhet viktigst for sysselsetting og inntekter. Gunstige skattevilkår og få reguleringer av næringsvirksomhet har tiltrukket mange utenlandske foretak, noe som har hatt gunstig innvirkning på økonomien og sysselsettingen.

Mangel på dyrkbar jord begrenser jordbruket, som står for 0,5 prosent av BNP (2016). Produkter er blant annet mais, bønner, kassava og sitrusfrukter. Fiske er viktig. Languster og konkylier oppdrettes for eksport, først og fremst til USA og Storbritannia.

Industriproduksjon, hovedsakelig av fisk, langust og konkylier, utgjør 9,7 prosent av BNP (2016).

Tjenestenæringene utgjør 89,8 prosent av BNP (2016) og fordeler seg hovedsakelig på turisme, med flest turister fra USA og Canada, og offshore finansvirksomhet. De fleste forbruksvarer importeres.

Valutaen er amerikansk dollar = 100 cent.

Skolegang er obligatorisk for barn i alderen 5-16 år. Det er 6-årig grunnskole og 5-årig videregående skole. Gratis høyere undervisning gis ved Turks and Caicos Islands Community College. Det ytes tillegg av gratis universitetsutdannelse i USA, Canada og Storbritannia mot forpliktelse til å arbeide i minst fire år på Turks- og Caicosøyene.

WIV4 (en avdeling av WIV, West Indies Video) er eneste kringkastingsstasjon; sendinger fra Bahamas tas også inn. Det gis ut tre ukeaviser og lokale magasiner.

Turks- og Caicosøyene er mest kjent for ripsaw-musikk og for den årlige Turks & Caicos Music and Cultural Festival.

Det lages tradisjonelle kurver og hatter av strå.

Cricket er Turks- og Caicosøyenes nasjonalsport. Sportsfiske, seiling og fotball er andre populære sportsgrener.

En overenskomst om opplysninger i skattesaker mellom Norge og Turks- og Caicosøyene ble undertegnet i 2009.

• Turks- og Caicosøyene – historie

• BBCs landside om Turks and Caicos
• CIA World Factbook om Turks and Caicos Islands