Tsjekkias samtidshistorie

En ny grunnlov for Den tsjekkiske republikk (Tsjekkia) ble vedtatt i 1992. Den trådte i kraft 1. januar 1993, da Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere. Ifølge den nye grunnloven skulle Tsjekkia være republikk og ha et tokammersystem med deputertkammer og senat. Den 26. januar 1993 ble Václav Havel valgt til Tsjekkias første president av den lovgivende forsamlingens to kamre. Han hadde vært president for Tsjekkoslovakia fra desember 1989 til juli 1992. Havel ble gjenvalgt som Tsjekkias president for en ny femårig periode i januar 1998.

Den tsjekkiske delstatsforsamlingen (valgt i 1992) fikk forlenget sitt mandat til det ordinære valget i 1996, og fortsatte som det selvstendige Tsjekkias første deputertkammer. Senatet trådte først i funksjon etter valget i 1996.

Etter valget i 1992 var det dannet en høyre-sentrum koalisjonsregjering. Det største partiet i koalisjonen var ODS, ledet av Václav Klaus. ODS' hovedsak var en radikal overgang til markedsøkonomi.

Václav Klaus var Tsjekkoslovakias finansminister fra desember 1989 etter kommunistregjeringens fall. Som det selvstendige Tsjekkias første statsminister ledet han innføringen av markedsøkonomi gjennom prisliberalisering, privatisering, åpning for utenlandsk kapital (blant annet gikk Volkswagen sterkt inn i Škoda) og konvertibel valuta. Men Klaus' politikk besto ikke bare i å fjerne reguleringer. På mange områder var den praktiske politikken forskjellig fra økonomisk liberalisme. Staten fortsatte å ha kontroll over storbanker, og konkursloven ble ikke håndhevet slik at arbeidsløsheten forble lav.

Frem til 1993 viste bruttonasjonalproduktet negativ vekst eller nullvekst. I 1994 begynte en tydelig vekst (nesten 3 prosent), og i 1995 ble Tsjekkia medlem av OECD som det første av de tidligere kommunistlandene.

Effektene av liberaliseringen av økonomien ble merkbare fra midten av 1990-årene, også i form av større sosiale forskjeller. Enkelte ble veldig rask uhyre rike, mens det tok tid å skape en egentlig middelklasse. Det var problemer med å holde de nye entreprenører økonomisk ansvarlig, blant annet fordi det manglet lovgivning. Korrupsjon ble et problem og kom også øverst på dagsordenen i mange valgkamper.

På venstresiden var det største partiet er Det tsjekkiske sosialdemokratiske partiet (ČSSD), med røtter tilbake til den førkommunistiske tiden (før 1945). Da det begynte å fungere på nytt i november 1989, definerte det seg som et «vestlig» sosialdemokratisk parti. Leder 1993–2001 var Miloš Zeman.

Ved valget til det nye deputertkammeret i 1996 oppnådde regjeringspartiene 99 representanter (ut av 200) og fortsatte som mindretallsregjering. Blant annet for å holde de ekstreme høyre- og venstrepartiene ute, inngikk Václav Klaus en avtale med Miloš Zeman om at sosialdemokratene skulle tolerere den høyreorienterte mindretallsregjeringen. Denne såkalte «opposisjonsavtalen» har i ettertid blitt sett som uheldig for utviklingen av Tsjekkias politiske kultur fordi den opphevet forskjellene mellom regjering og opposisjon, og den åpnet for avtaler dem imellom uten at offentligheten fikk innsyn.

I 1997 ble den økonomiske veksten redusert til 1 prosent, den tsjekkiske kronen ble devaluert og det ble innført innstrammingstiltak. Med Tsjekkias forhandlinger om tilknytning til EU fra 1997 kom økonomien inn i et fastere spor.

Høsten 1997 måtte Klaus gå av som statsminister etter at han hadde mistet støtte fra sine koalisjonspartnere. Også flere av nøkkelpersonene i Klaus' parti ODS meldte seg ut. Inntil det kunne holdes nyvalg, fungerte et forretningsministerium ledet av sentralbanksjefen Josef Tošovský.

Etter valget til deputertkammeret i 1998 ble sosialdemokratene klart størst med 32,2 prosent av stemmene og 74 plasser i deputertkammeret. Zeman overtok som statsminister, og «opposisjonsavtalen« ble fornyet, nå med en avtale om at ODS ville tolerere den sosialdemokratiske mindretallsregjeringen.

I 2001 meddelte statsminister Zeman overraskende at han trakk seg som leder. Ved valget til deputertkammeret i 2002 bevarte sosialdemokratene med 30,2 prosent av stemmene stillingen som det største partiet. Den nye sosialdemokratiske statsministeren Vladimír Špidla representerte en mindre autoritær stil enn forgjengerne Zeman og Klaus. Begge hadde i perioder tydelige motsetningsforhold til president Havel.

Tsjekkia ble i august 2002 rammet av store oversvømmelser. For å utbedre skadene innførte Špidlas sentrum-venstre koalisjonsregjering en rekke upopulære økonomiske tiltak.

Etter delingen av Tsjekkoslovakia fortsatte Tsjekkia i den regionale organisasjonen Visegradgruppen.

Tsjekkia var blant de tre tidligere kommunistlandene som i juli 1997 begynte å forberede seg på et NATO-medlemskap, og Tsjekkia ble NATO-medlem i 1999. Landet har vært et av de landene som ønsker at USA skal spille hovedrollen i NATO, og president Havel ga i 2003 full støtte til USAs strategi for å avvæpne Irak.

I 1997 startet Tsjekkia forhandlinger om medlemskap i EU. Et spesielt problem var knyttet til forholdet til Tyskland, spesielt i forbindelse med fordrivelsen av den store tyske folkegruppen (sudettyskerne) i det nåværende Tsjekkia etter andre verdenskrig. Etter nesten to års forhandlinger vedtok Tyskland og Tsjekkia i 1997 en felles erklæring hvor Tyskland påtok seg ansvaret for Nazi-Tysklands overgrep mot Tsjekkoslovakia, og hvor Tsjekkia beklaget uretten som ble begått mot mange sudettyskere etter krigen.

Det styrket nasjonalfølelsen da Tsjekkias herrelandslag i 1999 vant olympisk gull i nasjonalsporten ishockey.

I februar 2003 valgt den lovgivende forsamlingens to kamre en ny president – den tidligere statsministeren Václav Klaus. Klaus ble i 2008 valgt for ytterligere en periode, 2008–2013. Han ble den siste presidenten valgt ved indirekte valg. I 2012 endret parlamentet loven om valg av president slik at valget fremover skulle foregå ved direkte valg.

Folkeavstemning om medlemskap av EU ble avholdt i 2003. Som i de andre østeuropeiske kandidatlandene var det knyttet stor spenning til valgdeltakelsen. Den endte på 55 prosent. Befolkningen i Tsjekkia ble regnet som den største tvileren blant kandidatlandene, men ja-flertallet ble på hele 77,3 prosent. Tsjekkia ble medlem av EU 1. mai 2004. Tsjekkias første EU-kommissær ble Pavel Telička.

Etter årtusenskiftet var den økonomiske veksten god, med inflasjonen under kontroll og en arbeidsløshet omtrent på gjennomsnittet for EU. Ved EU-medlemskapet ble momsen økt og sosialbudsjettet strammet noe inn. Den økonomiske veksten fortsatte frem til den internasjonale finanskrisen i 2009.

Špidla gikk av i 2004 etter et dårlige resultater i valget til Europaparlamentet. Han ble erstattet av den unge Stanislav Gross. Gross måtte imidlertid gå av etter bare åtte måneder på grunn av en boligskandale. Han ble etterfulgt av Jiří Paroubek, den fjerde sosialdemokratiske statsministeren på rad. Paroubek klarte å øke tilliten til partiet, men blant annet hans vilje til å samarbeide med kommunistene betydde at ODS ved valget til deputertkammeret i juni 2006 igjen ble det største partiet med 35,4 prosent (sosialdemokratene fikk 32,3 prosent).

Ettersom sosialdemokratene og kommunistene til sammen fikk 100 av de 200 plassene i deputertkammeret, forble den parlamentariske situasjonen imidlertid uklar. Etter lang politisk tautrekking utnevnte president Klaus i august 2006 en ny ODS-ledet regjering under Mirek Topolánek. Denne regjeringen ble aldri slagkraftig, heller ikke da Topolánek tok partiene KDU-ČSL og De grønne inn i regjeringen i 2007. Regjeringens forsøk på å bekjempe følgene av den internasjonale finanskrisen ble møtt med protester. Særlig upopulære var reformene av finansieringen av helsetjenester. Topoláneks regjering måtte gå av i mai 2009, midt under Tsjekkias formannskap i EU. Den partiløse Jan Fischer ledet et forretningsministerium frem mot nyvalg i mai 2010. Her ble Sosialdemokratiet størst, men det lyktes Petr Nečas, den nye lederen av ODS, å danne en koalisjonsregjering, bestående av ODS og de to nye partiene TOP 09 og Věci veřejné. Denne regjeringen hadde solid flertall i deputertkammeret. Věci veřejné, som var blitt populært på sin motstand mot korrupsjon, gikk i oppløsning i 2012. Men partiet hadde vist veien for kommende populistiske partier.

I 2009 oppsto partiet SPOZ, noe som viste at Zeman fortsatt var interessert i å spille en rolle i tsjekkisk politikk.

Ved det første direkte valget av president – i 2013 – ble tidligere statsminister Miloš Zeman valgt. Motkandidaten var Karel Schwarzenberg. Zeman ble gjenvalgt i 2018, denne gangen mot Jiří Drahoš.

Statsminister Nečas gikk av sommeren 2013 grunnet en skandale knyttet til en politirazzia mot hans kontor. Deputertkammerets president Miroslava Němcová (fra partiet ODS) presenterte Zeman for et parlamentarisk flertall, men han nektet å utnevne henne til statsminister. I stedet utnevnte han en regjering under ledelse av økonomen Jiří Rusnok som hadde vært aktiv i SPOZ. Dette gjorde han selv om SPOZ ikke kom inn i deputertkammeret ved det fremskyndete valget i oktober 2013. Her ble sosialdemokratene største parti med 20,45 prosent av stemmene. Rusnoks regjering satt til januar 2014, men fikk aldri deputertkammerets tillit.

Utnevnelsen av Rusnok var et tidlig eksempel på at Zeman mente å ha et sterkt nok folkelig mandat til å kunne omgå konstitusjonell sedvane. Han fortsatt siden med å blande seg i regjeringsdannelsen. Han nektet å utnevne visse ministre, men også enkelte toppembetsmenn, rektorer, professorer og andre. Samtidig styrket han presidentens administrasjon som han besatte med flere omstridte personer.

I januar 2015 dannet sosialdemokraten Bohuslav Sobotka en koalisjonsregjering. Heri inngikk sosialdemokratene, KDU-ČSL og det nye partiet ANO, som i 2011 ble stiftet av forretningsmannen Andrej Babiš. Han ble nå finansminister. Forholdet mellom Sobotka og Babiš ble forsuret av Babiš’ mange angivelige interessekonflikter, ikke minst fordi han var eier av noen av landets største medier, og i mai 2017 avskjediget Sobotka Babiš. President Zeman satte seg lenge imot, men til sist måtte Babiš gå av.

Forløpet omkring Babiš’ avgang fra regjeringen viste at Zeman og Babiš hadde interesse i å støtte hverandre. Begge talte med forakt om journalister og den frie pressen, om intellektuelle og kunstnere og om en politikk basert på respekt for menneskerettighetene. Begge utnyttet også flyktningkrisen i 2015 til å få oppbakking. Her var de på linje med den høyrepopulistiske Tonio Okamura som første gang kom inn i deputertkammeret med partiet Daggry ved valget i 2013 (med 6,88 prosent av stemmene).

Alliansen mellom Zeman og Babiš kom igjen til uttrykk etter valget til deputertkammeret i oktober 2017. Her oppnådde ANO 29,64 prosent av stemmene og ble klart største parti. Zeman utnevnte Babiš til statsminister for en mindretallsregjering, utgått alene fra ANO. Regjeringen ble møtt av mistillit i deputertkammeret, men fortsatte frem til juni 2018. Da kunne Babiš danne en koalisjonsregjering med sosialdemokratene, etter at Zeman hadde utnyttet forbindelsene i sitt gamle parti til å samle støtte til Babiš. Heller ikke denne regjeringen hadde flertall og regjerte reelt med støtte fra kommunistpartiet, i noen tilfeller også fra det høyrepopulistiske SPD.

Utenrikspolitisk var perioden etter at Zeman ble president preget av at han og senere statsminister Babiš forholdt seg med mistro til EU og til gjengjeld søkte en tilnærming til Russland og Kina. Forholdet til Russland fikk dog en knekk etter at det i våren 2021 kom frem at russiske agenter sto bak en eksplosjon på et tsjekkisk våpenlager tilbake i 2014 der to tsjekkiske statsborgere omkom. Som reaksjon på avsløringene utviste den tsjekkiske regjeringen de fleste diplomatene på Russlands ambassade.

Babiš møtte i hele sin tid som statsminister sterk folkelig motstand. Blant annet samlet organisasjonen Milion chvilek (En million øyeblikk) mer enn 250 000 deltakere til demonstrasjon mot Babiš sommeren 2018. Det var den største demonstrasjonen siden Fløyelsrevolusjonen i 1989.

Babiš-regjeringens håndtering av koronapandemien i 2020 og 2021 var kaotisk, og Tsjekkia hadde høye dødsrater relatert til pandemien. Også økonomisk ble landet hardt rammet av pandemien. Tsjekkia er likevel fortsatt det av de tidligere kommunistlandene som har høyest bruttonasjonalinntekt per innbygger.

Som opptakt til valget til deputertkammeret oktober 2021 ble det inngått valgforbund mellom flere av de partiene som var kritiske til Babiš. Valgforbundet Spolu (Sammen) – bestående av ODS, KDU-ČSL og TOP 09 – fikk med 27,79 prosent flest stemmer og oppnådde et klart flertall sammen med valgforbundet «Piratpartiet – STAN». I desember 2021 tiltrådte Petr Fiala (ODS) som statsminister for en koalisjonsregjering bestående av de i alt fem partiene i de to valgforbundene.

De to klassiske venstrefløyspartiene – Sosialdemokratiet og kommunistene – falt ved valget i 2021 under sperregrensen og er ikke lenger representert i deputertkammeret.

Fialas regjering annonserte en provestlig linje i utenrikspolitikken, en ny tilnærming til koronapandemien, at den ville bekjempe underskuddet på statsfinansene og den økende inflasjonen, og gjøre opp med sammenvevingen av statsapparatet og forretningsimperiet til Babiš. Ukraina-krigen førte til mange ukrainske flyktninger i Tsjekkia (mer enn 400 000 sommeren 2022) og problemer med energiforsyning. Regjeringen har ført en klart pro-ukrainsk politikk som synes å ha bred støtte i befolkningen. Tsjekkia hadde formannskapet i EU i andre halvår av 2022.

I januar 2023 ble det tredje direkte valget til posten som Tsjekkias president avholdt. For første gang stilte en kvinne, økonomen Danuše Nerudová, som kandidat. Med tredje flest stemmer i første valgrunde gikk hun dog ikke videre. Andre runde sto mellom tidligere statsminister Andrej Babiš og den pensjonerte generalen Petr Pavel. Andre runde hadde rekordstor valgdeltagelse. Pavel vant med 58,32 prosent av de avgitte stemmene solid over Babiš som fikk 41,67 prosent av stemmene.