Tryllefløyten

Tryllefløyten var Mozarts siste opera, men hans første helaftens opera med tysk tekst etter Die Entführung aus dem Serail (Bortførelsen fra Seraillet). Operaen ble komponert etter forespørsel fra Emanuel Schikaneder, som var skuespiller, librettist og teaterdirektør ved Theater auf der Wieden. Schikaneder var også den første i rollen som Papageno.

Ikke alle detaljene rundt komposisjonsprosessen er kjent, men det antas at Mozart begynte å komponere våren 1791, og at mesteparten var ferdig innen juli. I prosessen samarbeidet Mozart tett med Schikaneder. Mozart tok slik aktivt del i librettoens utforming.

Parallelt med Tryllefløyten komponerte Mozart også La clemenza di Tito – en opera seria bestilt til keiser Leopold IIs kroning til konge av Bøhmen i Praha 6. september 1791. Det er flere musikalske forbindelser mellom disse to operaene. Etter premieren på La clemenza di Tito dro Mozart tilbake til Wien for å ferdigstille Tryllefløyten som hadde premiere 24 dager senere.

Schikaneder modellerte librettoen blant annet på Christoph Martin Wielands eventyrsamling Dschinnistan (1786, 1787 og 1789). Schikaneders originallibretto har gått tapt, og den tidligste overleverte librettoen er boktrykkeren Ignaz Albertis førstetrykk som ble utdelt til publikum på operaens premiere. Albertis trykk avviker flere steder fra Mozarts håndskrevne partitur.

Musikken i Tryllefløyten kjennetegnes av svært stor spennvidde i musikalsk stil. Mozart hentet inspirasjon fra et bredt spekter av sjangere og musikktradisjoner, blant annet:

• ornamentert vokalstil fra opera seria
• ensembler fra opera buffa
• storskala finaler
• strofisk folkelig lied
• høytidelig sublim enkelhet i lied-aktig form
• barokke kontrapunktiske strukturer i Johann Sebastian Bachs musikkstil (den berømte Geharnischtenszeneer er for eksempel en koralbearbeidelse av den protestantiske koralen Ach Gott, vom Himmel sieh darein)

I likhet med de fleste tyske syngespill på 1700-tallet har Tryllefløyten talt dialog og ikke sungne resitativer.

Handlingen foregår ikke i en bestemt historisk epoke, men i en fiktiv «samtid» med mange henvisninger til antikkens Egypt. I operaen møter vi blant annet den politisk-religiøse lederen Sarastro og den despotiske enkedronningen Nattens dronning. Sistnevnte forsøker å få tak i maktvåpenet den «altødeleggende solkretsen». Deres diametralt motsatte politiske holdninger artikuleres gjennom kontrasterende musikalske stiler.

Vi møter også prinsen Tamino og prinsessen Pamina (med en musikalsk stil i tråd med samtidens estetiske idealer), og «naturmenneskene» Papageno og Papagena fra Wiens populærteatertradisjon (kjent for deres volkslied-duett og Vogelfänger-arie).

Handlingen i Tryllefløyten har vært gjenstand for mange tolkninger hvorav flere ikke anerkjennes i moderne forskning. Dette gjelder blant annet teoriene om at librettoen ikke ble skrevet av Schikaneder (den såkalte Gieseke-myten), at Mozart og Schikaneder i all hast endret handlingen (kjent som Bruchtheorie), at Mozart av økonomiske grunner var tvunget til å ta imot Schikaneders tilbud, eller at Schikaneders teater var nær ved å gå konkurs før Tryllefløyten.

En fortolkningstradisjon som har fått mye oppmerksomhet så på Tryllefløyten som en allegori til frimurernes ritualer og symboler. Mozart var fra 1784 aktiv frimurer, og mange har på bakgrunn av dette tolket Tryllefløyten som en «frimureropera». Nyere forskning er tilbakeholden med å se Tryllefløyten som en direkte frimurerallegori, men anerkjenner som regel dens frimurerinnhold. Et viktig nyere bidrag er fra egyptolog og kulturantropolog Jan Assmann, som ga en politisk tolkning av operaen som et innvielsesritual for kommende herskere (Pamina og Tamino) i en ny perfekt stat.

Operaen er også en «dannelsesopera»: Den skulle ikke bare underholde, men også «danne» og «opplyse» publikum. Den har slik en klar parallell til samtidens tidsånd hvor Europas intellektuelle og mange politiske ledere så den politiske framtiden i opplysning og dannelse. Et høydepunkt i så måte er operaens sluttscene hvor Schikaneder foreskrev at teateret skulle «forvandles» til en «sol»: Nattens dronning og hennes hjelpere går under, og opplysningens lys feires av de innviede (og publikum).

En rekke forskere har de senere årene pekt på både kvinnefiendtlige og rasistiske aspekter ved Tryllefløyten. Nattens dronning kan sees som en negativ stereotypi av en hysterisk kvinne og i arien Alles fühlt der Liebe Freuden uttrykker Sarastros svarte tjener Monostatos sitt begjær etter å forgripe seg på den sovende Pamina. Ved enkelte nyere oppsetninger er det gjort endringer i librettoen eller framføringen for å dempe eller imøtegå disse trekkene ved operaen.

Tryllefløyten har blitt satt opp mange ganger i Norge, både i tysk og norsk versjon. Enkeltnummer fra operaen ble tidlig en del av norsk konsertrepertoar, og den første kjente oppsetningen av operaen i sin helhet ble produsert i 1862 av Kristiania Norske Theater.

Den Norske Opera og Ballets oppsetning fra 2015 med Atle Antonsen som Papageno har fått mye oppmerksomhet.

• Wolfgang Amadeus Mozart
• opera

• Sceneweb.no: Norske oppsetninger av Tryllefløyten

• Assmann, Jan (2005). Die Zauberflöte. Oper und Mysterium. München: Carl Hanser Verlag.
• Buch, David J. (2004). Die Zauberflöte, Masonic Opera, and Other Fairy Tales,International Musicological Society, 76(2), 193–219.
• Branscombe, Peter (1991). W. A. Mozart: Die Zauberflöte. Cambridge [bl.a.]: Cambridge University Press.
• Cairns, David (2007). Mozart and his Operas. London; New York; Toronto [bl.a.]: Penguin books.
• Heartz, Daniel (1983). La clemenza di Sarastro. Masonic Benevolence in Mozart’s Last Operas, The Musical Times, 124(1681), 152–157.
• Kunze, Stefan (1984). Mozarts Opern. Stuttgart: Reclam.

• Wiltjer, Cassidy; Winn, Anna; og Johansen, Linnea (2022). «Times Are Changing: Addressing Racism and Sexism in Die Zauberflöte». Festschrift: Mozart's Die Zauberflöte. https://digitalcommons.augustana.edu/muscfest2022/5