Tromsbunad

Bunadlivet er lagd med utgangspunkt i et kjoleliv i silkedamask fra Fjordbotn i Gratangen. Livet er ved Tromsø Museum. En valgte å bruke et damasklignende stoff i enten rødt eller gyllent. Stoffet leveres i to kvaliteter, både rein silke og et blandingsstoff av bomull/viskose. Det utenlandske stoffet skulle vise at Troms har vært et område med stor tilgang på innførte materialer.

Livet lukkes med sølvknapper foran, og har en buet nederkant på midtpartiet foran. På sidene går det ned ei smal kappe, som møtes i en splitt midt bak.

Det var en stoffprøve i Anna Grostøls samlinger ved Tromsø Museum som dannet utgangspunkt for stakkestoffet. Det hadde en ruteeffekt av striper som en ikke greide å kopiere, og derfor valgte en å lage en stakk med vertikale striper som ble dekorert med fløyelsband på tvers nederst. Stoffet er gul- og svartmelert ull, og skal være vevd av Emelie Andersen fra Norleirvåg på Bjarkøy cirka 1900.

Fasongen på stakken ble hentet fra en brudekjole fra Lekangsund på Sør-Senja. Bunadnemnda hadde sendt ut forespørsler til alle lokallagene, og fra dette laget kom det svar om en slik brudekjole, et sjal og ei trøye. Stakken er foldelagt med en køvirkning midt bak.

Det ble ikke funnet noe gammelt forbilde for bunadskjorta. Den har vanlig primærsnitt med rynking rundt halskragen. Det er hvitsøm på halskrage og håndlinninger.

Bakgrunnen for forkleet er et fotografi fra andre halvdel av 1800-tallet, fra Dyrøya. Bunadforkleet lages i svart, mercerisert bomull, med hvite, vertikale striper langs ytterkantene og tilsvarende tverrstriper nederst.

Det er utarbeidet to hodeplagg til bunaden. Det ene er ei silkelue med rundet pull som er rynket til et glatt framstykke. Slike rynkeluer ble brukt over store deler av landet fra begynnelsen av 1800-tallet. Lua til bunaden har utgangspunkt i et fotografi fra Kvæfjord. Den lages i svart silke eller moaré av kunstfiber, og har en hvit blonde langs framkanten. Lua har knyteband til å feste under haka, men mange velger å la banda henge ned.

Det andre hodeplagget er en såkalt capothatt, som var et stasplagg brukt mot slutten av 1800-tallet. Dette hodeplagget har utgangspunkt i et bevart plagg fra Lekangen på Sør-Senja, og lages også i svart silke. Hodeplagget har et glatt pannestykke som fortsetter bakover og knytes i nakken. Til pannestykket er det festet et trekantet stykke stoff som ligger som en skautesnipp over håret. På toppen er det dekorert med ei svart sløyfe og langs framkanten har pannestykket en hvit blonde.

Planen var å lansere halstørkle til bunaden allerede i utgangspunktet, men det var dårlig tilgang til slike på 1970-tallet. Derfor ble det lagd et alternativ av stripet, mercerisert bomull – et tilnærmet rektangulært stoffstykke som ble lagt rundt nakken og krysset i halsen foran og festet med ei nål.

Den seinere tida har det imidlertid igjen kommet silketørklær i produksjon, og i dag forhandles bunaden også med slike. Det fins mange ulike mønstre og farger å velge i, men tørkleet skal være uten frynser, cirka 70 × 70 centimeter stort. Det knytes enten i sløyfe innenfor skjortekragen, eller utenpå skjortekragen slik at knuten kommer mellom halsnåla og sølja. Endene puttes i så fall innenfor livet.

Som ytterplagg er det lagd en kep. Den har utgangspunkt i ei skulderhette som er forlenget til en kep som rekker til over hendene. Den lages i svart ullstoff, og er dekorert med svarte band langs ytterkantene. På hetta er det pynt av svarte silkeband og frynser. Kepen er fôret med rødt.

Bunadnemnda har også rekonstruert et strikket sjal som brukes til bunaden.

Det er utarbeidet eget sølv til bunaden, av gullsmedmester Yngvar Kristiansen i Tromsø. Det er fritt komponert med utgangspunkt i noen gamle sølvknapper ved Tromsø Museum. Sølvet består av ei halsnål, ei større bringesølje, mansjettknapper, knapper til livet, og i seinere tid er det også lagd ørepynt.