Befolkningen på Trinidad besto av flere arawakstammer da Columbus' tredje ekspedisjon ankom øya i 1498. I 1532 utnevnte Spania en guvernør. Det ble opprettet sukkerplantasjer hvor indianerbefolkningen på kort tid ble utryddet grunnet brutale arbeidsbyrder. De ble deretter erstattet med afrikanske slaver. Den spanske interessen for Trinidad var ellers minimal.

Tobago har skiftet koloniherrer oftere enn noen annen øy i Karibia. Under spansk herredømme på Trinidad var det likevel britiske, franske og nederlandske handelsskip som dominerte. På 1600-tallet hentet disse vesentlig tobakk. På 1700-tallet ble det satset på kakao.

Spania overga kolonien Trinidad til den britiske marine i 1797, og øya ble formelt britisk i 1802. I 1814 overtok britene også Tobago for godt. De to øyene ble slått sammen til én koloni i 1899. Da slaveriet ble avviklet i 1833, stimulerte britene til en betydelig immigrasjon av kinesere og indere. Kineserne forlot kolonien etter kort tid. Kolonien besto derfor hovedsakelig av indere og afrikanere, mens økonomisk og politisk kontroll tilhørte en liten hvit overklasse. I 1923 ble det gjort forsøk på å oppnå selvstendighet. Fra 1930-årene ble det satt i gang oljeproduksjon på Trinidad. Økonomisk utviklet Trinidad og Tobago seg derfor sterkere enn det øvrige Karibia. Amerikanske oljeselskaper har hatt stor innflytelse på økonomien og politikken. I 1945 fikk øyene indre selvstyre, og i 1956 ble lederen for det konservative People's National Movement (PNM), Eric Williams, valgt til statsminister. Trinidad og Tobago utgjorde en viktig del av Den vestindiske føderasjonen fra 1958 til selvstendigheten i 1962.

Williams satte sitt preg på politikken som statsminister helt til sin død i 1981. PNM er fremfor alt et parti for den svarte befolkningen, som også dominerer oljesektoren i landet. Den indiske befolkningen arbeider hovedsakelig i sukkerproduksjonen. Blant de best kjente trinidadere er Stokeley Carmichael, som ble berømt i USA med Black Power-bevegelsen. I 1970 gjorde denne bevegelsen seg også gjeldende på Trinidad. Da deler av hæren sluttet seg til opprøret ble det innført unntakstilstand, og Williams truet med å be amerikanske tropper om å intervenere. I 1975 ble United Labour Front (ULF) opprettet, og partiet klarte det som Williams aldri hadde klart: å bygge bro mellom de svarte oljearbeiderne og de indiske sukkerrørskapperne. Året etter hadde ULF allerede en tredjedel av plassene i nasjonalforsamlingen. Mens store deler av Karibia beveget seg politisk mot venstre mot slutten av 1970-årene, forble Trinidad og Tobago en konservativ bastion under Williams. Etter hans død i 1981 overtok George Chambers. Ved valget i 1986 tapte PNM for første gang på 30 år til fordel for opposisjonskoalisjonen National Alliance for Reconstruction (NAR) med Arthur Napoleon Robinson som statsminister.

Nytt valg ble avholdt i 1991 og brakte PNM tilbake med full kraft mens NAR ble utradert og redusert til et parti med støtte på Tobago. Patrick Manning ble landets nye statsminister. Etter et økonomisk oppsving i midten av 1990-årene, satset Manning på nyvalg. Til tross for flest stemmer, ble PNM skjøvet til side av en ny koalisjon, og Basdeo Panday fra United National Congress (UNC) formet ny regjering etter valget i 1995. UNC hadde en viktig koalisjonspartner i NAR som nå hadde autonomi for Tobago som viktigste programpost. Parlamentet stemte for opprettelsen av et Tobago House of Assembly; det første valget ble avholdt i desember 1996, og NAR vant 85 prosent av plassene. Tidligere statsminister Robinson ble landets president i 1997, etterfulgt av Maxwell Richards i 2003.

Valget i 2000 ga fornyet mandat til Basdeo og UNC, men kort etter gikk landet inn i en politisk turbulent periode med tre valg på tre år og et historisk – men ikke særlig vellykket – samarbeidsforsøk mellom UNC og PNM. Patrick Manning kom tilbake som statsminister i 2002. Basdeo ble i 2006 dømt for økonomiske misligheter.

Olje- og gassforekomstene gir landet en etter karibisk målestokk sterk, men sårbar, økonomi. Etter århundreskiftet slet man fortsatt med ettervirkningene av det internasjonale oljeprisfallet sist på 1980-tallet, i form av gjeldsbyrde og arbeidsledighet. Vold og gjengkriminalitet knyttet til narkotika utgjør et annet alvorlig problem, også med tanke på den økende satsingen på turistnæringen. På denne bakgrunn har landet, tross internasjonale protester, gjeninnført dødsstraff. I 2005 ble Trinidad og Tobago sete for en karibisk høyesterett, som er ment å skulle erstatte den britiske rettsmyndigheten i regionen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.