Trinidad og Tobago ble kolonialisert fra 1500-tallet, først av Spania, deretter hovedsakelig av Storbritannia. Britene overtok formelt Trinidad i 1802 og Tobago i 1814. De to øyene ble først administrert hver for seg, men slått sammen til én koloni i 1899. Trinidad og Tobago fikk indre selvstyre i 1945, og fra 1958 var øyene en del av Den vestindiske føderasjonen. I 1962 oppnådde øyene selvstendighet.
Trinidad og Tobagos historie
Den opprinnelige befolkningen på Trinidad ble raskt utryddet og erstattet med afrikanske slaver da europeerne kom på 1500-tallet. Slaveriet ble avviklet i 1833, og de tidligere slavene ble da en del av en arbeidende underklasse, sammen med importerte arbeidere fra India. Over 30 prosent av Trinidad og Tobagos nåværende befolkning av afrikansk opprinnelse, etterkommere av slavene. På bildet er svarte arbeidere i gang med å transportere asfalt. Foto fra 1914.
Eldre historie
Den opprinnelige befolkningen på Trinidad besto av flere arawakstammer, de tidligste innvandret fra Sør-Amerika for minst 7000 år siden. Tobago var ubebodd i førkolonial tid.
Kolonialisering
Fra 1700-tallet ble det satset på kakaoproduksjon på Trinidad og Tobago. Bildet viser bearbeiding av kakaobønner ved tråkking. Foto fra 1914.
Av
Ukjent fotograf/Nationaal Museum van Wereldculturen.
Lisens:
CC BY SA 3.0
Gammelt vannhjul fra kolonitiden i Speyside nord på Tobago. Vannhjulet ble brukt som kraft for å utvinne sukker fra sukkerrør.
Kristoffer Columbus' tredje ekspedisjon ankom øya i 1498. I 1532 utnevnte Spania en guvernør. Det ble opprettet sukkerplantasjer hvor urbefolkningen på kort tid ble utryddet grunnet brutale arbeidsbyrder. De ble deretter erstattet med afrikanske slaver. Den spanske interessen for Trinidad var ellers minimal.
Tobago har skiftet koloniherrer oftere enn noen annen øy i Karibia. Under spansk herredømme på Trinidad var det likevel britiske, franske og nederlandske handelsskip som dominerte. På 1600-tallet hentet disse vesentlig tobakk. På 1700-tallet ble det satset på kakao.
Spania overga kolonien Trinidad til den britiske marine i 1797, og øya ble formelt britisk i 1802. I 1814 overtok britene også Tobago for godt. I 1889 ble Trinidad britisk kronkoloni. De to øyene ble slått sammen til én koloni i 1899. Da slaveriet ble avviklet i 1833, stimulerte britene til en betydelig immigrasjon av kinesere og indere. Kineserne forlot kolonien etter kort tid. Kolonien besto derfor hovedsakelig av indere og afrikanere, mens økonomisk og politisk kontroll tilhørte en liten hvit overklasse.
I 1923 ble det gjort forsøk på å oppnå selvstendighet. Fra 1930-årene ble det satt i gang oljeproduksjon på Trinidad. Økonomisk utviklet Trinidad og Tobago seg derfor sterkere enn det øvrige Karibia. Amerikanske oljeselskaper har hatt stor innflytelse på økonomien og politikken. I 1945 fikk øyene indre selvstyre, og i 1956 ble lederen for det konservative People's National Movement (PNM), Eric Williams, valgt til statsminister. Trinidad og Tobago utgjorde en viktig del av Den vestindiske føderasjonen fra 1958 til selvstendigheten i 1962.
Selvstendighet
Williams satte sitt preg på politikken som statsminister helt til sin død i 1981. PNM er fremfor alt et parti for den svarte befolkningen, som også dominerer oljesektoren i landet. Den indiske befolkningen arbeider hovedsakelig i sukkerproduksjonen. Blant de best kjente trinidadere er Stokely Carmichael, som ble berømt i USA med Black Power-bevegelsen. I 1970 gjorde denne bevegelsen seg også gjeldende på Trinidad. Da deler av hæren sluttet seg til opprøret, ble det innført unntakstilstand, og Williams truet med å be amerikanske tropper om å intervenere.
I 1975 ble United Labour Front (ULF) opprettet, og partiet klarte det som Williams aldri hadde klart: å bygge bro mellom de svarte oljearbeiderne og de indiske sukkerrørskapperne. Året etter hadde ULF allerede en tredjedel av plassene i nasjonalforsamlingen. Mens store deler av Karibia beveget seg politisk mot venstre mot slutten av 1970-årene, forble Trinidad og Tobago en konservativ bastion under Williams. Etter hans død i 1981 overtok George Chambers. Ved valget i 1986 tapte PNM for første gang på 30 år til fordel for opposisjonskoalisjonen National Alliance for Reconstruction (NAR) med Arthur Napoleon Robinson som statsminister.
1990-årene
Nytt valg ble avholdt i 1991 og brakte PNM tilbake med full kraft mens NAR ble utradert og redusert til et parti med støtte på Tobago. Patrick Manning ble landets nye statsminister. Etter et økonomisk oppsving i midten av 1990-årene satset Manning på nyvalg. Til tross for flest stemmer ble PNM skjøvet til side av en ny koalisjon, og Basdeo Panday fra United National Congress (UNC) formet ny regjering etter valget i 1995. UNC hadde en viktig koalisjonspartner i NAR, som nå hadde autonomi for Tobago som viktigste programpost. Parlamentet stemte for opprettelsen av et Tobago House of Assembly. Det første valget ble avholdt i desember 1996, og NAR vant 85 prosent av plassene. Tidligere statsminister Robinson ble landets president i 1997, etterfulgt av Maxwell Richards i 2003.
2000-tallet
Valget i 2000 ga fornyet mandat til Basdeo og UNC, men kort etter gikk landet inn i en politisk turbulent periode med tre valg på tre år og et historisk – men ikke særlig vellykket – samarbeidsforsøk mellom UNC og PNM. Patrick Manning kom tilbake som statsminister i 2002. Basdeo ble i 2006 dømt for økonomiske misligheter.
Olje- og gassforekomstene gir landet en etter karibisk målestokk sterk, men sårbar, økonomi. Etter århundreskiftet slet man fortsatt med ettervirkningene av det internasjonale oljeprisfallet sist på 1980-tallet, i form av gjeldsbyrde og arbeidsledighet. Vold og gjengkriminalitet knyttet til narkotika utgjør et annet alvorlig problem, også med tanke på den økende satsingen på turistnæringen. På denne bakgrunn har landet, tross internasjonale protester, gjeninnført dødsstraff. I 2005 ble Trinidad og Tobago sete for en karibisk høyesterett, som er ment å skulle erstatte den britiske rettsmyndigheten i regionen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.