Trefoldighetskirken (Oslo)

Trefoldighetskirken ligger til Akersgaten ved foten av Hammersborghøyden. Byens voldsomme vekst ved midten av 1800-tallet hadde gjort den gamle domkirken altfor liten, og den nye kirken ble bygget i utkanten av den daværende bybebyggelsen.

Bygningen er resultat av den første arkitektkonkurransen i Norge, avholdt i 1849. Alexis de Chateauneuf vant med et prosjekt som skulle føre til et av landets mest fremragende arkitekturverk fra 1800-tallet. Kirken er blant de ytterst få bygninger i Norge som har en plass i europeisk arkitekturhistorie. Chateauneuf var en fremstående arkitekt i Hamburg, men hadde også gjort seg gjeldende i London. Han hadde nære forbindelser med Christiania gjennom sin norske kone.

Allerede to år før konkurransen var han blitt konsultert om planene og leverte et utkast til en åttekantkirke med kuppel omgitt av en krans av gavler. I konkurranseutkastet ble denne plan formen utviklet videre til en kombinasjon med likearmet kors. Et forholdsvis dypt kor fikk plass i et eget utbygg.

Chateauneuf ble syk og forlot landet i 1850. Året etter overtok hans unge assistent og tidligere elev Wilhelm von Hanno (1826-1882) fra Hamburg som leder av byggingen, delvis i samarbeid med den eldre og mer erfarne Heinrich Ernst Schirmer. Av økonomiske grunner måtte planene reduseres slik at det endelige resultatet ble stilmessig noe tørrere med bruk av tyngre og mer forenklete former, men hovedkonseptet er det samme, med de monumentale, sammen komponerte volumene dominert av en høyreist kuppel med lanternin på midten. Klokkene fikk plass i to tårn på hver side av inngangsfløyen mot gaten.

Denne sammensatte formen har utvilsomt hatt stor betydning for den formvariasjonen man finner i norsk kirkearkitektur ved midten av 1800-tallet, til langkirkeformen ble nesten enerådende i 1860-årene. Bruken av upusset rød tegl var kjent fra gammelt av, men den fikk et nytt gjennombrudd i norsk kirkearkitektur med Trefoldighetskirken. Det samme gjaldt den gotiserende detaljeringen som hadde sitt utgangspunkt i den nordtyske gotikken. Andre norske kirker i tegl og med samme formspråk ble fullført før denne kirken, men det ser ut til at prosjekteringen av Trefoldighetskirken var først på begge disse områdene. Planene var fra første stund godt kjent blant toneangivende norske arkitekten.

Interiøret domineres av det store midtrommet med ribbehvelvet kuppel, som omkranses av høye søyler bundet sammen av galleribrystningene og den nedre etasjes murte veggpartier med mindre bueåpninger. Rundt sentralrommet ligger en omgang som i sin øvre del rommer gallerier. Alle overdekninger er utført som murte ribbehvelv – både i koret og over og under galleriet. Dette var en langt større påkostning enn vanlig i noen annen kirke i Norge på 1800-tallet.

Den røde teglen som er i et større format enn vanlig, dominerer også innvendig. Den var i 1870 blitt pusset med grå kalkpuss som ble fjernet ved en omfattende restaurering til kirkens 100 års-jubileum. Da fjernet man også det opprinnelige gulvbelegget av asfalt som man trodde var en senere avretting. Det lå på et lag løsbrent teglsten av samme format som i veggene. Man mente det var nedslitt, så man fjernet det også. Denne stenen kunne imidlertid brukes til å reparere store skader i murverket etter tidligere innslissing av elektrisk anlegg. Som nytt gulvbelegg la man teglfliser som altså ikke har tradisjon i denne kirken.

Hvelvene og en del mindre søyler ble ved restaureringen behandlet som opprinnelig med et tynt lag grå kalkfarge. Søylenes gotiske findetaljerte bladkapiteler har alle forskjellig ut forming tegnet av von Hanno, som personlig hugget flere av dem. De er utført i en gulaktig, importert sandsten. Også utvendig er det mange detaljer i huggen sten, men der i enklere former og utført i mer klimabestandig granitt.

Inventaret ble påkostet og utført av landets fremste kunstnere. Altertavlen fikk trolig den rikest utformete nygotiske innramningen i noen norsk kirke. Maleriet som viser Jesu dåp, ble utført av Adolph Tidemand på hans atelier i Düsseldorf først i 1868. Det ble raskt blant de mest populære altertavlemotivene og det finnes i mange kopier over hele landet. Prekestolen med lydhimling er utført i sjeldent rik nygotikk. Det samme preger orgelet fra 1858, utført av Claus Jensen, men med fasade trolig tegnet av von Hanno.

Ved restaureringen i 1958 var den opprinnelige ådringen i så god stand på dette inventaret at den kunne beholdes som den var. Annet treverk i galleribrystninger, benker og lignende ble malt opp igjen i sine opprinnelige farger, det meste i eikefarge.

De to kronete nisjene i altertavlens ramme fikk sine planlagte apostelfigurer, Paulus og Peter, skåret i tre av skulptøren Olaf Glosimodt i 1867. Døpefonten i marmor er formet som en stående engel med muslingformet døpefat utført av skulptøren Julius Middelthun i 1863. Emanuel Vigelands eiendommelige, korsformete lysekrone med en engel som holder Jesusbarnet i armene, kom til i 1924.

Trefoldighetskirken sto i mange år med store taklekkasjer og ble en tid stengt på grunn av rasfare fra hvelvene. Etter omfattende reparasjoner og utskifting av kuppelens koppertekking ble kirken gjenåpnet i 1997.

• Den norske kirke
• arkitektur i Norge