Transplantasjonsloven er delt inn i tre hoveddeler, 1) transplantasjon, 2) sykehusobduksjon og 3) avgivelse av lik.

Transplantasjonsloven trådte i kraft 1. januar 1974 og ble sist endret i 2008. 

Transplantasjonsloven regulerer transplantasjon som innebærer overføring av vev eller organer fra ett menneske til et annet menneske.

For at transplantasjon skal kunne skje er det i transplantasjonsloven satt opp bestemte vilkår i loven § 1. Det kreves for det første et skriftlig samtykke. Det kreves for det andre at inngrepet ikke medfører noen nærliggende fare for giverens liv eller helse. I tillegg kreves det at giveren er fylt 18 år for å kunne avgi samtykke. Når særlige grunner tilsier det kan også personer under 18 år samtykke når verge og foreldrene (eller andre med foreldreansvar og omsorg) også er enige.

For barn under 12 år og for personer som på grunn av manglende evne ikke kan avgi eget samtykke kan fornybart vev tas ut når det 1) ikke finnes aktuelle givere som kan samtykke, 2) når mottakeren av vevet er i veldig nær familie, 3) transplantasjonen må antas å være nødvendig for å redde mottakerens liv, 4) det samtykkes fra både foreldre og verge og 5) giveren motsetter seg ikke transplantasjonen.

Legene må opplyse om hva transplantasjonen innebærer og forvisse seg om at giveren har forstått hva opplysningene innebærer.

Når en person er død er det færre vilkår som skal være oppfylt for at organer og annet biologisk materiale kan tas til behandling av sykdom eller skade hos et annet menneske. Dette kan skje når den som er død skriftlig eller muntlig har bestemt at det er i orden. Har den døde ikke nevnt noe om dette mens vedkommende var i live, kan organer og annet biologisk materiale likevel tas fra den avdøde med mindre han eller hun eller avdødes nærmeste familie har sagt imot det, eller det er grunn til å tro at det er imot den dødes eller hans nærmeste sitt livssyn, eller dersom det er andre grunner som gjør at dette ikke bør skje.

Transplantasjonsloven har videre bestemmelser om prosedyrer ved transplantasjon av avdød i § 4, samt hvilke sykehus som kan foreta transplantasjon i § 5.

Bruk av blod og mindre hudpartier kan skje uten at vilkårene i transplantasjonsloven er oppfylt (§ 6). Overføring av levende biologisk materiale fra dyr til mennesker er ikke tillat (§ 6 a).

Obduksjon innebærer å åpne lik for å kunne undersøke årsaker til sykdom eller å fastslå dødsårsak. Sykehusobduksjon kan som hovedregel skje når medisinske grunner tilsier det, og den døde er på et sykehus, en sykestue, fødestue eller sykehjem ifølge transplantasjonsloven § 7. Har den døde eller nærmeste familie sagt at han eller hun ikke ønsker obduksjon eller det er andre særlige årsaker til at obduksjon ikke skal skje av den døde så er det ikke tillatt å obdusere den døde. Normalt skal det være gått 8 timer etter at døden inntraff og den dødes familie må ha blitt fortalt om dødsfallet før obduksjon kan skje. Men skulle det være helt spesielle grunner til at obduksjon bør skje for å få klarhet i hva som forårsaket døden så raskt som mulig så kan det obduseres uten å ta hensyn til de vilkår loven stiller opp.

Fostervev er celler og vev fra fostre som er abortert av kvinner som ikke ønsker å bære fram barnet. Man kaller dette provosertaborterte fostre (§ 8 a).

Vev fra provoserte aborter vurderes som verdifullt materiale. Fostervev er på grunn av sine spesielle egenskaper uerstattelig på enkelte områder innen medisinsk forsk­ning

Transplantasjonsloven har særlige regler om bruk av fostervev. Fostervev kan ifølge transplantasjonslovens § 8 b -c bare brukes til medisinsk forskning, diagnostikk, fremstilling av vaksine og behandling. Dersom fostervev skal brukes til medisinsk forskning, diagnostikk eller fremstilling av vaksine tillates det kun når det ikke finnes likeverdige metoder. Dersom fostervev skal brukes til behandling kan det bare skje dersom det er til behandling av alvorlig sykdom eller skade og andre behandlingsformer har begrenset effekt. Bruk av fostervev til behandling og forskning skal godkjennes av departementet.

Formidling av fostervev skjer gjennom en fostervevsbank. Før fostervev kan avgis til en fostervevsbank skal det innhentes skriftlig samtykke fra kvinnen som aborterer og dette samtykket kan først innhentes etter at beslutningen om abort er tatt. Kvinnen skal informeres om mulig bruk av fostervevet og et samtykke fra henne er bare gyldig dersom det avgitt etter at slik informasjon er gitt.

Departementet godkjenner fostervevsbanker og det er fostervevsbankene som foretar all innsamling, lagring og utlevering av fostervev. Kvinnen som aksepterer at fostervevet brukes skal ikke vite hvem som får det og den som får det får ikke hvite hvem det kommer fra, kun at det er fra et abortert foster. Temaet og handlingene knyttet til forskning og bruk av fostervev er etisk vanskelig og helsepersonell som ønsker å reservere seg for å delta i slik behandling kan gjøre det.

Avgivelse av lik

Til undervisning og forskning i anatomi og andre medisinske fag ved universiteter og andre læresteder benyttes lik. Lik av personer som har fylt 18 år og har skriftlig bestemt at liket deres kan brukes til undervisning og forskning kan avgis til dette. Det kan også lik som er i det offentliges varetekt når nærmeste familie av den døde samtykker eller ikke påtar seg å besørge gravferd for den døde, med mindre man må anta at det ville være imot avdødes syn eller pårørende av avdøde setter seg imot det.

Kommersiell utnyttelse av organer, celler og vev fra mennesker er forbudt. Det er straffbart å beslutte å ta ut organer eller annet biologisk materiale uten at lovens vilkår foreligger. 

Se også Transplantasjon - lovgivning

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.