transplantasjonsloven

Transplantasjonsloven regulerer transplantasjon, det vil si overføring av celler, vev eller organer fra ett menneske til et annet menneske.

Donor er i loven forklart som en person som gir organ, celler eller vev til bruk i behandlingen av et annet menneske. En donor kan være en levende person, men også en død person.

Formålet med transplantasjonsloven er å sikre best mulig tilgang på organer, celler og vev som kan brukes til å behandle andre mennesker. Videre er det et formål å sikre respekt for det mennesket som avgir organer (donor) og at hensynet til de pårørende er ivaretatt. Det er også et formål med loven å forebygge og kjempe mot at menneskeorganer blir brukt i handel.

Det er de regionale helseforetakene som skal sørge for at alle potensielle donorer innen sin helseregion både kan vurderes og gis mulighet til å avgi organer. Videre skal de regionale helseforetakene sørge for etterlevelse av de krav som følger av transplantasjonsloven og forskriftene som følger loven.

Organdonasjon fra levende personer kan bare skje ved samtykke. Et slikt samtykke må være skriftlig. Samtykket kan også tas tilbake. Personer som har fylt 18 år har rett til å samtykke til å være donor.

Legene må opplyse om hva transplantasjonen innebærer og forvisse seg om at giveren har forstått hva opplysningene innebærer.

Donasjon fra levende mennesker kan bare skje dersom inngrepet kan gjøres uten at det er fare for helsen til den som avgir organer, celler eller vev.

For barn mellom 12 år og 18 år kan uttak av organ, celler og vev bare skje når det er særlige gode grunner til dette, for eksempel at det er nødvendig for å redde livet til den som skal motta organet, og at det er en sterk tilknytning mellom donor og den som mottar organer, celler eller vev.

Dersom barn under 12 år skal vurderes som donor er det ekstra strenge vilkår i loven for å tillate dette, blant annet må det kun dreier seg om uttak av fornybart vev (vev som danner seg på nytt etter donasjon), at det ikke finnes en donor med samtykkekompetanse som kan donere, og at donasjon er nødvendig for å redde livet til mottakeren. De samme strenge vilkårene gjelder når det er tale om at voksne som ikke selv kan samtykke til organdonasjon på grunn av manglende samtykkekompetanse skal vurderes som donor, og uttak av organer, celler og vev kan aldri skje dersom de motsetter seg dette.

Når en person er død er det færre vilkår som skal være oppfylt for at organer, celler og vev kan tas til behandling av sykdom eller skade hos et annet menneske. Dette kan skje når den som er død skriftlig eller muntlig har bestemt at det er i orden. Personer som har fylt 16 år, har rett til å samtykke til at donasjon av organ, celler og vev kan gjennomføres etter deres død. For personer som dør uten å ha gitt skriftlig samtykke til organdonasjon, så kan donasjon likevel gjennomføres dersom det ikke er forhold som tilsier at den avdøde ville ha motsatt seg organdonasjon. Når donor er død så skal de pårørende bli spurt om det var forhold som tilsa at donor ikke ville ha samtykket til organdonasjon.

Dersom en av de nærmeste pårørende til den som er død nekter organdonasjon kan organdonasjon ikke gjennomføres. Donasjon kan heller ikke gjennomføres dersom det ikke er mulig å få kontakt med de pårørende eller når den som er død ikke har pårørende.

Transplantasjonsloven har videre bestemmelser om tildeling av organer, celler og vev og en rekke andre regler av ulik karakter, blant annet forbud mot kommersiell utnytting, forbud mot transplantasjon fra dyr til menneske og om straff for overtredelse av sentrale bestemmelser i loven.