Transilvania var i årene omkring Kristi fødsel del av det dakiske kongedømmet, som i 106 e.Kr. ble erobret av Romerriket under keiser Trajan. Den romerske provinsen Dacia bestod til ca. 275, da romerne trakk seg ut.

I de følgende århundrer ble Transilvania invadert av en rekke folkeslag, som gotere, hunere, gepider, avarer, slavere, petsjeneger, kumaner og mongoler. Størst betydning fikk ungarerne (madjarene). Ungarske konger la på 1000-tallet under seg lokale fyrstedømmer som var under utvikling. Deres etniske karakter er uviss.

For å befeste sitt herredømme i Transilvania, inviterte ungarske konger på 1100- og 1200-tallet tyske nybyggere til å slå seg ned mot å få privilegier. En annen folkegruppe som innvandret på denne tiden, var szeklerne. De står ungarerne svært nær, og var organisert som grensevakter. Også Den tyske orden var en kort tid invitert til Transilvania (1211–1225), men kom snart i konflikt med den ungarske kongen.

Ungarske historikere hevder at hele den romaniserte befolkningen fulgte med til sør for Donau da den romerske hæren og administrasjonen trakk seg ut av Dacia, slik at ungarerne blir en eldre befolkningsgruppe i Transilvania enn rumenerne, som påstås å ha innvandret etter at det ungarske herredømmet var etablert. Rumenske historikere hevder på sin side at det i det fjellrike Transilvania var gode muligheter for en kontinuerlig bosetning fra Romerrikets tid, og at Transilvania ikke var tomt og herreløst da de ungarske erobrerne kom.

Ned gjennom århundrene var det tre anerkjente «nasjoner» i Transilvania: ungarerne, szeklerne og sachserne (tyskerne). Unionen mellom disse tre ble stadfestet i en traktat i 1437. Rumenerne var ikke godkjent som egen «nasjon» og var uten politiske rettigheter. De var alt overveiende bønder, mens de anerkjente nasjonene hadde større innslag av godseiere og byborgere.

Etter at Ungarn var slått av osmanene (tyrkerne) i slaget ved Mohács 1526, ble Transilvania i 1541 et selvstendig fyrstedømme under osmansk overhøyhet.

Landet hadde på slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet en økonomisk og kulturell blomstringstid og ble ansett som et sentrum for protestantismen i Øst-Europa, med stor grad av religiøs toleranse. For å beholde den uavhengige statusen ble keiseren i Wien forsøkt spilt ut mot sultanen i Istanbul, men i 1691 ble Transilvania en habsburgsk kronprovins, direkte underlagt keiseren og uavhengig av Ungarn. Sterke ungarske krefter i Transilvania arbeidet for å få slutt på dette, og under 1848-revolusjonen gav de sin støtte til opprørerne i Ungarn. Rumenerne fikk nei av ungarerne på sine ønsker om nasjonale rettigheter, og støttet derfor keiseren.

Da revolusjonen var slått ned, ble Transilvania skilt fra Ungarn igjen og gjort til kronland under keiseren. Det varte til 1867, da keiserriket ble omdannet til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Transilvania ble da en del av Ungarn.

Det skjedde en betydelig økonomisk utvikling. Etter hvert begynte også en kraftig madjariseringspolitikk. Da Østerrike-Ungarn ble slått i første verdenskrig, erklærte den rumenske flertallsbefolkningen i Transilvania 1. desember 1918 forening med kongeriket Romania, noe som ble godkjent ved fredsavtalen i Trianon i 1920.

I 1940 fikk Ungarn ved tysk og italiensk mellomkomst tilbake en del av Transilvania (vesentlig i nord), men hele landskapet ble tilbakeført til Romania etter krigen (Parisfreden 1947).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.