Torshovkomplekset

Kommunen regnet med at det gjennomsnittlig ville bo 4 personer per leilighet, som ville ha gitt cirka 7000 beboere, men trangboddheten ble større. Alle rom ble i større eller mindre grad benyttet til å sove i. Foreldre og barn sov ofte i samme rom, og hadde man flere barn, måtte kjøkkenet også tas i bruk. For de med dårligst råd, ble utleie av rom også en løsning, noe Oslo kommune var innforstått med. Mange familier hadde mange barn, og det var vanlig at det bodde fire, fem barn i hver leilighet.

Leilighetene fulgte Osloplanen, med hovedvekt på ett- og torommere; ettrommere ned mot cirka 18 m², torommere på 42–52 m² og trerommere på 70 m². I tillegg kom boder i kjellerne og store tørkeloft. De kommunale gårdene hadde en betydelig høyere teknisk standard enn de gamle leiegårdene. Nå slapp man å gå ut i trappa eller ned i gården for å gå på do. Oppvarming skjedde i ved-/koksovner mens belysningen var elektrisk. Rommene er «generelle», på cirka 4,5 × 4,5 meter, noe vi kjenner igjen fra de gamle bygårdene, hvilket er et resultat av bærende yttervegger og midtbæring som gir et spenn på vel fire meter. Illustrasjon av Oslo-planen

Boligene ble tildelt av Oslo kommunes leiegårdskontor. For i det hele tatt å få stå på listen måtte en rekke krav være innfridd. Man måtte ha hjemstavnsrett i Kristiania og være gift, eller forlovet. Søkeren måtte ha en bekreftelse fra arbeidsgiver på at han tjente nok til å betale husleia, og på at familien var «ordentlig». Det måtte legges frem en utøysattest som bekreftet at alle familiemedlemmer og deres klær og møbler var fri for utøy og lus. Toalettpapiret var inkludert i husleia. Store familier som trengte mer papir, måtte betale ekstra.

De romslige og lyse gårdsrommene ga plass til lek, opphold, tørkestativ, søppelkasser, planter og trær. De var en slående kontrast til bakgårdsbebyggelsen på Grünerløkka og andre boligområder fra 1890 årene. Arkitekturen er nøktern, påvirket av en nasjonalt tilpasset jugendstil, med fine menneskelige dimensjoner. Grepet med den sentrale plassen med fontene og oksestatue samler området, og gir det en egen identitet. Parken, som fikk sin egen paviljong i 1924, er Torshovbyens midtpunkt.

• sosial boligbygging i Norge