Tom Wolfe var en forfatter og journalist fra USA. Han anses som en av de fremste representantene for den såkalte «new journalism». Nyjournalistikken kjennetegnes av en personlig utfordrende, ordrik og billedrik stil og bruk av litterære virkemidler. Stilen har siden begynnelsen av 1960-tallet hatt stor betydning for amerikansk og internasjonal journalistikk. I sitt skjønnlitterære forfatterskap forente Wolfe en utpreget sans for hverdagsspråk med en sterk kritikk av USAs kultur og samtid.

Tom Wolfe ble født i Richmond, Virginia, hvor hans far var professor i landbruksvitenskap og hans mor var hagedesigner. Han studerte ved Yale University hvor han tok en doktorgrad i USA-studier i 1957. Han fikk sin første jobb som journalist i avisen The Springfield Union, før han i 1959 skiftet til The Washington Post og ble ansvarlig for dekningen av Latin-Amerika. I 1962 ble han ansatt i The New York Herald Tribune, hvor han for alvor slo igjennom og ble en anerkjent lokalreporter.

I 1978 ble han gift med Sheila Berger som var kunstnerisk leder i Harper’s Magazine, og de fikk to barn sammen. Tom Wolfe døde i New York i 2018, 88 år gammel.

Wolfe ble på begynnelsen av 1960-tallet kjent for sine journalistiske artikler om det sosiale livet i noen av USAs mer særpregede miljøer, som den nye surfekulturen, hippiebevegelsen og New Yorks overklasse. Det var spesielt Wolfes form som vakte oppsikt. Hans bruk av skjønnlitterære virkemidler var med på å danne grunnlaget for det som senere ble kalt «new journalism» (nyjournalistikk), som utviklet seg fra starten av 1960-tallet med Wolfe som en av de fremste bidragsyterne, sammen med blant andre Truman Capote, Norman Mailer, Joan Didion og Gay Talese. Mange av de mest innflytelsesrike tekstene fra starten av perioden med nyjournalistikk ble senere samlet i antologien The New Journalism (1973), som Wolfe redigerte sammen med Edward Warren Johnson.

I stedet for å tilstrebe objektivitet, ga Wolfe plass til språklig eksplosivitet og villskap gjennom å vise det enkelte menneskes og den enkelte gruppes språklige særegenheter. Samtidig var det også viktig for Wolfe å vise frem andres innbilskhet og blindhet – for eksempel 1970-tallets generelle egoisme, noe han beskrev som «the 'me' decade», og 1980-tallets jappetid.

Wolfes første bok, essaysamlingen «The Kandy-Kolored Tangerine-Flake Streamline Baby» (1965), samlet blant annet en reportasje fra Las Vegas, portretter av populærkulturelle ikoner og en beskrivelse av billøpet NASCAR og stjernen Junior Johnson. Her blir mange av de sentrale temaene for Wolfes forfatterskap berørt, som blant annet betydningen av status og utviklingen av særegne subkulturer. Boken ble godt mottatt og la grunnlaget for Wolfes voksende stjernestatus.

Med essayet Syreprøven fra 1968 (originaltittel: The Electric Kool-Aid Acid Test, norsk oversettelse 1995) ble Wolfe for alvor berømt som skribent. I boken beskriver han forfatteren Ken Kesey og hans gruppe, «The Merry Pranksters», som ville endre verden gjennom bruk av stoffer som LSD og cannabis. Kesey blir i boken fremstilt som en Kristus-lignende figur som er med på å åpne for den senere utvikling av hippiebevegelsen og for å grunnlegge ideen om motkultur som et alternativ til samfunnet. I Wolfes hender blir den veldig kritiske reportasjen til en romanliknende fortelling, som ble kritisert for nesten å være for fantastisk.

Wolfes sans for trender og hans evne til å sette navn på samfunnsutviklingen med enkle ordspill kom i fokus med de to essayene i Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers (1970), hvor han satirisk beskrev de velstående intellektuelle newyorkernes omfavnelse av den politiske bevegelsen «Black Panthers», og idiotiske byråkrater som forsøkte å avhjelpe fattigdom i San Francisco. Møtet mellom hvit skyld og svart vrede, blir på den ene side til trendy sosial bevissthet i form av «radical chic», og på den annen side til håpløs avmakt.

I boken The Right Stuff (1979) vender Wolfe seg mot et annet gjennomgående tema i sitt forfatterskap: mandig heroisme. Her forteller Wolfe om pilotene som var med på å utvikle overlydsfly og om de første amerikanske astronautene. Utgangspunktet til Wolfe var å spørre hvorfor noen ville sette livet på spill for å fly disse maskinene, og han forsøker å innsirkle styrken og motet hos pilotene. Boken ble en stor suksess og ble tildelt den høythengende prisen The National Book Award, og ble filmatisert i 1983.

Kunst, og da særlig litteratur, var en annen sentral interesse for Wolfe gjennom hele karrieren. Utviklingen av nyjournalistikk var også et svar på hva Wolfe så som litteraturens oppgivelse av samfunnet. Nå var det journalistikkens rolle å fortelle historier om virkeligheten som engasjerte folk, på samme måte som romankunsten tidligere hadde gjort.

Det var ikke bare litteraturen Wolfe kritiserte for å være menneskefiendtlig, men også billedkunsten, som han beskrev i The Painted Word (1975), og arkitekturen, som han analyserte i From Bauhaus to Our House (1981). For Wolfe hadde billedkunsten vendt ryggen til representasjon og realisme, og var i stedet blitt til en illustrasjon av konsepter og teorier. Wolfe kritiserte også moderne arkitektur for å være teorifokusert. I stedet for å bruke ornamenter og skape «hjemlige» bygg, designet arkitektene bygningene uten tanke på de som skulle bo og arbeide der, hevdet han.

Etter å ha kritisert den amerikanske skjønnlitteraturen i mange år, kastet Wolfe seg endelig ut i å skrive fiksjon, da han gikk i gang med det som senere ble til romanen Forfengelighetens fyrverkeri (originaltittel: The Bonfire of the Vanities, norsk oversettelse 1988). Boken kom ut første gang som føljetong i Harper’s Magazine i 1984–1985, og senere omskrev Wolfe romanen i en ny form. Da den endelig kom ut som bok i 1987 vakte den oppsikt og fikk stor anerkjennelse. Her var endelig den «store amerikanske romanen», som beskrev og kritiserte jappetiden, raserelasjoner og egoisme, alt sammen i en realistisk stil og likevel i et eksperimenterende språk. Romanen ble en enorm suksess og ble senere filmatisert (1990).

Wolfe fortsatte sin kritikk av samtidens litteratur i essayet «Stalking the Billion-Footed Beast» (1989), som også var et forsvar for Wolfes roman. Her sammenligner han sitt eget litterære ståsted med blant andre Émile Zola og 1900-tallets realister, som ifølge Wolfe interesserte seg for å beskrive og endre samfunnet, i motsetning til samtidens anemiske og selvsentrerte amerikanske forfattere, hvis minimalisme og postmodernisme dyttet leserne fra seg.

Wolfes neste roman, En helstøpt mann, utgitt 1998 (originaltittel: A Man In Full (norsk oversettelse 1999) ble også en stor suksess. Den beveger seg rundt byutvikling og raserelasjoner i Atlanta, Georgia, og er på samme måte som The Bonfire of the Vanities et portrett av et helt samfunn med alle dets sammenviklede interesser og motsetninger.

Wolfe ble etter hvert ikonisk med sin hvite dress og sin gjennomførte stilfullhet. Han var New York-flanøren som gjorde alt på sin egen måte, og som elsket en god «fight». Kampviljen kom også til uttrykk i Wolfes siste essaysamling, Hooking Up (2000), hvor han angrep Norman Mailer, John Irving og John Updike for deres kritikk av En helstøpt mann – og gjentok sitt mantra om forfatternes manglende interesse for verden omkring dem.

Med tiden mistet Wolfe litt av sin sans for samtiden, noe som ble tydelig i romanen Jeg er Charlotte Simmons, utgitt 2004 (originaltittel: I Am Charlotte Simmons, norsk oversettelse 2005), som omhandlet unge studenters liv på et amerikansk college – og forsøker å beskrive kjønnsproblematikk og generasjonskonflikter. Romanen fikk en noe blandet mottakelse. Selv om Wolfe har et undersøkende blikk på amerikansk kultur og samtid, så var ikke den kritiske brodden like skarp som tidligere.

Det samme gjelder Wolfes siste roman, Back to Blood (2012). Den utspiller seg i Miami, Florida og tar opp mange av de samme temaene som Wolfe tidligere har beskrevet; raserelasjoner, korrupsjon og kampen for makt og status.

  • The Bonfire of the Vanities (1987) – Utgitt på norsk som Forfengelighetens fyrverkeri (1988), oversatt av Kari Risvik.
  • A Man In Full (1998) – Utgitt på norsk som En helstøpt mann (1999), oversatt av Isak Rogde og Hege Mehren.
  • I Am Charlotte Simmons (2004) – Utgitt på norsk som Jeg er Charlotte Simmons (2005), oversatt av Isak Rogde og Hege Mehren.
  • Back to Blood (2012).
  • The Kandy-Kolored Tangerine-Flake Streamline Baby (1965).
  • The Electric Kool-Aid Acid Test (1968) – Utgitt på norsk som Syreprøven (1995), oversatt av Dag Heyerdahl Larsen.
  • The Pump House Gang (1968).
  • Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers (1970).
  • The New Journalism (1973) (redigert sammen med Edward W. Johnson).
  • The Painted Word (1975).
  • Mauve Gloves & Madmen, Clutter & Vine (1976).
  • The Right Stuff (1979).
  • In Our Time (1980).
  • From Bauhaus to Our House (1981).
  • The Purple Decades (1982).
  • Hooking Up (2000).
  • The Kingdom of Speech (2016).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.