Tom Sandberg (fotograf)

Fra 1973 til 1976 studerte Sandberg fotografi ved Trent Polytechnic i Nottingham, England. Her var vel anerkjente fotografer som amerikanerne Thomas Joshua Cooper og Minor White og engelskmennene John Blakemore og Paul Hill lærere. Dag Alveng og Per Berntsen var andre norske fotografer ved Trent. Sammen kom de tilbake til Norge med en ny kunstnerisk illusjon og bagasje, preget av den engelske og amerikanske fototradisjonen med en mer subjektiv, fri og personlig tilnærming til fotografiet. På syttitallet var den dokumentariske stilen dominerende innenfor fotografiet i Norge.

I 1977 kunne Norges første visningssted for fotografisk kunst, Fotogallleriet, åpne dørene. Sandberg, Alveng og Berntsen hadde blant annet sammen med de amerikanske fotografene Jamie Parslow og Jim Bengston (begge bosatte i Oslo) arbeidet iherdig for å utvikle et kunstfaglig fotomiljø og et galleri for et fritt og ikke-kommersielt fotografi. En gammel potetkjeller i Oscarsgate 50A ble starten på Fotogalleriet, som med kun korte avbrekk har eksistert i mer enn 40 år. I dag holder de til i Møllergata 34 i Oslo.

5. september 1977 åpnet galleriet sin første utstilling med engelsk fotografi av Raymond Moor og Paul Hill. Galleriet hadde høye ambisjoner, og kunne tidlig introdusere store stjerner fra den internasjonale fotografhimmelen, slike som Alfred Stieglitz, Edward Weston, Diane Arbus og Christer Strömholm, til et norsk publikum. Fotogalleriet var svært viktig for etableringen av fotografiet som kunstnerisk uttrykk i Norge, og som sentral arena for visning av norsk og internasjonal fotokunst, med alle sine varierte praksiser. Også opprettelsen av fotografenes kunstnerorganisasjon Forbundet Frie Fotografer (FFF) i 1974 spilte en vesentlig rolle for fotografiets aksept som kunstform. Sammen med Fotogalleriet arbeidet de med å skille det frie fotografiet fra det kommersielle.

Motivene hos Sandberg er gjenkjennbare, og det er også gjerne uttrykket. En noe grovkornet svart hvitt film (400 ASA) og en smule hard fremkalling og kopiering på matt baryttpapir resulterte i en røff fotografisk gjengivelse der stofflighet, form og sanselighet går opp i en høyere enhet. Han arbeidet alltid med én type film og én type framkallervæske, og kopierte bildene på matt papir. Bare ved enkelte anledninger brukte han digitale metoder. Tro til den modernistiske tradisjonen, med dyrking av medienes spesifikke egenskaper, framstår bildene som estetisk sofistikerte, men også som en dønn ærlig og «sann» framstilling av det fotograferte. Det «rendyrkede» fotografiet, straight photography, viste hele negativet og unngikk dramatiske effekter i mørkerommet. Sandberg jobbet konsekvent med disse holdningene gjennom hele sitt virke.

Musikk var ekstremt viktig for Tom Sandberg. Tidlig i karrieren hadde han samarbeidsprosjekter med musikere og tok også oppdrag for musikkbladet Ballade. Her utviklet han et eget fotografisk språk i sine nære portretter av kjente personer. Flatene, porene og linjene ble til landskap i ansiktene. Det taktile slo mot betrakteren. Totalt usminket, men fulle av respekt og menneskelighet. Fotografiene av den polsk-norske nyveiv-musikeren og kunstneren Andrej Nebb (Holy Toy og De Press), den eksperimentelle amerikanske komponisten og teoretikeren John Cage og den gresk-franske komponisten Iannis Xenakis er bare tre av bildene som har etset seg inn i den kollektive hukommelsen.

Reflekser og spor i asfalt var motiver som overrasket og gjorde inntrykk, nyskapende og med en sterk visuell slagkraft. De enormt store formatene han laget kopier i, kan leses som refleksjoner over det fotografiske mediet selv; over fotografiets karakter og vesen. I spennet mellom lys og mørke skildret han eksempelvis fly på bakken, kvinnelig akt, skyer, folk i forbifarten på gata, landskap i by og natur, sigarettrøyk i oppløsning, og – ikke minst – sanselige og personlige bilder av datteren Marie. Et kjennetegn ved menneskene i bildene er at de enten er intenst fysisk til stede, eller studert i det de vender seg bort fra kameraet. Det poetiske og melankolske bildespråket gir en følelse av nærvær gjennom fravær; en sårbarhet og tristesse over tiden og øyeblikket som ikke lenger er, men som var.

Sandberg var en svært produktiv og virksom kunstner. I tillegg til norske museer og gallerier har bildene vært utstilt på viktige kunstinstitusjoner i utlandet: Moderna Museet i Stockholm, Künstlerhaus Bethanien i Berlin, Museum of Modern Art (MoMa PS1) i New York, Centre Georges Pompidou i Paris, og Galleri Nils Stærk i København, for å nevne noen.

Bildene er innkjøpt til en rekke samlinger – private og offentlige – i Norge og i utlandet. Her kan nevnes: Norsk kulturråd, Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo, Galleri Riis i Oslo, Astrup Fearnley Museet i Oslo. Videre finnes Sandbergs bilder blant annet også i Fotografiske Museet i Stockholm, Det Kongelige Bibliotek i København, Museum für Kunst und Bewerbe i Hamburg og Bibliothèque Nationale i Paris.

Portrettserien til Tom Sandberg ble i 2005 valgt ut på listen over Morgenbladets tolv viktigste kunstverk i perioden 1945 til 2005. Listen fikk navnet «En kanon etter Munch». Kriteriene for utvelgelse skulle blant annet være at verkene hadde gjennomslagskraft i samtiden, viktighet for ettertiden, samt kvalitet og interesse, sett med juryens øyne per 2005.

Tom Sandbergs fotografier ble også innkjøpt til private og offentlige utsmykninger, det vil si kunstprosjekter i offentlige rom.

I 2010 mottok han Anders Jahres kulturpris.

• Tom Sandberg i Norsk biografisk leksikon
• fotokunst

• Tom Sandberg på fotografi.no
• Tom Sandberg på kunstverket.no
• Tom Sandberg Foundation
• Tom Sandberg på Preus fotomuseum
• Fotogalleriet