Tierno Monénembo

Monémenbo flyktet til fots fra Guinea til Senegal under Ahmed Sékou Tourés autoritære styre i hjemlandet. Han studerte også i Elfenbenskysten før han reiste til Europa for å fullføre sin utdannelse. Han har vært universitetslærer i Frankrike og også undervist ved universiteter i Marokko, Algerie og på Cuba. Siden 2007 har han vært gjesteprofessor ved Middlebury College i Vermont, USA,

Som den eneste av de tidligere franske koloniene sør for Sahara valgte Guinea, da landet ble selvstendig, å stå utenfor fellesskapet av fransktalende land. Dette fellesskapet ble organisert i 1970 som Organisation internationale de la Francophonie» («Den internasjonale organisasjonen av fransktalende land»). Monénembo er uenig i at Guinea skal stå utenfor denne organisasjonen. Men han mener samtidig at Frankrike ikke skal ha noen lederrolle i den i forhold til de andre landene som også er med. Hvis Frankrike krever en slik lederrolle, viderefører man et skille som er preget av rester fra kolonitidens tenkesett.

Monénembo har også kommet med sterk kritikk av de politiske forholdene i Guinea etter uavhengigheten. Etter en rekke drap på sivile i september 2009 publiserte han et opprop i avisen Le Monde i Paris med tittelen La Guinée, cinquante ans d'indépendance et d'enfer («Guinea, femti år med uavhengighet og helvete»). Her oppfordret han det internasjonale samfunnet til å reagere kraftig mot forholdene i hans hjemland.

Monénembo debuterte som skjønnlitterær forfatter med romanen Les Crapauds-brousse (1979, «Krattskogpaddene»). Her er hovedpersonen en ung mann i en afrikansk storby som stadig blir mer preget av korrupsjonen i miljøet rundt ham. Monénembos neste bok, Les Écailles du ciel (1986, «Himmelens skjell») har trekk til felles med den pikareske romanen på 1700–tallet. Men den gir først og fremst uttrykk for forfatterens pessimisme vedrørende utviklingen i Afrika etter at de fleste landene der ble selvstendige. Denne boken ble tildelt «Det svarte Afrikas store litterære pris», som er en av de mest prestisjefylte litterære utmerkelsene på det afrikanske kontinentet.

Denne pessimismen preger også bøker som Un rêve utile (1991 «En nyttig drøm»), og Pelourinho (1995). «Pelourinho» er betegnelsen for en stolpe eller påle som afrikanske slaver ble bundet fast til når de skulle selges på markedene i Brasil. Ordet er derfor også brukt som betegnelse på slavehandel i sin alminnelighet. I romanen bruker Monénembo flere avanserte fortellertekniske grep for å skildre slavehandelen i all sin gru.

Monénembos neste bok, L'Aîné des orphelins (2000), «Den eldste av de foreldreløse» er en beretning knyttet til folkemordet i Rwanda på 1990–tallet. Boken handler om barna som hadde overlevd og som nå var uten voksne som kunne gi dem trygghet og retning i livet. Boken er meget tilbakeholden med hensyn til krigens grusomheter, og det er blitt sagt at siden boken bare antyder hvor fryktelig volden hadde vært, blir opplevelsen av den desto sterkere.

Tittelen på romanen Peuls (2004) er hentet fra et av navnene på en folkegruppe i de midtre delene av Afrika. På norsk er denne folkegruppen best kjent under navnet fulani. En viktig skikkelse i boken er en legendarisk middelalderkonge som kom fra denne folkegruppen. Peul–folket står også sentralt i Le Roi de Kahel (2008, «Kongen av Kahel»). For denne boken ble Monénembi tildelt den prestisjetunge Renaudot-prisen.

Blant Monénembos bøker som har fått mest oppmerksomhet, er Le Terroriste noir (2012, «Den svarte terroristen»). Dette er en biografi i romanform om fulanien Addi Bâ som kom til Frankrike ved begynnelsen av andre verdenskrig og som sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen. Det var nazistene som gav dette kallenavnet til denne mørkhudede lille mannen som det viste seg umulig å knekke ved hjelp av tortur.

Les coqs cubains chantent à minuit (2015, «Hanene på Cuba synger ved midnatt») er en roman med mange selvbiografiske elementer: En forfatter fra Afrika har reist til Cuba for å lete etter den grenen av sin familie som stammer derfra. Han møter et land som er fylt av livsglede, men der man også stadig aner nærværet av et meget autoritært styresett.

Monénembos seneste roman, Bled (2017), foregår i Algerie. Ordet bled betegner i Nord–Afrika områder som befinner seg langt fra kysten. Ordet har derfor fått en utvidet betydning: Et område som ligger avsides og er lite utviklet. Hovedpersonen i Bled er en ung algerisk kvinne som har fått barn med en franskmann. Men han har flyttet fra henne, så hun har brakt skam over familien sin. Ingen fordømmer henne sterkere enn hennes egen far, selv om det viser seg at også han har en fortid der mange hendelser er skambelagt.

Tierno Monénembos bøker har oppnådd stor anerkjennelse, og han regnes i dag som en av de viktigste franskspråklige forfatterne i Afrika. Han er en nyskaper både i innhold og form. Det er ofte blitt sagt om ham at bøkene hans i særlig grad forener en sterkt personlig livsopplevelse med en virkelighetskildring som er allmenngyldig. Det er også viktig at han formidler historien til kontinentet han kommer fra på en annen måte enn slik europeerne ofte har fortalt den, og på en måte som gjør den særlig aktuell for dagens afrikanere.

• Guineas litteratur
• Frankrikes litteratur