Thomas Ziehe (f. 1947) er professor ved Institutt for utdannelsesvitenskap, Leibnitz Universität Hannover siden 1993, og har vært opptatt av hvordan barn og ungdoms sosialisering har fått nye dimensjoner på grunn av samfunnsforandringer. Ziehes hovedtemaer er ungdomsforskning, kulturteori og kunnskapssosiologi. Han er opptatt av mønstre i kulturen. Ziehes forfatterskap har hatt innflytelse på pedagogikk og skoletenkning i Skandinavia og Tyskland.

Fra skjebnesamfunn til valgsamfunnSkjematisk satt opp beskriver Ziehe en samfunnstilstand før og etter 1970 ("skjebnesamfunnet") der enkeltmennesket i større grad er uavhengig av kulturtradisjoner, og en ny samfunnstilstand etter 1970 ("valgsamfunnet") der identitet mer skapes enn arves, og der foreldre ikke lenger øver så sterk innflytelse på barn og ungdoms sosialisering.I "valgsamfunnet" blir ytelse etter hvert erstattet av nytelse, og et kontinuerlig tradisjonstap utsetter barn og ungdom for en større grad av verdirelativisme. Oppveksten preges av ambivalens i verdispørsmål, og krever mer selvrefleksjon og verdivalg. Ziehe hevdet altså at det har skjedd forandringer i ungdomskulturen og i unges mentalitet. Disse forandringene var etter Ziehes mening så dyptgående at han ville snakke om en "ny sosialiseringstype". Symptomene på denne "nye ungdomstypen" var en indre tomhetsfølelse og mindre psykisk stabilitet, en økt lengsel etter følelsesmessig engasjement, og større oppmerksomhet på egen verdi som person. Ziehe hevdet at hos mange unge var selvet ikke sterkt nok, og derfor utviklet ungdom forsvarsmekanismer for å beskytte seg selv. Slikt forsvar kunne være å unngå ulyst-opplevelser, og bli flink til å bruke andre mennesker til å støtte seg selv. Ziehe ser en forandring fra autoritær karakterstruktur til narsissistisk karakterstruktur som også fører til at autoriteter får mindre betydning enn kamerater.

Ziehe hevder at den nye selvfokuseringen ikke er blitt det man trodde i 1970årene: et gjennombrudd til et sensibilitetsnivå på et høyere plan, men heller en triviell selvtvang. Subjektiveringen har seiret, og behøver ikke drives lenger av skolen. Det indre liv er i dag overtematisert i kulturen. Slike prosesser kan selvsagt bety horisontutvidelser, men samtidig kan de like sannsynlig føre til identitets- og mentalitets-begrensninger i de unges dominerende hverdagsverden.

Fra skolekritikk til kulturkritikk

Ziehe fremmet skarp skolekritikk i sine første år som kultursosiolog. I sine seinere skrifter har han presentert et mer nyansert syn på skolen (Ziehe, 2005). Den tradisjonelle skolen konsentrerte seg om kunnskapsformidling og yrkesforberedelse, og overlot de følelsesmessige og sosiale sidene ved oppveksten til hjemmet. Skolen representerte en tradisjon av faglig innhold som ble akseptert av elevene og hjemmene. Skolens virksomhet var omgitt med autoritet, og dette skapte respekt for de voksnes verden, og ikke minst lærerens verden. Samtidig ble ungdommen innprentet et mentalitetsmønster der de ble innstilt på å utsette tilfredsstillelsen av sine kortsiktige interesser. I stedet underordnet de fleste seg institusjonenes krav om langsiktig planlegging og behovstilfredsstillelse.Protestbevegelsen blant ungdom i den vestlige verden i 1970årene medvirket til en avtradisjonalisering av samfunnet. I skolene ble de faglige tradisjonene rammet, gjennom det Ziehe kalte en "kulturell avhierarkisering" der de store verkene i litteratur og musikk ikke lenger ble oppfattet som de største intellektuelle prestasjonene. Også formelle skiller mellom voksnes og barns verdener ble brutt ned, og det ble mer plass for ungdommens kultur. Ziehe hevder at det er oppstått en konstant kløft mellom de kravene til formidling og dannelse som blir stilt til lærerne, og den elevkulturen som har fått større innpass i skolen. Elevens hverdagskultur har i dag invadert skolen, og inntatt plassen som autoriteter på kunnskapsområdet ved siden av fagtradisjonene. Ziehe hevder at skolen er omstilt fra autoritet til motivasjon, og at kløften mellom elever og skolens dannelsesprogram er blitt større. Lærerne blir viklet inn i permanent begrunnelsesarbeid for fagene. Samtidig er elevenes selvbevissthet enorm også når det gjelder kunnskap de ikke kjenner til. De har ingen skam pga sin kunnskapsmangel fordi det er kulturelt legitimt å ikke vite noe. Kulturell avhierarkisering har ført hverdagskunnskap og hverdagsorientering til topps. Elevene kan dermed begrunne sine meninger fra et vidt spekter med kriterier. De tar skolens insistering på dannelseskunnskap med et smil.Den kulturelle avhierarkiseringen har ført til at målestokker for viktighet hentes fra hverdagskulturen.

Dette har gitt liberalisering av omgangsformer og språknormer. Ungdom opplever det som "slitsomt" å høre på forelesninger, ikke minst fra en generasjon som behersker språket bedre enn dem selv. Hverdagsspråket er ikke alltid nyansert eller argumentativt, mer ekspressivt, og velegnet til å uttrykke stemninger og avklare relasjoner. Arbeid med strukturerte tankemessige anstrengelser håndteres ikke like godt. Det muntlige ungdomsspråket går i retning av minimalassosiasjoner.

Ziehe påpeker at det i dag finnes det to ytterposisjoner i den pedagogiske verden:1) den mer konservative posisjonen som ønsker en moralisering av skolens oppgave, og som vil ha mer målbevissthet i virksomheten2) reformpedagogenes totalisering av skolen ved tilnærming til elevenes hverdagsverden - "skole og liv skal forenes."Ziehe retter kritikk mot begge disse posisjonene. De nye tolkningsmønstrene krever livsverden-nærhet i stedet for faglig kanon; uformell livsstil i stedet for en aura av respekt, og askesen skal vike for subjektivering.Men i dag er disse motbildene som idealer blitt hengende etter utviklingen i hverdagskulturen. For å fungere pedagogisk må skolen formidle noen motmotiver til de unges hverdagsverden. Den erfaringspedagogiske kjernen i dag representerer bare en fordobling av den altfor kjente ungdommens hverdagskultur. Det denne pedagogikken ber skolen om å formidle, er for lengst skjedd i ungdomskulturen. Livsnærhet er blitt et normalkrav. Og subjektiveringen er gjennomgående. I og med at livsnærhet, uformell livsstil og subjektivering er blitt vesentlige innslag i hverdagen, blir det disse kulturtrekkene som også reformpedagogene må trekke på. Dette gjelder for alle samfunnslag og sosiale miljøer. Reformpedagogikken er selv fanget inn av denne kulturforandringen. De reformpedagogiske idealene som en gang var motbilder til skolen, har nå invadert skolen på en massiv måte. Ziehe peker på at den kulturelle frisettingen har sin pris. Mye selvbestemmelse og autonomi kan føre til at medbestemmelse oppleves som en belastning. Skolen må innføre strukturer som kan skape trygghet og hjelpe elevene til å skape sine egne indre strukturer. I dag er verdier som stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet bedre egnet for skolen enn ustrukturerte situasjoner.

Litteraturliste

Häsing, Stubenrauch, Ziehe (Herausgeber)(1981): Narziss. Ein neuer Sozialisationstypus? Farankfurt:päd. extra buchverlag

Ziehe, T. (2000): Vidensformer. I Illeris, K. (red): Tekster om læring. København:Roskilde Universitetsforlag

Ziehe, T. (2005): Øer af intensitet i et hav af rutine. Nye tekster om ungdom, skole og kultur. København:forlaget politisk revy

Ziehe, T. og Stubenrauch, H. (2008): Ny ungdom og usædvanlige læreprocesser: kulturel frisættelse og subjektivitet. København:Politisk Revy

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.