Canterbury-fortellingene er en samling fortellinger på vers av Geoffrey Chaucer. Verket ble antagelig påbegynt rundt 1387, men ikke fullført. Det var vanlig at folk valfartet til martyrbispen Thomas Beckets gravsted i Canterbury-katedralen, og Chaucer tenker seg en slik blandet pilegrimsskare som rir fra London til Canterbury og korter tiden med fortellinger – et påfunn som minner om Giovanni Boccaccios Decamerone.

Faktaboks

Også kjent som

The Canterbury Tales

Forfatter
1214

Pilegrimene skildres først én for én i «Prologen», med saftig bredde og skarp iakttagelse, muntert ironisk og menneskelig overbærende. Det er 29 i alt, nesten et konsentrat av middelalderens England i dets fargerike mangfoldighet. Selve fortellingene (24 ble ferdige) er sterkt varierende både i art og innhold, og kildene er mange. Hele verket viser en frodighet og en formell ledighet som aldri før på engelsk, og versformen, oftest 10- eller 11-stavelses jambiske kupletter (tistavelses linjer med parvise rim), har senere (med eller uten rim) vært den vanligste i all engelsk poesi.

Canterbury-fortellingene er oversatt til norsk prosa av Egil Tveterås i 1953. Et utdrag er gjendiktet på norsk av Arthur O. Sandved (2002).

Pier Paolo Pasolini laget i 1972 en italiensk filmversjon hvor han selv opptrer som Chaucer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg