«Canterbury-fortellingene», samling fortellinger på vers av Geoffrey Chaucer. Verket ble antagelig påbegynt ca. 1387, men ikke fullført. Det var vanlig at folk valfartet til martyrbispen Thomas Beckets gravsted i Canterbury-katedralen, og Chaucer tenker seg en slik broket pilegrimsskare som rir fra London til Canterbury og korter tiden med fortellinger – et påfunn som minner om Boccaccios Decamerone. Pilegrimene skildres først én for én i «Prologen», med saftig bredde og skarp iakttagelse, muntert ironisk og menneskelig overbærende. Det er 29 i alt, nesten et konsentrat av middelalderens England i dets fargerike mangfoldighet. Selve fortellingene (24 ble ferdige) er sterkt varierende både i art og innhold, og kildene er mange. Hele verket viser en frodighet og en formell ledighet som aldri før på engelsk, og versformen, oftest 10- eller 11-stavelses jambiske kupletter, har senere (med eller uten rim) vært den vanligste i all engelsk poesi. Canterbury-fortellingene er oversatt til norsk prosa av Egil Tveterås (1953). Et utdrag er gjendiktet på norsk av Arthur O. Sandved (2002).

Pier Paolo Pasolini laget 1972 en italiensk filmversjon hvor han selv opptrer som Chaucer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.