Selv om thai-alfabetet går tilbake til 1293, er det forholdsvis få litterære verker fra tiden før 1767 som har overlevd. Den skrevne litteratur var nært knyttet til hoffet og kongens person, og da myanmarerne brente Ayutthaya dette året, gikk de fleste litterære verker tapt. Fra Sukhothai-perioden (1250-1350) er det kun Traiphumkhata, et religiøst verk som beskriver tilværelsen i himmel og helvete, som har overlevd, sammen med noen historiske verker fra Nord-Thailand. Til denne perioden regnes også Panjatcadog (De femti jataka), som er lokale fortellinger i jataka-form. Fra Ayutthaya-perioden (1350-1767) stammer det episke verket Yuan paj (Nordthailendernes nederlag), og Mahachat, en utgave av Vessantara jataka. Mest berømt er imidlertid det anonyme verket Phra Lo, bygd over et Romeo og Julie-motiv, og kjærlighetsdiktene (Kham Suan) til forfatteren Si Prat, som regnes for noe av det ypperste i thai-litteraturen. Thammathibet skrev en rekke båtsanger (Kab He Rya) som er meget populære.

I første halvdel av 1800-tallet var det en meget livlig litterær aktivitet, med forfatteren Sunthon Phu som den sentrale skikkelsen. Han skrev bl.a. eventyrromanene Phra Aphajmani og Sangthong og en rekke reise- og kjærlighetsdikt, de såkalte nirat. Under kong Rama 2 kom det gamle eposet Khun Chang Khun Phaen i litterær utgave. Thailands litteratur har spesielt vært påvirket av indiske forbilder; bl.a. finnes Ramakien, etter Valmikis Ramayana, i flere litterære og folkelige versjoner. På 1800-tallet ble det dessuten oversatt en rekke litterære verker fra andre land som ble meget populære. Her kan nevnes Inao fra det javanesiske Panji-epos, Nang Tantrai fra Tusen og en natt, og Sam Kok fra den kinesiske original De tre kongedømmer. Kong Rama 6 var meget produktiv og er kjent for sine oversettelser av bl.a. Shakespeare og for sine nasjonalistiske skuespill og essayer.

Den moderne litteraturen i Thailand er preget av romanforfattere, skjønt den beste prosaen er skrevet i novelleform. Her kan bl.a. nevnes Yakob, Kulap Saipradit, Kygrit Pramot, Akat Damkoeng, Sot Kuramarohit, Dokmaisod og Maj Myangdoem (romaner) og Manat Canyong, Udakon, Withayakon Chiangkun, Khamsing Sinok og Seni Sawaphong (i første rekke noveller).

Thailendingenes foretrukne litterære form er imidlertid poesien, og nesten all litteratur frem til 1900-tallet er på vers. Det finnes en lang rekke verseformer som er bundet av kompliserte metriske regler. Thailands fremste lyriker er Angkhan Kanlajaphong. 1950- og 1960-årene var preget av streng sensur. I slutten av 1960-årene skjedde en radikalisering med fremvekst av en protestlitteratur. Viktigst av forfatterne her er Chit Phumisak. Etter avradikaliseringen i 1980-årene har det foregått en litterær eksperimentering i flere retninger.

Utover skjønnlitteraturen finnes det i templene en rekke tradisjonelle håndbøker om sykdommer og plantemedisin, astrologi, diktekunst osv., og dessuten en enorm mengde buddhistiske skrifter. De fleste av disse er kopier av pali-kanon, og ikke originale verker.

Thailand har en rik muntlig tradisjon med eventyr og sagn, og mange folkesanger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.