norsk tegnspråk

Norsk tegnspråk har en sammenhengende historie fra 1815. Da kom Andreas Møller, som selv var døv, hjem til Trondheim etter å ha gått på døveskolen i København. Han ble kjent med fire andre døve personer i Trondheim. Siden da har det vært et eget norsk tegnspråk. Etter å ha søkt kongen om tillatelse, startet Møller i 1825 en skole for døve i Waisenhuset i Trondheim. Rundt 1850 ble det opprettet skoler for døve i Kristiania (Oslo), Kristiansand og Bergen. Dermed oppstod det med tiden tre dialekter av norsk tegnspråk: trøndersk, vestnorsk og østnorsk tegnspråk.

Døve mennesker samlet seg først rundt døveskolene. Etter hvert kom døveforeningene, og den første ble stiftet i Kristiania (Oslo) i 1878. Norges Døveforbund ble stiftet i 1918. Foreningene ble viktige steder for å snakke tegnspråk, for å få og gi informasjon, og for å utvikle vennskap og sosiale relasjoner.

Døve og hørselshemmede etablerte egne menigheter og Døvekirken på slutten av 1800-tallet. Etter hvert kom også sportsklubber, teater for døve, videregående skoler, folkehøyskole og medier med norsk tegnspråk som hovedspråk.

I dag er det mange arenaer for norsk tegnspråk, blant annet

• døveforeninger over hele landet
• døveskoler
• Ål folkehøyskole og kurssenter for døve i Ål i Hallingdal (åpnet i 1972)
• sportsklubber for døve
• Teater Manu, norsk tegnspråks teater (stiftet i 2003)
• Døvekirken (menighetene er samlet som et eget prosti i Den norske kirke)
• Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH)
• kommunale rådgivningskontorer for hørselshemmede

Norsk tegnspråk brukes i dag i hele Norge av døve, hørselshemmede og hørende som kan språket. Det snakkes privat og offentlig i alle samfunnslag og i mange yrker. Det er morsmålet til barn av døve foreldre og snakkes først og fremst hjemme i familier hvor en eller flere av medlemmene er døve.

I miljøet rundt hørselshemmede som kan tegnspråk, er det ofte mange som lærer seg språket. På denne måten øker både oppmerksomheten på språket og bruken av det, og flere blir vant til det. Døve og hørende personer som snakker norsk tegnspråk, finnes over hele landet og er representert i alle samfunnslag og i de fleste yrker og fritidsaktiviteter. Dette gir språket stor variasjon og bredde.

Tegn i norsk tegnspråk er en bevegelse med hånden eller hendene som betyr noe. Når man snakker tegnspråk, har tegn en munnbevegelse og et ansiktsuttrykk som også gir mening og er en del av det som sies.

Tegn deles inn i tre hovedgrupper: faste tegn med grunnform, fleksible tegn uten grunnform og pek som markerer en retning mot noe. Det er flytende overganger mellom de tre gruppene.

• Les mer om tegnoppbygging – tegnspråk

Norsk tegnspråk er et språk hvor mye kan uttrykkes samtidig, det vil si simultant. Det er mulig å gjøre to tegn samtidig, et med hver hånd. Tegnene kan ha høy grad av billedlikhet med det som det snakkes om. Dette kalles ikonisitet. Språket er preget av simultanitet og ikonisitet.

Munnbevegelser er måter munnen beveger seg på mens man snakker norsk tegnspråk, som tilfører mening på forskjellige måter. Munnbevegelsen kan være en del av et tegn, skille betydningen mellom to tegn som ellers har like manuelle deler, eller nyansere det manuelle tegnet som utføres samtidig med munnbevegelsen.

• Les mer om munnbevegelser – tegnspråk

Det skilles mellom faste og fleksible munnbevegelser. Faste munnbevegelser er en fast del av et tegns form. De tilfører ikke mer informasjon og er en mer eller mindre obligatorisk del av tegnet. Fleksible munnbevegelser kan nyansere eller endre meningen til tegnet eller tegnene som utføres samtidig med bevegelsen.

Oppdeling er når forskjellige kroppsdeler formidler hver sin mening som til sammen danner et hele. Hendene kan si hvert sitt tegn, munnen kan gjøre en fast munnbevegelse, blikket brukes for å peke mot noe, mens mimikken uttrykker en følelse og en vurdering. Mye informasjon formidles samtidig, simultant og på kort tid. I norsk talespråk finnes ikke så sammensatte konstruksjoner. Intonasjon og mimikk som sier noe annet enn ordene som brukes, er det som likner mest.

Oppdeling er en måte å binde sammen språklige uttrykk på. Redusert konstruert handling er et eksempel på bruk av oppdeling.

• Les mer om oppdeling – tegnspråk

Leddrekkefølge eller informasjonsstruktur er den rekkefølgen tegnene har i en ytring. I tegnspråk er leddrekkefølgen svært forskjellig fra strukturen i talespråk og bygger ofte på en visuell logikk hvor det store og faste nevnes før det mindre og bevegelige.

To strukturer er viktig å legge merke til: Tema–kommentar og Tid–sted–aktører–aksjon. Tema–kommentar er først å angi et tema som ofte er kjent, og deretter knytte ny og viktig informasjon til det.

Når vi skriver og refererer til tegn, bruker vi ett eller flere norske ord som viser til tegnets mening som navnet for tegnet. Når vi refererer til faste tegn, bruker vi store bokstaver. Når vi refererer til avbildende tegn, bruker vi små bokstaver.

Eksempel: MOR–LÆRER, som betyr: 'Mor er lærer'.

Tid–sted–aktører–aksjon er en større struktur som ofte innleder en lengre ytring. Struktur B følges da gjerne opp med struktur A, inntil fortellingen fortsetter med noe som skjedde til en annen tid og eventuelt på et annet sted.

Eksempel: I GÅR–HJEMME–snø.ned.ligge.høy–OLE–måke, som betyr: 'Ole måkte mye snø hjemme i går'.

Bøyer er tegn i passiv hånd som holder et tema oppe, mens den aktive hånden utfører tegn som sier noe om det temaet bøyen representerer. Det er mulig å peke på og rette tegn mot de bøyene som representerer et tema. Bøyer kan bli borte for så å dukke opp igjen senere.

Bøyer deles inn i flere grupper: Fragmentbøye, listebøye, temabøye, pekebøye og punktbøye.

En fragmentbøye dannes spontant ved å la den ene hånden fryses i et tegns sluttposisjon, mens den andre hånden brukes videre til å gi ny informasjon om det bøyen representerer. Man kan peke på og rette nye tegn mot en fragmentbøye.

En listebøye dannes ved å mentalt knytte to eller flere temaer til hver finger i den passive hånden. En listebøye kan lages over tid og nye element føyes til. Det kan pekes og rettes tegn mot hver enkelt finger, og slik kan man si noe om temaet fingeren representerer.

En temabøye er en pekehånd som holdes i en tilnærmet horisontal stilling, mens den andre hånden fortsetter å produsere tegn som omhandler emnet temabøyen representerer. Det kan rettes tegn og pek mot temabøyen.

En pekebøye er et pek med passiv hånd som viser til et viktig element i teksten og fremkaller en blendentitet, men er ikke selv en del av blende. Derfor kan ikke nye tegn gjøres mot pekebøyen.

En punktbøye representerer et punkt i tid eller sted og holder visuelt fast relasjonen mellom forskjellige element i tids- og/eller stedsreferansene.

• tegnspråk
• språk i Norge

• Språkmeldinga
• Språklova

• Halvorsen, Rolf Piene (2020): Få øye på tegn. Innføring til norsk tegnspråk. Bergen: Fagbokforlaget.
• Vonen, Arnfinn Muruvik (2020): Norsk tegnspråk. En grunnbok. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN: 978-82-02-67154-9