Tesktbygging i norsk tegnspråk – tekstbygging - teksstruktur

Alle språk har konvensjoner for hvilken rekkefølge informasjonen skal komme i. De tekststrukturelle reglene varierer fra språk til språk. Sjanger og stil er også med å bestemme rekkefølgen informasjonsdelene får.

Ett tegn kan være godt nok for at man har ytret seg klart og tydelig på norsk tegnspråk.

Ett-tegnsytringer kan være svar på spørsmål eller andre responsmarkeringer, eller som oppfordring eller ordre, det som er imperativ.

Når vi skal fortelle om noe, setter vi som regel sammen flere tegn for å uttrykke det vi mener.

En mulig struktur uansett språk synes å være å starte med det kjente for så legge til nye informasjon. Skjematisk kan strukturen beskrives som: kjent informasjon + ny informasjon.

Andre uttrykk for denne strukturen er: Tema + Rema, Topic + Comment, Tema + Kommentar, Tema + Predikat, Subjekt + Predikat.

Når vi kan se det vi snakker om, er det enkelt å bruke et pek som angir tema-leddet, eventuelt et pek pluss tegnet for det/den man har pekt på. Peket kan gjentas som en avslutning på temaleddet. Pek brukt på denne måten blir av og til kalt bestemmer fordi det gjør entydig hva vi vil henlede oppmerksomheten mot.

Den nye informasjonen kan uttrykkes ved et fast eller et avbildende tegn. Tegnet trenger ikke vise til en prosess eller handling. Det betyr at vi kan ha velformulerte ytringer på norsk tegnspråk uten det mange oppfatter som et verb.

I 1875 i Trondheim ble 50-årsjubileet for Norges eldste døveskole feiret. Skolen utgav et eget festskrift. Der skriver skolens bestyrer, Sigvald Skavlan, en artikkel om norsk tegnspråk. Han beskriver både tegns opprinnelse, deres form og endring over tid, hvordan metonymi kan brukes for å lage tegn, i hvilken rekkefølge tegnene bør komme og hvordan de bør utføres i tegnrommet – rommet foran den som snakker hvor hendene kan beveges ubesværet.

TID Skavlan sier at det er brukelig først å angi tiden for det mans skal snakke om. Slik får man tydelig frem når det skjedde eller når det skal skje. Verb bøyes ikke i tid i norsk tegnspråk, derfor er tidsleddet viktig.

Det andre leddet er stedsangivelsen, hvor handlingen skjedde, finner eller skal finne sted. Det er en nær sammenheng mellom tid og sted i menneskets oppfatning eller konseptualisering av verden. Beveger vi oss fra et sted til et annet, går det som regel litt tid. Derfor kan stedsangivelser og tidsangivelser brukes om hverandre og erstatte hverandre. Jfr. uttrykket: Da vi kom til Ringebu ….. Når vi kommer hjem,…. der og da, her og nå.

Vi begynner med tegnene for det største og mest faste og går ned på de mindre og mer fleksible entitetene i utsagnet. Topografien eller lokalisasjonen av aktørene er meget viktig, skal man få et klart mentalt bilde av det man snakker om, skriver Skavlan. I dag snakker vi om meningsfull bruk av retningene i tegnbevegelsen og/eller pek, eller meningsfull bruk av tegnrommet.

Til sist kommer handlingen. Handlingen kan uttrykkes ved hjelp av ett eller flere tegn etter et handlingsikonisk mønster, det vil si: i den tidsrekkefølgen det skjedde. Her, understreker Skavlan, er det viktig ikke å rote. Presisjon og små endringer i bevegelse og tegnenes retning, kan gi helt ny eller feil informasjon.

Selv om det er lenge siden Skavlan skrev dette, kan vi ofte se at denne strukturen: tid – sted- aktører – aksjon, er brukt i dag.

Mange andre tekststrukturer er mulig. Foreløpig vet vi lite om hvor ofte de forekommer og hva som er det mest vanlige.

Skavlan, Sigvald(1875): «Tegnsproget» i Trondhjem Døvstumme-Institut. Program, udgivet i anledning af institutets 50-aarige Bestaaen. Trondhjem: Lie & Sundts Bogtrykkeri.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.