tegnoppbygging (tegnspråk)

Tegn i norsk tegnspråk består av fem manuelle komponenter:

1. håndform/artikulator
2. plassering/artikulasjonssted
3. retning
4. vridning
5. bevegelse/artikulasjon.

Retning og vridningen slås av og til sammen og kalles orientering.

De fem manuelle komponentene kan ha distinktiv funksjon. De kalles av og til for tegnets fem parametere.

Når vi skal beskrive komponentene i et tegn, bruker vi norske ord. Håndformen kan beskrives ved hjelp av blant annet håndalfabet og tall-tegn.

Retningen viser til hvor en tenkt pil på håndbaken peker. Vridningen viser til hvor en tenkt pil vinkelrett på håndflaten peker.

Noen tegn utføres med en hånd, andre med to like eller to forskjellige håndformer og bevegelser. Når vi forklarer tohåndstegn, må begge hendenes form og bevegelse tas med.

Tegn kan deles inn i grupper etter hvor de artikuleres, hvilken håndform de utføres med eller bevegelsen. Dette er grupper basert på tegns form og ikke deres betydning.

Noen tegnspråkforskere kaller tegnoppbygging for cheirologi, fra det greske ordet cheiros som betyr hånd. I noen lærebøker står det derfor om tegnets kirem, det vil si tegnets mindre deler uten eget innhold, men som til sammen danner et tegn med en betydning.

Mange tegn har en fast munnbevegelse som også kan ha distinktiv funksjon. Munnbevegelsen pleier å være en del av et leksems beskrivelse, selv om munnens status som del av norsk tegnspråk ikke er undersøkt fullt ut.

Fonologi er læren om språkets minste deler uten egen betydning. Phon kommer fra gresk og betyr lyd. Selv om norsk tegnspråk er et språk hvor lyd ikke betyr noe, snakker vi om tegnspråkfonologi når vi forklarer hvordan tegn er bygget opp og satt sammen av flere, mindre deler.