I likhet med andre karibiske øyer fantes det på Cuba en danseteaterform blant urbefolkningen før kolonitiden. Areytos var et komplekst rituelt uttrykk med en rik kostymekultur og bruk av musikk. Det var urfolkenes historie og legender som ble fortalt på denne måten, og da den spanske kolonimakten bannlyste teaterformen i 1512, ble en viktig del av disse kulturene utslettet. De afrikanske slavene tok med seg andre uttrykksformer, og i kolonitiden ble det spilt teater etter europeisk mønster på Cuba.

På 1800-tallet utviklet det seg en egen kubansk dramatikk, blant annet ved José Augustín Millán, som skrev Una aventura, o El Camino más corto ('Et eventyr eller den korteste veien') i 1842. Joaqín Lorenzo Luaces (1826–1867) var århundrets mest kjente kubanske dramatiker, og det vokste også frem en folkelig komedie som trakk veksler på den spesielle og lingvistiske blandingen man kunne finne i det kubanske samfunnet.

Nyere tid

1900-tallets teater fikk sitt gjennombrudd med grunnleggelsen av Sociedad de Fomento del Teatro ('Foreningen til teaterets fremme') fra 1910, med dramatikere som José Antonio Ramos og Max Henríquez Ureña. I 1928 grunnla Luis A. Baralt (1892–1969) Teatro La Cueva ('Kjellerteateret'), som søkte å ta opp strømningene fra den moderne europeiske teaterutviklingen. Academia de Artes Dramáticas ble grunnlagt i 1941 og Havana universitets Teatro Experimental i 1949. Virgilio Piñera (1912–1979) og Rolando Ferrer (1925–1976) hørte til tidens viktigste dramatikere, uten at mulighetene til å bli oppført var særlig store under Batista-regimet. Et teaterkompani som kalte seg Cubas nasjonale teater ble opprett i 1953 med propagandaformål, og ble installert i det store Grand Théâtre i Havana, som ble påbegynt bygget i 1953, og hvor også Den spanske balletten og Den nasjonale operaen har installert seg.

Etter revolusjonen i 1959 fikk teaterarbeidere og dramatikere bedre vilkår. Escuela de Instructores de Arte (Kunstakademiet), som ble grunnlagt i 1961, tilbød også undervisning i teater, dans og ballett. I 1986 opprettet skuespilleren og regissøren Flora Lauten (født 1942) i samarbeid med dramatikeren Raquel Carrió (født 1951) Teatro Buendía som et senter for utforskning av pre-kolombianske uttrykksformer i Latin-Amerika. Her ble det også etablert et senter for teaterantropologi med forbindelser til Odin Teatret i Danmark. Av egne oppsettinger kan nevnes Carariós Las Ruinas Circulares (1993), La Vida en Rosa (1999) og Bacantes (2002), alle iscenesatt av Flora Lautens.

Det politiske trykket på teatret lettet gjennom 1980- og 1990-tallet. Teatret på Cuba har betydd mye for turismen både før og etter revolusjonen, ikke minst gjennom det berømte Tropicana-showet med tradisjoner tilbake til 1930-årene. Det er et show preget av variété og musikalsk underholdning.

Av nyere dramatikere i Cuba kan nevnes Reinaldo Montero (født 1952), Abilio Estevez (født 1954), Alberto Pedro Torriente (1954–2005) og Joel Cano (født 1966) som viktige talerør i en tid med fortsatt begrensede uttrykksmuligheter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg