Klassisk drama og teater er til en viss grad påvirket av den indiske sanskrit-tradisjonen. Buddhistmunkene på Sri Lanka var opptatt av poesi og episke fortellinger. Folketeaterformen nadagama, med bruk av masker, handlet om kongelige og lykkejegere, og den innledet dukketeatertradisjonen rukada.

Et moderne teater dukket opp i hovedstaden Colombo i 1880-årene da et parsi musikkteaterkompani gjestespilte og ble meget populært. En singalesisk versjon av denne formen resulterte i nurti, «det nye drama». Den kristne innflytelsen var sterk, og det fantes også en pasjonsspilltradisjon i den kristne befolkningen. Nurti-dramatikeren John de Silva (1857–1922) hentet inspirasjon fra de klassiske indiske sanskrit-dramaer, og han fikk et teater oppkalt etter seg i Colombo. C. Don Bastian skrev en nurti basert på Shakespeares Romeo og Julie som ble satt opp i 1884. Senere gikk denne tradisjonen over i melodrama og komedie, og ble etter hvert utkonkurrert av kinofilmen.

Fra 1940- og 1950-årene har det utviklet seg et direkte europeisk orientert dramatisk teater sprunget ut fra det singalesiske Society of University College, med oversettelser og visninger av vestlige klassikere som Molière og Tsjekhov. Workshops i tilknytning til universiteter og skoler ivaretar i dag en viss interesse for dramatisk, vestlig inspirert teater med støtte av det srilankiske kulturdepartement.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.