Thailandsk teater i tradisjonell forstand bygger på tradisjoner fra hoffdans og pantomime importert fra Kambodsja, særlig etter thailendernes erobring av Angkor i 1431. Det la grunnlaget for en dansedrama-tradisjon som ble ivaretatt og videreført ved hoffet. Rama-kongene på 1700- og 1800-tallet var opptatt av formen, og bidrog selv som dramatikere og fornyere på annen måte. Tradisjonen er senere ivaretatt på en måte som gjør den tilgjengelig for et stort publikum gjennom visninger på det thailandske nasjonalteater i Bangkok. Formen består av nang yai som betyr store lærdukker, khon eller maskert dansedrama og lakon fai nai som betyr kvinnelig dansedrama. Khon luang eller kongelig kvinnelig dans baserte seg på kampscener og fortellinger på en måte som lå nær dukketeateret, ikke minst på grunn av bruken av masker. Etter hvert er imidlertid maskene fjernet.

Kong Rama 2 innførte seks lakon nok-historier inkludert den såkalte Jataka fra Sang Thong, om prinsen som ble født som et konkylieskjell. Lakon fai nai, lakon dukdamban og lakon nok er eksempler på blandede former. Det finnes også religiøse tradisjoner på landsbygda i forbindelse med ofringer. Kostymene er kopier av hoff-formene, og fremføringene skjer gjerne i forbindelse med tempelfestivaler. Den eldste kjente formen er nora eller manora. Disse forestillingene med tempeldans gjengir gamle legender av mytisk opprinnelse, slik som det kommer til uttrykk ved at betegnelsen manora viser til forestillingen om fuglekvinnen. Den viktigste folkelige formen er likay, som i likhet med den aristokratiske danseteatertradisjonen har sin opprinnelse i det malayiske kulturområdet. Den har sterke elementer av dukketeater og den er svært populær, ikke minst i forbindelse med radio og fjernsynssendinger.

Dramatisk teater eller taleteater i vestlig forstand kom inn som en vestlig innflytelse på begynnelsen av 1900-tallet, ikke minst takket være prins Vajiravudh (kong Rama 6) som bidrog ved selv å skrive en lang rekke skuespill etter vestlig mønster. Blandingsformer har oppstått, vestlig iscenesettelsesstil er blitt en del av helhetsmønsteret, og ved Chulalonkorn-universitetet blir det undervist i både vestlig dramaturgi og skuespillerteknikker, ikke minst representert ved treningen til den California-utdannede Sodsai Pantunkomal. En amerikansk bølge kom i 1960-årene, mens 1970-årene var mer preget av et politisk folketeater som ikke fikk så lang levetid. Brecht, Grotowski og folkelige ritualer blandet seg til en eksperimentell form, slik det kom til uttrykk i likay-musikalene Country I, Country II og Country III, om en bonde som fant styrke i å møte byenes fagbevegelser. Dette radikale teateret tok slutt etter høyrekuppet i 1976. Et betydningsfullt teater har vært MAYA som ble grunnlagt som barneteater i 1981.

En spesifikk moderne thailandsk dramatikk har etter hvert vokst frem, med dramatikere som Somopop Chandaraprapa, forfatter av Noresuan den store (1971). Montien-teateret i Bangkok har fanget opp denne utviklingen i de senere årene og produsert flere forestillinger basert på sosial satire.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.