Det rumenske teaters historie er preget av landets tidvise isolasjon, men også av impulser fra øvrig europeisk teaterutvikling. I den lange perioden under tyrkisk styre ble skyggespill introdusert. Tyrkiske farser ble også spilt, men fra slutten av 1700-tallet begynte en sterk påvirkning fra tysk, fransk, polsk og russisk dramatikk og teater å gjøre seg gjeldende gjennom omreisende trupper i det fortsatt osmansk-dominerte rumenske området. Studentteater på gresk ble oppmuntret av det hemmelige hetairist-selskapet i Bucureşti, som søkte å fremme rumensk kulturell selvforståelse gjennom den greske arven.

De første forestillingene på rumensk språk var i en teaterbygning som ble oppført i 1818 i Bucureşti. Momolo-teatret ble bygd i 1833 og gav grunnlaget for den første generasjon profesjonelle rumenskspråklige skuespillere. Nasjonalteatret i Bucureşti ble grunnlagt i 1875 som en videreføring av Teatrul des Mar fra 1852. Det ble omorganisert etter mønster av Comédie Française. Den første moderne regissør var Paul Gusty (1859–1944), som var sterkt inspirert av den tyske, realistiske regissør og teaterleder Otto Brahm. Slik ble det etablert en realistisk teatertradisjon. Dramatikeren Bogdan Petriceicu Hasdeu skapte det romantiske, nasjonalhistoriske drama på slutten av 1800-tallet. Ved innlemmelsen av Transilvania i 1918 kom det inn teater med både tysk- og ungarskspråklige tradisjoner som gikk tilbake til 1700-tallet.

Lucian Blaga skapte på begynnelsen av 1900-tallet et poetisk og eksistensialistisk moderne rumensk drama. I mellomkrigstiden dukket det opp en lang rekke privatteatre i Bucureşti. Camil Petrescu er en av periodens sentrale dramatikere, og han blandet både melodrama, naturalisme og ekspresjonisme i sin dramatikk. Etter 1948, da kommunistene kom til makten, ble alle teatrene nasjonalisert og forsøkt underlagt et sosialrealistisk stilideal. Likevel utviklet det seg et visuelt og allegorisk teater fra slutten av 1950-årene. En rik teateroppblomstring med sterk grad av reteatralisering fant sted i 1960-årene.

I 1971 gjorde Ceauşescus dogmatiske kulturpolitikk slutt på denne oppblomstringen, og en rekke rumenske teaterfolk drog i eksil. Da regimet falt i 1989, vendte noen av eksilkunstnerne tilbake og tok fatt på oppbyggingen av et nytt rumensk teater på grunnlag av det teateret som hadde overlevd den mest dogmatiske tiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.