Kongo har en ganske omfattende teaterdrift. Den er imidlertid, hvis man ser bort fra tradisjonelle rituelle uttrykksformer, svært ung. Etter 1950 oppstod et omfattende skoleteater, og etter selvstendigheten i 1960 ble det skapt et profesjonelt teater etter mønster av franske gjestespill, som man hadde kunnet se på det franske kultursenteret i Brazzaville. Det ble etter hvert dannet tre grupper eller kompanier: Théâtre Congolais (Det kongolesiske teater) grunnlagt av bl.a. Guy Menga, Troupe Municipale (Stadsteateret) og Kamango Players, sistnevnte i havnebyen Pointe-Noire. I 1970-årene utviklet det seg en egen dramatikk, slik som Sylvain Bembas L'Enfer c'est Orfeo (Helvetet er Orfeo). Et sosialistisk propagandateater ble utviklet av Jacob Owei-Okansa.

En rekke nye grupper kom til i 1980-årene, slik som dramatikeren Labou Tansis Rocado Zulu og Emmanuel Dongalas Théâtre de l'Eclair (Lysets teater), som begge ble støttet av det franske kultursenteret. Dessuten fantes etter hvert det statsdrevne Théâtre National (Nasjonalteateret). En sterk søking i retning av stilisering, improvisasjon og kollektive arbeidsmåter har gitt det nye kongolesiske teater en fremskutt posisjon i den franskspråklige verden, noe som bl.a. har kommet til uttrykk ved deltagelse på festivaler som Limoges-festivalen i Frankrike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.