Teater i Polen

Liturgisk drama på latin i forbindelse med påskefeiringen utgjør de eldste ansatsene til polsk teaterhistorie, og deretter var det jesuittenes teatervirksomhet som stod i sentrum gjennom skoleteatervirksomhet fra 1500- til 1700-tallet. Kjente latinske komedieforfattere, som Terents og Plautus, så vel som Seneca, ble spilt. Man vet at en engelsk skuespillertrupp spilte Shakespeare i Polen i 1611, og omreisende commedia dell'arte-grupper var også å se.

Det polske nasjonalteateret ble grunnlagt i Warszawa i 1765. I det russisk-okkuperte østlige Polen, som Warszawa var en del av, fikk dette teateret betegnelsen Warszawas byteater. I den tysk-preussisk-okkuperte delen av Polen ble alt teater på polsk forbudt, mens det var det sørlige Polen som under østerriksk okkupasjonsstyre nøt den største friheten kulturelt sett. Til tross for de forskjellige opprørene mot okkupasjonsmaktene, fortsatte teaterlivet å eksistere.

Polsk teater fikk impulser fra nabolandene gjennom gjestespill og reisevirksomhet. Impulsene fra symbolismen og impresjonismen kom sterkt inn som en kraft for den videre utviklingen av polsk teater og dramatikk. Den særegne polske formen for dukketeater, szopka, var tatt godt vare på og ble en inspirasjonskilde for Den grønne ballongen (Zielony Balonik), kabaretteateret som rundt 1900 ble etablert i Kraków, etter mønster av Chat Noir i Paris.

Etter revolusjonen i 1905 myknet det russiske styret i Polen opp, og det ble tillatt med private teatre i Warszawa. Gjennom en rik amatørteatervirksomhet ble lokale dialekter og skikker tatt vare på gjennom delingsperioden.

Da Polen igjen ble samlet og fikk tilbake sin selvstendighet i 1918, fikk teateret en sjanse til å utvikle seg fritt. Store økonomiske problemer gjorde seg imidlertid gjeldende på grunn av manglende støtte fra myndighetene, og etter hvert tok sensur og kontroll igjen overhånd – denne gang rettet mot alt som kunne smake av bolsjevisme. En av de mest sentrale regissørene i denne tiden og senere var Leon Schiller (1887–1954), som særlig konsentrerte seg om dramatikeren Stanisław Wyspiański (1869–1907) og hans ideer. Skuespilleren Juliusz Osterwa innførte Stanislavskij-metoden. Stanisław I. Witkiewicz (1885–1939) var tidens viktigste teatervisjonær og teoretiker, men hans ideer fikk ikke noe virkelig gjennombrudd før etter hans død. Under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig (1939–1945) gikk polsk teater bokstavelig talt under jorden.

De første årene etter andre verdenskrig var preget av gjenoppbygging av teatrene. I Warszawa hadde knapt et eneste teater overlevd krigen, så her måtte alt bygges opp igjen fra grunnen. Det polske kommunistpartiet søkte til å begynne med å innføre sosialrealisme etter sovjetisk modell i Polen, men de skjønte etter hvert at det var umulig på grunn av den sterke modernistiske tradisjonen.

Det var særlig polske klassikere som ble spilt i de første årene etter gjenoppbyggingen, men etter 1956 kom den nye europeiske dramatikken inn på repertoarene med Samuel Beckett, Eugène Ionesco og Friedrich Dürrenmatt. Polsk surrealisme fra mellomkrigstiden ble tatt opp, og en ny generasjon absurdister vokste frem i polsk dramatikk. Iscenesettere som tok opp tradisjonene fra den europeiske teateravantgarden markerte seg i 1950- og 1960-årene. Etter kommunistregimets fall ble teatrene nødt til å reorientere seg i forhold til sitt publikum.

Pantomimekunstneren Henryk Tomaszewski har besøkt Norge en rekke ganger med sitt pantomimeteater, og Stary Teatr fra Kraków gjestet Festspillene i Bergen i 1997. Den kanskje mest kjente polske teaterkunstneren etter Sovjetunionens fall er Jerzy Grotowski, som ble verdenskjent gjennom sitt arbeid med Det polske teaterlaboratorium.

• Polens litteratur
• Polens historie
• teater