Teater i Myanmar

Myanmar har en rik teatertradisjon med røtter i det folkelige og rituelle, som de gamle fullmånedansene og dyredansene. På 1400-tallet begynte såkalte Nat-dansere å opptre som profesjonelle aktører med sang, dans og musikkinstrumenter. De fremstilte gjerne historien om buddhismens utbredelse i landet, ofte ved hjelp av en dramatisk form som ble kalt Nibhatkhin, med bruk av stillbilder eller tablåer som ble trukket på vogner gjennom byene og landsbyene. Etter hvert kom også dialoger og handlingsforløp inn som en del av uttrykket, og en egen dramatikk utviklet seg fra tidlig på 1700-tallet.

Den første dramatikeren var ministeren og dikteren Padaythayaza (1683–1754), som skrev Manikek (Edelstensøye). Ramazat-skuespillet var en egen dramatisk sjanger og teaterform som utviklet seg ved hoffet i Ava med tilknytning til buddhistisk mytologi. Myawady U Sa (1766–1853) representerte denne formen, og man begynte å spille teater utenfor hoffet.

På midten av 1800-tallet var det en blomstringstid med hyppige fremføringer av de klassiske dramaene. Andre sentrale dramatikere var Kyin U og Po Nya (1813–1868). Sistnevnte skrev sine stykker etter 1840, og de var basert på fabler som den om Yaythe, vannselgeren. Po Nya representerte en humanistisk holdning i kontrast til det herskende dynastiet.

Oppblomstringen av teater og dramatikk fortsatte under det britiske koloniveldet fra slutten av 1800-tallet. Ved overgangen til 1900-tallet blomstret dukketeateret som oppsto på slutten av 1700-tallet. Etter hvert ble europeiske klassikere som Shakespeare og Molière oversatt, og etter uavhengigheten i 1948 hadde Rangoon et fast teater som var spillested for turnékompanier som holdt den klassiske tradisjonen i hevd, slik som Sein Aung Min-truppen. Samtidsteateret i Myanmar er preget av denne tradisjonen, samtidig som det er et rikt repertoar av klassiske og folkloristiske dansegrupper.