Litauisk teater begynte med jesuittene i Vilnius. De var tilkalt av ledende katolikker som fryktet at den store lutherske reformasjonen skulle få gjennomslag i det relativt unge katolske landet, som i lang tid var i personalunion med Polen. Ved Universitetet i Vilnius, som de selv hadde grunnlagt på 1500-tallet, arrangerte jesuittene teateroppføringer med et italiensk repertoar. De arrangerte også utendørs opptog i beste renessansestil. Jesuittenes skoleteater gjorde Litauen kjent med det europeiske teater, og sammen med musikken utgjorde teaterkulturen etter hvert et viktig element i litauisk kulturbevissthet.

De første profesjonelle teaterfremføringene var ved omreisende engelske teaterkompanier, og på 1700- og 1800-tallet oppstod privatteatre drevet av aristokratiet på forskjellige slott rundt om i storhertugdømmet Litauen. Språket som ble brukt, var imidlertid oftere polsk enn litauisk. Det første stadsteatret i Vilnius ble åpnet i 1785 med oppføringer av både Molière, Shakespeare og Schiller. Små teatre eksisterte også i provinsen. Med Napoleonskrigene sluttet mye av denne virksomheten, og under det russiske tsarregimet ble det innført streng sensur. En langsom oppvåkning av en litauisk nasjonalbevissthet knyttet til litauisk språk var imidlertid i gang utover 1800-tallet, men på grunn av de sterke russifiseringsbestrebelsene kom det ikke noe særlig fart i arbeidet med å etablere et litauisk nasjonalteater. Da var det heller de litauiske emigrantene i Nord-Amerika som fremførte et litauisk-språklig teater. Et litauisk teaterkompani ble etablert i Chicago i 1892, og et tilsvarende ble senere etablert i New York.

I Øst-Europa var det også flere litauiske bosetninger, og flere steder ble det arrangert teateroppføringer på litauisk på begynnelsen 1900-tallet. Også litauiske gjestearbeidere i de russiske storbyene St. Petersburg og Moskva gjorde det samme. Inspirert av dette utviklet det seg i selve Litauen sammenslutninger av skuespillere som la grunnlaget for de første litauisk-språklige kompaniene etter at sensurgrepet slappet litt av henimot den første verdenskrig. Dette førte til en ny generasjon dramatikere som skrev på litauisk.

Det profesjonelle litauisk-språklige teater ble etablert før den første verdenskrig gjennom sammenslutninger av skuespillere. Utviklingen innen musikklivet foregikk på lignende måte, og kreftene ble gjerne forent for å nå det samme målet. Store folkefester ble arrangert, og en lang rekke skuespill ble oversatt til litauisk. Forbundet av litauiske skuespillere i Vilnius fra 1909 dannet grunnlaget for etableringen av et nasjonalteater, og utgav tidsskriftet Teatras. Såkalte «Flyvende teatre» turnerte over hele landet.

Den første verdenskrigen virket imidlertid ødeleggende på kulturlivet i Litauen, og en av årsakene var at hovedstaden Vilnius tilfalt Polen i 1919. I 1940 ble Vilnius igjen en del av Litauen, gjenopptok sine hovedstadsfunksjoner og ble sete for Det litauiske dramatiske teater. Det var sterkt influert av Moskva kunstnerteater og Stanislavskij-metoden. Her ble det oppført stykker av dramatikere som P. Cvirka og andre. Fast operadrift ble etablert både i Vilnius og Kaunas.

I 1991 erkærte Litauen seg selvstendig, løst fra Sovjetunionen, og den andre selvstendige republikken ble etablert. Den mest markante regissøren i perioden både før og etter er Eimuntas Nekrosius (f. 1952). Han utdannet seg i Moskva og kom til å gjøre flere betydningsfulle Tsjekhov-oppsetninger i en svært teatral og stilisert stil. Etter frigjøringen har han på mange måter representert Litauens teatrale profil. Gytis Padegimas er en annen sentral litauisk regissør. Han har også arbeidet i Norge i forbindelse med at det er etablert en samarbeidsavtale mellom Rogaland Teater og Kaunas dramatiske teater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.