Litauisk teater begynte med jesuittene i Vilnius. De var tilkalt av ledende katolikker som fryktet at den store lutherske reformasjonen skulle få gjennomslag i det relativt unge katolske landet, som i lang tid var i personalunion med Polen. Ved Universitetet i Vilnius, som de selv hadde grunnlagt på 1500-tallet, arrangerte jesuittene teateroppføringer med et italiensk repertoar. De arrangerte også utendørs opptog i beste renessansestil. Jesuittenes skoleteater gjorde Litauen kjent med det europeiske teater, og sammen med musikken utgjorde teaterkulturen etter hvert et viktig element i litauisk kulturbevissthet.

De første profesjonelle teaterfremføringene var ved omreisende engelske teaterkompanier, og på 1700- og 1800-tallet oppstod privatteatre drevet av aristokratiet på forskjellige slott rundt om i storhertugdømmet Litauen. Språket som ble brukt, var imidlertid oftere polsk enn litauisk. Det første stadsteatret i Vilnius ble åpnet i 1785 med oppføringer av både Molière, Shakespeare og Schiller. Små teatre eksisterte også i provinsen. Med Napoleonskrigene sluttet mye av denne virksomheten, og under det russiske tsarregimet ble det innført streng sensur. En langsom oppvåkning av en litauisk nasjonalbevissthet knyttet til litauisk språk var imidlertid i gang utover 1800-tallet, men på grunn av de sterke russifiseringsbestrebelsene kom det ikke noe særlig fart i arbeidet med å etablere et litauisk nasjonalteater. Da var det heller de litauiske emigrantene i Nord-Amerika som fremførte et litauisk-språklig teater. Et litauisk teaterkompani ble etablert i Chicago i 1892, og et tilsvarende ble senere etablert i New York.

I Øst-Europa var det også flere litauiske bosetninger, og flere steder ble det arrangert teateroppføringer på litauisk på begynnelsen 1900-tallet. Også litauiske gjestearbeidere i de russiske storbyene St. Petersburg og Moskva gjorde det samme. Inspirert av dette utviklet det seg i selve Litauen sammenslutninger av skuespillere som la grunnlaget for de første litauisk-språklige kompaniene etter at sensurgrepet slappet litt av henimot den første verdenskrig. Dette førte til en ny generasjon dramatikere som skrev på litauisk.

Det profesjonelle litauisk-språklige teater ble etablert før den første verdenskrig gjennom sammenslutninger av skuespillere. Utviklingen innen musikklivet foregikk på lignende måte, og kreftene ble gjerne forent for å nå det samme målet. Store folkefester ble arrangert, og en lang rekke skuespill ble oversatt til litauisk. Forbundet av litauiske skuespillere i Vilnius fra 1909 dannet grunnlaget for etableringen av et nasjonalteater, og utgav tidsskriftet Teatras. Såkalte «Flyvende teatre» turnerte over hele landet.

Den første verdenskrigen virket imidlertid ødeleggende på kulturlivet i Litauen, og en av årsakene var at hovedstaden Vilnius tilfalt Polen i 1919. I 1940 ble Vilnius igjen en del av Litauen, gjenopptok sine hovedstadsfunksjoner og ble sete for Det litauiske dramatiske teater. Det var sterkt influert av Moskva kunstnerteater og Stanislavskij-metoden. Her ble det oppført stykker av dramatikere som P. Cvirka og andre. Fast operadrift ble etablert både i Vilnius og Kaunas.

I 1991 erkærte Litauen seg selvstendig, løst fra Sovjetunionen, og den andre selvstendige republikken ble etablert. Den mest markante regissøren i perioden både før og etter er Eimuntas Nekrosius (f. 1952). Han utdannet seg i Moskva og kom til å gjøre flere betydningsfulle Tsjekhov-oppsetninger i en svært teatral og stilisert stil. Etter frigjøringen har han på mange måter representert Litauens teatrale profil. Gytis Padegimas er en annen sentral litauisk regissør. Han har også arbeidet i Norge i forbindelse med at det er etablert en samarbeidsavtale mellom Rogaland Teater og Kaunas dramatiske teater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.