Teater i Estland

Det var berøringen med tysk teaterkultur i Estland som inspirerte utviklingen av et estisk teater på estisk språk etter 1870. Det hadde eksistert et tysk stadsteater siden slutten av 1700-tallet, et teater som den tyske dramatikeren August von Kotzebue hadde vært med på å grunnlegge. Tilløpene til et nasjonalt estisk teater sprang ut fra Vanemuine-bevegelsen som hadde bruken av det estiske nasjonalspråk i sitt program. I 1870 ble det spilt en komedie på estisk skrevet av Lydia Koidula (egentlig Jannsen, 1843-86). Skuespillertruppen til Vanmuine-bevegelsen stod for en rekke teateroppsetninger i årene som fulgte, og i 1906 etablerte den seg som fast teater med fremføringen av I vindens virvel av A. Kitzberg (1856–1927) som åpningsstykke.

En ny teaterbygning ble innviet i Tartu, og Karl Menning (1874–1941) etablerte en regiteatertradisjon basert på realisme og ensemblespill. Theodor Altermann innførte et teatralt regiteater etter mønster av Max Reinhardt i Berlin i årene før den russiske revolusjonen. I revolusjonstiden og årene like etter stagnerte teaterlivet i Estland, men fra 1920-årene av utviklet det seg et symbolistisk og stilisert teater. I årene under sovjetregimet etter den annen verdenskrig spilte teater en viktig rolle som et sted for skjult samfunnskritikk, slik som Dramateatret i Tallinn.

Milek Mikkivers var en sentral regissør i denne perioden. Ungdomsteateret kom også til å ha en viktig funksjon. I perioden etter at den nye selvstendighetstiden hadde begynt i og med Sovjetunionens sammenbrudd, var interessen som i så mange av de øst-europeiske landene sterkt dalende. Etter 1993 har den imidlertid tatt seg opp igjen. Amatørteater er i senere år blitt svært populært, og de profesjonelle teatrene spiller europeisk samtidsdramatikk, men den klassiske dramatikken blir også ofte oppført.