Bulgarsk teaterhistorie går ikke lenger tilbake enn til midten av 1800-tallet. Det lar seg forklare ut fra det århundrelange tyrkiske politiske herredømme og ut fra den gresk-ortodokse kirkens kontroll med kulturlivet. De første initiativene for å skape et bulgarsk teater er da også sterkt knyttet til den nasjonale frigjøringen. Selvstendigheten ble oppnådd i 1878, men de første teateroppførelsene var i 1856 da en serbisk komedie ble vist for et kaffehuspublikum, og samme år ble også et tysk melodrama vist som privat forestilling i Lom, iscenesatt av Krastu Pisjurka.

Den første bulgarske teatergruppen ble grunnlagt i Brăila, Romania, i 1865. Forfatteren Ivan Vazov kom med sine historiske og patriotiske skuespill til å prege teaterutviklingen etter 1878. To teaterkompanier ble startet i Sofia i 1888 og 1892, noe som førte til opprettelsen av et nasjonalteater som flyttet inn i egen bygning i 1907. Dette gav arbeidsmuligheter for en lang rekke skuespillere og iscenesettere med utdanning og erfaring fra andre land i Europa, noe som også gav det nye bulgarske teateret en samtidsorientering. Det kommer til uttrykk i det repertoaret som ble spilt, med Ibsen, Tsjekhov, Strindberg og Hauptmann. Nasjonalteaterets bygning ble ødelagt av brann i 1923, og opprøret mot den bulgarske tsaren i 1925 førte til en forfølgelse av intellektuelle som kostet livet til mange av de som stod for innføringen av modernismen i teateret. Det gjaldt også poeten Geo Milev (1895–1925), som var sjef for nasjonalteateret som innførte den tyske ekspresjonismen ved å sette opp et stykke av Ernst Toller.

I 1929 åpnet et nytt nasjonalteater som fikk navn etter Ivan Vazov, og som var utstyrt med tidens beste sceneteknikk. Da Bulgaria i 1948 ble erklært folkerepublikk, fikk landet også et eget institutt for teaterkunst (VITIS), og et nært samarbeid mellom regissører og dramatikere skapte et nytt nasjonalt repertoar basert på ensemblespill. Regissøren M. Andonov brukte også fri improvisasjon som metode i arbeidet med skuespillerne og i 1970- og 1980-årene ble bulgarske regissører og dramatikere kjent i utlandet.

Bulgaria har i underkant av 60 repertoarteatre mot 13 før den annen verdenskrig. Dette har skapt grobunn for en viss internasjonal orientering, og av yngre regissører kan nevnes Ivan Stanev. Han har arbeidet mest i Tyskland og har deltatt på internasjonale festivaler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.