Tchicaya U'Tam'si

Faktaboks

Tchicaya U'Tam'si
Uttale
tʃikˈaia –
Født
1931.25.8
Død
1988.22.4

Tchicaya U'Tam'si er en forfatter fra Republikken Kongo. Tchicaya U'Tam'si regnes blant de betydeligste franskspråklige dikterne fra Afrika og som grunnleggeren av moderne kongolesisk litteratur. Han utgav enkelte dramatiske verker som hører til de mest sentrale i fransk-afrikansk litteratur og også flere betydningsfulle romaner og noveller. Men fremfor alt er han kjent som lyriker.

Navnet

Tchicaya U'Tam'si er et pseudonym for Gérald-Félix Tchicaya. Uttrykket U'Tam'si er hentet fra det afrikanske språket kikongo som brukes i flere av landene rundt Kongofloden. Det oversettes gjerne med «Et lite papir som taler for sitt land». Tchicaya skrev ellers ikke på afrikanske språk; hele forfatterskapet hans er på fransk.

En ung eventyrer

Tchicaya U'Tam'sis far var representant for Fransk Ekvatorial-Afrika i den franske Nasjonalforsamlingen fra 1944 til 1958. Faren ønsket sterkt at også sønnen skulle bli diplomat eller embetsmann. Men sønnen rømte hjemmefra før han hadde fullført videregående skole. Han forsørget seg med forskjellige småjobber før han i 1955 utgav sin første diktsamling Le mauvais Sang («Ondt blod»). Samlingen oppnådde stor oppmerksomhet og førte til at Tchicaya UTam'si etter sin debut ble regnet som en av Afrikas mest talentfulle franskspråklige lyrikere. Han ble ansatt i UNESCO i 1960 og arbeidet i denne organisasjonen til 1986. Han bodde derfor i Frankrike fra 1960 til sin død-

«Den svarte Rimbaud»

Den unge Tchicaya U'Tam'si var sterkt påvirket av den franske dikteren Arthur Rimbaud, og han ble selv kalt kalt Le Rimbaud noir. Rimbaud hadde hyllet frihetskamp og opprør, og han hadde en visjon om at nettopp diktningen var i stand til å skape en ny og bedre verden. Tchicaya fikk også sterke impulser fra den surrealistiske lyrikken som særlig hadde utviklet seg i Frankrike på 1920-tallet og som førte videre mange av Rimbauds idealer.

Fra opprør til fortvilelse

Med sin opprørske holdning ble Tchicaya U'Tam'si engasjert i frigjøringskampene som på denne tiden gikk for seg i mange afrikanske land. Han støttet særlig for Patrice Lumumba, som han så på som den viktigste frihetskjemperen i den regionen han selv kom fra. Frihetsvilje og kamp mot autoriteter preger Tchicayas første diktsamlinger som Feu de brousse (1957, «Ild i krattskogen»,) À triche cœur (1958, «Med et listig hjerte») og Épitomé (1962 , «Sammenfatning») .

Samlingen Le Ventre (1964, «Magen»), er preget av en annen tone. Den viser at Tchicaya U'Tam'si ble svært desillusjonert etter hvert som han var vitne til utviklingen i Kongo etter frigjøringen i 1960 og drapet på Lumumba i 1961. Denne diktsamlingen er beskrevet som en sørgesang over at de tidligere koloniene ikke maktet å vinne fullstendig frihet, selv om koloniherrene angivelig var i ferd med å forlate Afrika..

En moden lyriker

Tchicaya U'Tam'sis diktsamlinger fra 1970– og 1980–årene viser tydelig innflytelse fra surrealismen. Inspirasjonen fra Aimé Césaire og særlig fra Léopold Sédar Senghor er også viktig. Men Tchicaya U'Tam'si tok avstand fra den romantiserende négritude-ideologien som blant annet disse to dikterne var representanter for. Han utviklet etter hvert en personlig poetisk stil som ofte er fylt av ironi og sarkasme og som preges av stor variasjonsrikdom.

Den mest kjente av samlingene fra Tchikayas modne periode er trolig Le Pain ou la cendre (1978, «Brødet eller asken» som utkom i flere utvidede utgaver mot slutten av hans liv. Fra samme tid er samlingen L a Veste d'intérieur «(Den indre drakten»som flere ganger er blitt utgitt sammen med aforismesamlingen Nuits de veille ,«Våkenetter»).

Skuespill

På 1970-tallet oppnådde Tchicaya U'Tam'si også suksess som dramatiker med Le Zulu (1976), som handler om zulukongen Shaka (1788–1828). Shaka bygget opp en selvstendig og mektig stat i det sørlige Afrika før koloniseringen av regionen ble innledet. Han ble husket som en hensynsløs kriger, men også som en dyktig og lur politiker. Både engelskspråklige og franskspråklige forfattere hadde tidligere skrevet om den fargerike Shaka. Tchicayas skuespillbygget på en sørafrikansk roman som var blitt skrevet ved begynnelsen av nittenhundretallet. Han laget først (1957) et hørespill for radio om kong Shaka. Tyve år senere skrev han en sceneversjon som blant annet ble oppført under den prestisjefylte teaterfestivalen i Avignon.

Le Destin glorieux du Maréchal Nnikon nniku prince qu'on sort (1979, «Den ærefulle skjebnen til Marskalk Nnikon nniku, prins som man kaster ut») er en vill, men også dyster farse om en oppkomling som ender som uberegnelig diktator. Tittelen er laget ut fra det franske uttrykket prince consort, som betyr prinsgemal. Chicaya bruker et nesten likelydende uttrykk for å få frem mannens vulgaritet. Dette skuespillet er et av de mest pessimistiske av alle Tchicayas verker.

Romaner og noveller

Tchicaya U'Tam'sis romaner hører til den siste delen av hans forfatterskap. Romantrilogien Les Cancrelats (1980, «Kakerlakkene»), Les Méduses ou les Orties de mer (1982, «Manetene eller havets nesler») og Les Phalènes (1984), «Nattsvermerne») tar for seg historien til en afrikansk familie som både bor i Afrika og i Europa. Her skildrer forfatteren til dels sin egen slekt. I tillegg til Tchicayas far står en av onklene hans, som var en fremtredende protestantisk teolog, sentralt i beretningen.

Handlingen i Tchicayas siste roman, Ces fruits si doux de l'arbre à pain (1987, «Disse så søte fruktene fra brødfrukt-treet», er lagt til tiden like etter at landene ved Kongo-floden hadde fått sin selvstendighet. Mens de fleste politikere går på akkord med sine prinsipper for å oppnå egen vinning, finnes det noen få som våger livet for å forsvare verdiene de tror på. Det er interessant at Tchicaya U'Tam'sis romaner ikke er skrevet i sosialrealistisk stil, selv om denne stilen svært ofte ble brukt av afrikanske forfattere på denne tiden. Flere kritikere har pekt på at Chicayas romaner minner mye om den magiske realismen som var så typisk for latinamerikansk litteratur på denne tiden.

En bok av Tchicaya U'Tamsi finnes i norsk oversettelse. Det er novellesamlingen La Main sèche (1980) som i 2002 ble utgitt med den norske tittelen Den visne hånden. De elleve korte prosatekstene i denne boken regnes blant de mest optimistiske tekstene Tchicaya skrev. De tar opp temaer hentet fra den muntlige litterære overleveringen i Kongo og vever sammen moderne samfunnsskildring og beretninger om gamle tider.

Mange mener at Tchicayas budskap nettopp er dette: Afrika kan ikke utvikle seg i riktig retning uten å tilpasse seg det beste av det som er nytt og som i første rekke har kommet fra Europa. Men samtidig må de afrikanske landene ta vare på den eldgamle visdommen de besitter, og som særlig er formidlet gjennom den muntlige litteraturen. Når mange har kalt Tchicaya en synkretistisk forfatter, er det ikke minst fordi han så sterkt ønsket å forene det moderne og det gamle; det som bringer fornyelse og det som har overlevd og skapt tradisjon.

Priser

Tchicaya U'Tam'st fikk flere litterære priser. Året etter hans død ble det i Marokko opprettet en pris som bærer hans navn. Den deles ut hvert annet år og regnes som en av de mest betydningsfulle utmerkelsene en afrikansk forfatter kan motta.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg