Takaaki Kajika er en japansk fysiker som fikk Nobelprisen i fysikk for 2015 sammen med den kanadiske fysikeren Arthur B. McDonald for nøytrinoeksperimenter utført med Super-Kamiokande-detektoren.

Kajika fullførte doktorgraden ved universitetet i Tokyo i 1986. Fra 1999 har han vært direktør for Center for Cosmic Neutrinos ved Institute for Cosmic Ray Research (ICRR). Kajita er nå leder for det japanske KAGRA-prosjektet for å registrere gravitasjonsbølger.

Frem til 1998 trodde fysikerne at nøytrinoene var masseløse, og at de beveget seg med lyshastighet. På denne tiden eksisterte også et uløst problem som ble kalt det solare nøytrinoproblemet. Det var at man registrerte færre nøytrinoer fra Sola enn det godt etablert teori for solfysikk forutsa.

Det eksisterer 3 typer nøytrinoer: elektro-nøytrinoer, myon-nøytrinoer og tau-nøytrinoer. I 1998 oppdaget Tajitas forskningsgruppe at nøytrinoer kunne endre seg fra en type til en annen, for eksempel fra å være elektron-nøytrinoer og til å bli myon-nøytrinoer og tilbake igjen. Dette ble kalt nøytrinooscillasjoner.

Slike oscillasjoner kan bare skje dersom nøytrinoer har masse. Kajika og medarbeidere oppdaget dermed samtidig at nøytrinoer har masse. I tillegg løste oppdagelsen av nøytrinooscillasjoner det solare nøytrinoproblemet. Sola produserer bare elektron-nøytrinoer, og det ble derfor bare konstruert detektorer som kunne registrere elektron-nøytrinoer fra sola. Men disse registrerte bare mellom halvparten og to tredjedeler at det forutsagte antallet. Basert på oppdagelsen av nøytrinooscillasjoner ble det gjort beregninger som viste at elektron-nøytrinoene som manglet, var blitt omdannet til myon- og tau-nøytrinoer før de nådde frem til detektorene på jorda.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.