Tadeusz Różewicz

Tadeusz Różewicz var en polsk lyriker og dramatiker. Różewicz blir regnet for å være en av Polens mest allsidige poeter og var landets første postmodernist.

I hans første diktsamlinger, Uro (1947, norsk oversettelse 1978) og Den røde hanske (1948), er et ledemotiv utviklingen hos hans egen generasjon, som var våknet til bevissthet under inntrykk av krig og okkupasjon. I annen halvdel av 1950-årene ble det dominerende tema i hans diktning en kritisk analyse av samtidens kulturfenomener, særlig av den moderne sivilisasjons umenneskeliggjørende virkninger. I 1960- og 1970-årene utgav han også en rekke grotesk-absurde dramaer, som kretser om den samme problematikken som hans lyrikk (Kartoteket, 1960; Hvitt ekteskap, 1975); senere vendte han tilbake til poesien med samlinger som På diktets overflate og inne i midten (1983), Mor går bort (1999), Professorens pennekniv (2001) og Gråsonen (2002). Różewicz har hatt stor innflytelse på sitt lands yngre diktergenerasjon. På norsk foreligger også Alltid et fragment (1997) og Gråsoner (2017, oversettelse av diktsamlingene Alltid et fragment. Recycling, Professorens pennekniv, Gråsone og Utgang)

Różewicz debuterte mot slutten av andre verdenskrig, og krigserfaringen er tydelig til stede i hele forfatterskapet. Tomhet og fravær er temaer som går igjen, sammen med en opplevelse av at det ikke lenger finnes en entydig sannhet. Han oppfatter verden som en avfallshaug der ingen tradisjonelle verdihierarkier lenger er mulige ettersom forskjellen mellom høyt og lavt er eliminert. I hele forfatterskapet, og kanskje særlig mot slutten, er det en moderne tilbøyelighet til å blande sammen genre. Różewicz’ forhold til form kommer godt til uttrykk i tittelen på en av diktsamlingene: Zawsze fragment (Alltid et fragment). Diktene blir mer og mer fragmentariske, og han synes mot slutten av livet å komme til en erkjennelse av at det eneste stedet man kan finne sannheten, er i fragmentet.

Tausheten og umuligheten av å kommunisere er viktige momenter i hele forfatterskapet. Dette resulterer i en diktning som forkaster poesiens tradisjonelle konvensjoner, avstår fra rim og rytme – ja, til og med metaforen, som han oppfattet som en overflødig dekorasjon. Rammene han setter for sin poesi er begrensende, men på samme tid skaper de språklig fortettethet: De tvinger alle elementene i diktet til å bevise sin håndgripelighet og relevans. Diktene tar ofte utgangspunkt i et sammenstøt mellom en følelse og et fenomen, en fornemmelse og objektet fornemmelsen forholder seg til. Det er altså ikke snakk om en illustrasjon av følelser – følelsene skal tre frem alene, vise seg plutselig og i all sin entydighet.

Różewicz understreker tradisjonens tomhet og alle verdiers sammenbrudd, men kan samtidig kalles en kulturens poet. Selv om han gjentatte ganger påstår å ha glemt historien, kan forfatterskapet leses som en kontinuerlig samtale med de døde: Han er kanskje like mye dramatiker som poet, og tenker i en dialogisk form. Diktene er spekket med sitater, de vrimler av kunstnere, filosofer og forfattere, samtidig som han hele tiden er bevisst disse personenes forgjengelighet, tiden som går uten å sette spor. Til tider har han et spottende, hånende forhold til kulturarven, og gjør symboler og myter avskyelige, iblant vulgære. Også her er døden, negasjonen og kaoset til stede, og mennesket preges av en ensomhet og hjemløshet som kulturen og kulturarven ikke kan bøte på.